Kultur

Om å miste eneren

Jon Christensens musikkforståelse lever videre i oss alle sammen, skriver Håkon Kornstad.

---

Jon Christensen

Trommeslager, regnet blant Europas fremste jazzmusikere.

Samarbeidet med en rekke andre fremtredende artister, som Jan Garbarek, Keith Jarrett, George Russell, Sidsel Endresen og Terje Rypdal.

I 1983 dannet han kvintetten Masqualero sammen med bassist Arild Andersen.

Jon Christensen gikk bort 18. februar.

---

Hvor ærefullt er det vel ikke å bli spurt om å skrive nekrologen til verdens fineste trommeslager? Han som har spilt med nesten alle jazzlegendene jeg har hørt om, og som la sitt strømlinjeformede, men samtidig fandenivoldske cymbal-ferniss over en ufattelig mengde innspillinger – deriblant noen av dem jeg setter aller, aller høyest? Trommiser over hele verden har forsøkt å kopiere Jon Christensens beat. Men originalen gikk ut av tiden på Sagenehjemmet tirsdag 18. februar, 76 år gammel.

Hvordan oppsummerer man en sånn karriere med noen skarve ord, egentlig? Ikke har jeg vært med ham på så veldig mye av den ferden, og ikke har jeg så mange røverhistorier, heller. Kan jeg få ringe en venn?

Jon, kanskje? Det er som om jeg hører ham for meg. Den svært så avslepne Club 7-stemmen, som etter sigende alltid var den som kom med de skarpeste observasjonene fra et hjørne da det røynet på i Rainbow Studio og innspillingen sto i stampe, eller som ga råd og tips til unge musikere, som han fortsatte å interessere seg for helt til det siste.

«Håkon, du trenger ikke leke Dag Solstad, vøttø. Bare vær deg selv, esse», hadde han sikkert sagt.

«Det er da det kan bli bra, vøttø.»

Han hadde sin metode. Han øvde aldri, og på band-øvelser der han faktisk dukket opp, satt han vel mest og hørte på. Men han var totalt inne i musikken når han først spilte. Jon. Christensen. Er det ikke rart hvordan et helt alminnelig fornavn satt sammen med et ganske vanlig etternavn kan bli noe så salig opphøyet for en musikkelsker? Omtrent like magisk som den sluttsummen av cymbaler, hi-hat, skarp- og basstromme han kom frem til på utallige innspillinger og konserter.

Trommespillet på pianist Keith Jarretts langspiller Personal Mountains, sammen med Jan Garbarek på saksofon og Palle Danielsson på kontrabass, innspilt live i Tokyo i 1979. Den første cd-en jeg kjøpte, på biltur med faren min i Tyskland i 1989. Eller hva med groovene på Nude Ants, også det et liveopptak fra samme turné, men da på klubben Village Vanguard i New York. Den sikret jeg meg noen kvartaler unna, på Tower Records sammen med moren min i 1997. Eller samtlige utgivelser med Masqualero, med Arild Andersen, Tore Brunborg, Nils Petter Molvær og Jon Balke. Eller de vuggende naive afrorytmene på My Song og Sidsel Endresens So I Write. Lyden av sytti-, åtti- og nittitallet. Lyden av Jon Christensen.

Hvordan er det forresten mulig å spille med en så infernalsk energi, og samtidig ha det fullstendige overskudd til dynamikk og nyanser? Jeg fikk oppleve litt av dette da jeg endelig fikk spille i trio med ham og bassist Ingebrigt Håker Flaten i 2008. Det var kanskje litt som å komme til et kalas der de fleste var gått hjem. Han brukte nesten ikke stortromma lenger, og han var ikke nevneverdig opptatt av puls. «Det får dere ordne, esse.» Han fargela, og av og til skubbet han oss varsomt et stykke videre. Men så skjedde det. Plutselig skjøt et hi hat-cymbal-stjerneskudd à la Nude Ants fart, og fikk gnistre seg helt ut i kirkeskipet i Jakob. Det varte kanskje i femten sekunder, men vi sto der helt lamslåtte etterpå.

Etterhvert begynte Jon å fortelle. Uoppfordret; som om han forsto at han hadde et ettermæle å ta seg av. Han fortalte om da han kompet stadig større jazz-saksofonister på Metropol i Oslo tidlig på sekstitallet. Stan Getz. Dexter Gordon. Clifford Jordan, og hvem de nå var alle sammen. Han lærte alt han kunne gjennom muntlig overlevering fra omreisende handelsmenn i moderne musikk, iført de hippeste dresser. Jon Ivar Christensen fra Sagene, mer norsk enn vørterøl og torsketunger, i møte med en musikkform som allerede var en definert amerikansk stilart. Men her hjemme fikk den lov å vokse litt friere. Kanskje fordi de nevnte dresskledde herrer aldri slo seg ned her, men overlot til Jon, Jan, Arild og Terje (Rypdal) å meisle ut sitt eget jazzbegrep. I busserull. Det de kom frem til har vært med på å definere europeisk jazz i over femti år nå, og ballen er behørig sparket over Atlanteren også. Jon Christensen står unektelig svært sentralt i dette.

Er vi triste nå? Ja, selvsagt er vi det. Men det er aller mest å være lykkelig takknemlig for. Et musikalsk nærvær av de store. En katalog uten sidestykke å lytte til. En metode for improvisasjon og musikkforståelse som lever videre i oss alle sammen. Et vell av historier. Og for å si det med mesteren selv da han ble spurt om hvordan man kunne høre hvor ener-slaget hans var:

«Eneren? Den kan være både her og der, den vøttø.» Takk for musikken, Jon Christensen.

Mer fra Kultur