Foto: Andreas Gievær

Bølgebasert tjuvstart på sommerferien

Det finnes ikke noe mer paradoksalt enn å delta på en Evig Ferie-konsert midt i eksamensperioden. Heldigvis innfris forventingene om en ufortjent feriefølelse.

Etter å ha fotfulgt Bigbang gjennom en hel turné, har Evig Ferie nylig sluppet sin andre skive, «Et merkelig liv». Nå, som ved forrige plateslipp, har de inntatt Parkteateret for releasekonsert! Opp på scenen tusler fire+ ivrige bygdegutter (kanskje trommisen ville kunne kategoriseres som bygdemann). Og allerede på åpningssangen viser de at de presterer like bra live som i studio. Denne gjengen har samlet seg rundt sin forkjærlighet for musikk, heller enn å forsøke å gå viralt på TikTok. Resultatet er et velutviklet og harmonisert lydbilde som gjør det enda lettere å drømme seg bort i feriefølelsen.

Publikum og bandet ligner hverandre i stiluttrykk, som får meg til å tenke at mange har gjort riktig valg når de har kommet hit i kveld. De fleste har nok trolig ikke beveget seg mange centimeterne fra løkkakollektivene sine. Og bassist Jonas overgår de alle; han har den største lua (i volum) jeg noen gang har sett! I bakgrunnen på entréen roterer fotballkortlignende presentasjoner av bandmedlemmene, en velgjort detalj som er et startskudd for det jeg vil kalle eksepsjonelt god bruk av visuell bakgrunn under konserten. Under den nye låta “Ta det pent” ruller private opptak som jeg vedder på at får alle i publikum til å ville være med i gjengen deres. Videre setter de stemninga med introen til «med hjartet på rette staden», som på pussig vis forener kjærligheten for både byen og bygda.


Foto: Andreas Gievær

Musikken i seg selv fremstår noe intetsigende, men det føles heller ikke som den trenger å fortelle oss så mye mer. Til tross for at det synges om både lengsel, hjertesorg, fylleangst og ensomhet, er det umulig for publikum å gjøre noe annet enn å danse med til de fengende gitarriffene fra bandet som burde dele tittelen om “lyden av sommer!” med P4. Om målet var at man skulle føle med tekstforfatteren, burde nok lydbildet matchet det triste i en noe større grad. Derfor blir det nesten paradoksalt når det fra scenen sier at “nå tar vi det ned et hakk”, nettopp fordi det er så utrolig få hakk mellom låtene. Grafikken i bakgrunnen inviterer også utelukkende til typisk “god stemning”, som bare stadfester at vi ikke er her for å gråte.

Hva faen er «Evig Ferie»?

Et spørsmål jeg håpte å få svar på i kveld, var hvor man plasserer denne kvartetten i det brede (eller kanskje snevre?) musikklandskapet. At det faller innenfor den brede sjangeren «indierock» er det jo liten tvil om, men det er i seg selv et ganske intetsigende ‘statement’. Selv vil de kalle det «bølgebasert musikk som flyter på følelser», som stemmer nesten utelukkende hvis vi kun tar utgangspunkt i positive følelser.

Bandet lider dog av at noe funker bedre på opptak, og det er balansen mellom vokalen og det instrumentale. Den noe «shoegaze»-ete tilnærmingen de kjører på låtene som slippes, fører til at vokalen drukner enda mer i det totale lydbildet på konsert. Og det er tidvis like så greit. Vokalen sitter ikke like godt på alle låtene, og da passer det at den heller tar et steg mot bakgrunnen av lydbildet i ny og ne.

Deres to mest berømte låter til nå er pussig nok to instrumentale varianter (kom igjen a folkens, vokalen er ikke i nærheten av SÅ ille. Oslo burde vite bedre). Disse brukes finurlig som innslag på veien enten fra rolig rocka til rocka, eller vice versa. Det er tydelig at dette er gjennomtenkt, og denne strukturen i konserten inviterer variasjon i bevegelsene blant publikum, til tross for at det rolige også er mer enn energisk nok for dans.

Næmmen, et bursdagsbarn!

At denne dagen også er selveste trettiårsdagen til vokalisten Mikkel legger ei heller noen demper på stemningen, men løfter hele opplevelsen til en kollektiv bursdagsfeiring, og vi feirer jo allerede en plate! Bandet ender opp med å hysje forsøk på bursdagssanger gjentatte ganger, som følge av at de selvfølgelig har planlagt en selv.


Foto: Andreas Gievær

Men til tross for at det er vokalistens bursdag, er det vi som får gavepakkene, blant annet når Edvard fra brenn. får ta over vokalen på «Henger med meg selv», mens Mikkel selv tar over trommene. At trommisen da faktisk må henge med seg selv er en skam, for er det noe som skal løftes frem som absolutt eksemplarisk er det det som har blitt gjort med trommestikker. Men vokalisten har jo tross alt bursdag, så det får gå. Hele konserten avsluttes med “Sofaen min”, som også blir første gangen det er mulig å høre publikum synge ordentlig med.

Én ting er sikkert; det er ikke tilfeldig at dette plateslippet kom akkurat samtidig som vårsola valgte å varme opp Oslo ordentlig. Eller kanskje det er motsatt; at varmen kom med albumet. Evig ferie lager musikk som får meg til å lengte tilbake til sommeren, og konserten var en herlig påminnelse om at sommerferien ligger foran oss. Da skal jeg leve den som om den var akkurat slik; Evig!