– Det er elementer fra min egen historie

– Det er elementer fra min egen historie

– Det som skiller denne filmen fra veldig mange andre, er at vi hadde hele teamet fra dag én, noe som frigjorde masse energi. Det vil jeg nok aldri oppleve igjen, forteller regissør Magnus Meyer Arnesen om erfaringen fra kinoaktuelle «Når jeg faller» – en kritikerrost langfilm som er laget innenfor rammene av et masterstudium.

Foto: Preben Hodneland (til høyre) i rollen som rusavhengige Joachim i «Når jeg faller»

Når jeg faller er regissør Magnus Meyer Arnesens debutfilm og inngår i Den norske filmskolens masterstudium. I likhet med Kometen, den andre langfilmen fra dette studiet, har filmen fått ordinær kinodistribusjon med premiere denne fredagen. Kritikkene har vært gode etter førpremieren under Den norske filmfestivalen i Haugesund, og både Meyer Arnesens regi og Preben Hodneland i hovedrollen fremheves som løfterike debuter. Vi lot Arnesens tidligere medstudent ved Den polske filmskolen i Lodz, Igor Devold, ta en prat med ham om filmen rett før den offisielle premieren.

 

Gratulerer med strålende omtaler og ferdig film!

– Takk, det føles veldig bra, stolt. Dette har jo vært drømmen min hele livet. Jeg har studert i en årrekke, spillefilm på kino er det største, og det med en film jeg er veldig stolt av. Nå skjer det faktisk.

Hva er forventningene?

– Det er sjelden at en såpass utfordrende og konfronterende film blir en kioskvelter på kino. I mange andre land, som Polen eller Frankrike, er det mer respekt for kunstfilm og de smale filmene. Der har man et større publikum, ofte i de store byene, som ønsker å la seg bli utfordret, opplyst eller få innsikt. Jeg håper at Når jeg faller finner sitt publikum.

Hva er viktig for deg når du lager film?

– Litt vanskelig spørsmål, et kjedelig svar vil være: historien. Det å formidle historien på best mulig måte, finne noe som kan holde interessen hos deg som lager filmen i mange år. Det å formidle den versjonen man har i hodet så godt som mulig og håpe at det treffer hjertet til seeren.

En annen ting som er viktig for meg er at det er en grunnleggende realisme i det jeg gjør – at jeg tror på det jeg ser. Dette er noe jeg fortsetter å jobbe mot og med. At det er naturlige, autentiske karakterer som du tror på, uansett sjanger og selv om det ikke er sosialrealisme. Jeg ønsker å lage en troverdig og overbevisende verden. Det er krevende.

Hvorfor er det viktig?

– Du må selge inn en verden, et univers som fungerer i seg selv. Og få dette til å fungere på lerretet. Jeg vil få publikum til å tro på det, og ikke minst føle med karakterene. Det er vanskelig. Formidle følelser. Men det er jo det som er spennende. Jakte etter og finne sannheten. Lete i materiale, søke mot sannheten og kjernen. Fjerne unødvendige lag. Det krever at man går i dybden, at alle som jobber med filmen er synkroniserte og vet hvilken vei vi sammen skal gå.

Dette er jo også en sjanger som er ganske ny for meg. De tidligere filmene mine har ofte vært mer komedie-basert, det nærmeste jeg har kommet realisme er vel i kortfilmen Langt fra borte. Dette er noe jeg ønsket å bli flink på, å få lage realisme.

Hvorfor det?

– Det henger sammen med temaet i filmen, som krever realisme, rusproblematikken. Det er et veldig aktuelt tema i samfunnet vi lever i. Samtidig ønsket vi ikke å lage en røff dokumentarisk film, men mer at vi går inn i mennesket, og observerer Joachim på tett hold. At vi er observerende, og følger nyansene. Jeg synes det alltid har vært skremmende å nærme meg realisme, det er en skremmende og naken form, man kan ikke gjemme seg i den. Alt må funke. Det er en ren og ærlig form. Hvis man greier å få til det og få publikum til å føle med… Det har jeg ikke greid tidligere, men jeg føler at det har jeg greid nå. Den største styrken med filmen er nivået på skuespillet. Det har blitt ærlig og nedpå.

Hvorfor valgte du å satse på et masterstudium ved Filmskolen?

– Den eneste grunnen til at jeg begynte på Filmskolen var muligheten til å få laget en spillefilm. Jeg har jo allerede gått på en hard og brutal skole i Lódz, og har en mastergrad derfra. Når jeg valgte en mastergrad til på filmskolen, så tenkte jeg at her har jeg en mulighet til å lage en film på 2-3 år, og Når jeg faller var filmen jeg pitchet på opptaksprøven på masterstudiet på filmskolen. I stedet for å gå inn i en lang, lang tid i utviklingsmølla på NFI var det veldig fristende å gå filmskolen og få laget filmen på kortere tid. Det er jo samtidig svært begrensede rammer i filmskolen, men det gjør også at du må jobbe mer effektivt og økonomisk i alle ledd. Det er også fint å studere der, det var mange internasjonale studenter, som tar master for å lage spillefilm, sin første spillefilm. Da møter man en sulten og dedikert gruppe fra hele verden som brenner for det samme.

Hvor mye research har dere gjort, og hvordan? Hvor nært deg selv er filmen?

– Det er tråder og elementer fra min egen historie, og det jeg har observert rundt meg tidligere i livet mitt. Jeg har brukt meg selv, fra en vanskelig fase i livet mitt. Jeg vokste opp i tøft miljø, hvor mange skled ut og begynte å ruse seg tidlig. Noen av de jeg kjente lever jo ikke lenger. Og så var det en periode jeg selv skled ut. Jeg har observert en del ting. Og selv opplevd avhengighet og rusproblematikken, men det må påpekes at dette er en fiksjon. Men når det gjelder inspirasjon og research, var det mye jeg satt på av opplevelser som er brukt i filmen. Det ble formidlet til de andre som jobbet med filmen, det er et tema jeg kan ganske mye om.

Men hvis du tar bort selve rusen, så kjenner jeg meg også veldig igjen i Joachim, en eksistensiell ensomhet. En frustrasjon ved å se alle andre rundt deg får til ting, mens du står stille på en måte…

Hvorfor valgte du et så alvorlig tema til eksamensfilmen din? Hadde det ikke vært flott å surfe videre på komedien?

– Vi kunne jo ikke lage en hvilken som helst film på masterstudiet. Vi hadde jo svært begrensede resurser, dette er jo en film satt i Oslo (hvor studiene er lagt), med få opptaksdager med få skuespillere. Så det var uaktuelt å lage en spillefilm på Svalbard for eksempel, noe jeg drømmer om. Først var det en ren rusfilm, men det var ikke der hjertet mitt lå. Så fikk jeg ideen om gutten, og der er det mye fint. Historien om Joachim som er i et brytningspunkt når han må ta ansvar for gutten sin. Dette fører til en konfrontasjon som gjør at filmen får noen andre kvaliteter.

Også tematikken, gjorde at dette er en viktig film å fortelle. Filmen forteller om den skjulte misbrukeren. Det kan være faren din, onkelen din, sjefen din. De som lever bak lukkede gardiner.

Hvordan var det å jobbe med Preben Hodneland?

– Det var helt fantastisk, han er en helt suveren skuespiller. Mest kjent fra teateret, men jeg tror han kommer til å få en kometkariære innen film og TV, om han vil det. Han tør å åpne de mørkeste av de mørke dørene. Mitt arbeide handlet om å gå inn i det mørket, finne smerten hans. Vi gravde og gjorde research, så dokumentarer, filmer, leste artikler, vi jobbet veldig mye med å finne hvem Joachim er. Jeg tror resultatet er en blanding av meg og Preben. Det er mye av oss to i ham. Og Preben er veldig modig, vi kan ligge 5 minutter i nærbildet på ham, og han tør å vise seg og å gå «all inn». Det er fantastisk frigjørende å jobbe med skuespillere som gir deg det. Du trenger ikke presse frem noe, du får forskjellige versjoner, av Joachim, det var veldig … Det er det beste regi/skuespiller-forholdet og prosess jeg har hatt til nå. Det var aldri noen tvil om hvilken vei vi skulle gå. Han bærer jo hele denne filmen på sine skuldre, og han bærer den med integritet. Dette er en tung rolle å spille. Én og halv time med ham i bildet. Han bærer på masse smerte og indre konflikter. Det er veldig nært, og i Joachims personlige sfære hele tiden. Det har vært en fantastisk prosess.

Hva slags type instruksjon ga du på sett? Var det oppgavebasert eller improviserte dere eller hadde dere en annen måte å jobbe på?

– Jeg tror aller mest det lå i forarbeidet, det med å finne Joachim. Og senere bar Preben den rollen veldig mye på egenhånd, så da var det mer teknisk regi, for å justere spillet hans. Men det var aldri store diskusjoner på sett, om at; nei – det hadde ikke karakteren min gjort… Vi var veldig enige og synkroniserte, fra den dagen vi følte vi fant Joachim. Og jeg ga også Preben veldig mye tid, rom og frihet til å forme Joachim selv.

Mens med Marius Aandal Pedersen, (gutten) da jobbet jeg jo med et barn og da var prosessen helt annerledes. Da handler det om å strippe det ned, ta bort manuset, slik at han kan si alt på sin måte, og ta bort alt som er falskt. Han er jo ikke skolert, så han kommer inn med sin forståelse av hva skuespill er, med overdrevne trekk, hvor jobben min var å strippe alt ned å få ting bort, å få det så rent og enkelt og ærlig som mulig. Marius var for eksempel slik at vi på sett måtte bruke 5 minutter hvor han måtte bokse i en pute som han kunne slå i, for å jobbe fysisk for å finne følelser, som sinne. Så da jobbet vi veldig fysisk.

Hvor mange opptaksdager hadde dere?

– 28 opptaksdager, men på grunn av lavt budsjett var mange av dagene med minicrew, det vil si meg, lyd, fotograf og av og til produsenten som hjalp til med ting og tang. For eksempel skjøt vi svært mange gå-scener, transportetapper med minicrew. Der kuttet vi utgiftene og det gjorde at vi fikk mange flere dager på ekstremt lite budsjett. Vi hadde aldri i livet greid å lage denne filmen på 20 dager.

Hvordan jobbet dere med fotografen for å utvikle looken på filmen?

– Vi ville ikke ha en møkkete film med dokumentarisk look, eller en naturalistisk look med blod og sprøytespisser. Denne filmen har blitt litt omvendt av mange andre rusfilmer. Den er rolig og kald, men ikke skitten. En minimalistisk, stilisert visuell film der små ansiktsbevegelser får stor betydning. Vi snakket også mye om farger. Vi begynner med en kald tone, og jo mer han blir frisk, når han kommer gjennom abstinens-perioden, jo varmere blir det i fargepaletten, det jobbet vi mye med.

Jeg og fotografen, Ivar Taim, jobbet faktisk ekstremt nøye med å gå gjennom alt vi kunne på forhånd og forberede oss på forskjellige scenarioer. Vi hadde en stor bibel, med nøyaktige planer og skisser for hele filmen. Mye også tegnet inn i 3D-programmer. Det er skremmende hvor mange valg vi hadde tatt i forkant, som synes i filmen. Vi var så godt forberedt, at når vi opplevde uforutsette ting på sett klarte vi å ta det på strak arm. Jeg har aldri jobbet sånn før. Kanskje siden dette var vår første spillefilm, så overkompenserte vi, men det er en prosess som jeg vil ta med meg videre. Vi gjorde også masse tester, blant annet de scenene der vi hvor vi følger Joachim ovenfra. Tre ganger i filmen følger vi ham ovenfra. Det er når suget etter rusen overtar Joachim. Vi eksperimenterte med slike ting. Det er jo fantastisk i en filmskole at du kan jobbe med fotografen fra dag én og gjøre et virkelig grundig forarbeid.

Magnus Meyer Arnesen

Hvorfor valgte dere å skyte deler av filmen i studio på Lillehammer, i en ellers så realistisk og locationbasert film? Var ikke det litt rart?

– Ja, jeg har fryktelige minner fra workshops i Lódz, i studio. Hvor vi så forferdelig tydelig at det var et studio. Jeg har utrolig dårlig erfaringer med det. Jeg hadde ikke lyst til å filme i studio, men så ble jeg overtalt av Ivar. Som sa at dette får vi til. Selv om han også hadde lyst til å filme på location i utgangspunktet, og vi lette og lette, men fant ingen gode locations. Men det å jobbe i studio sparer oss enormt med tid, vi hadde fult kontroll på lyset. Og med studioopptakene gjorde Miriam Veske (scenografen) sin masteroppgave. Så hun dro opp til Lillehammer og bygget studiosettet fra scratch. Ivar 3D-tegnet hele interiøret så vi visste hvilke shots vi skulle ha til enhver tid. Vi visste at her kan vi flytte denne veggen tre meter tilbake og finpusse bildene vi ønsket. 90 prosent av interiørbildene er slik vi planla de på forhånd. Jeg må si at det var en god erfaring med å skyte i studio. Hvis jeg var redd for det før, er jeg ikke det lenger.

Hva var de største utfordringene under produksjonen av filmen?

– Jeg følte at vi var veldig alene til tider. Jeg skulle ønske at vi hadde tettere oppfølging av veiledere og det var dessverre også enkelte studenter som sluttet. Det er lett å klage, og mange andre har det verre, selvfølgelig… Men det var engang så at skolen hadde lovet at vi skulle lage spillefilmer, som skulle ut i distribusjon. Og da setter man en del forventninger. Det er på grunn av at vår gruppe jobbet så hardt sammen at filmen har blitt som den har blitt.

Jeg må si at innspillingsprosessen gikk bra. Det er egentlig den beste opplevelsen jeg har hatt på sett noen gang. Vi var en veldig motivert gjeng. Det var heller i manusarbeidet at vi skulle hatt mer tid. Der kunne vi gjort det bedre. Og det var komplisert å jobbe to sammen, der var det ulike meninger og forskjellige stemmer og versjoner av en film som skulle samles. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid på å finpusse manuset.

Hva har vært de største positive overraskelsene?

– Arbeidet med skuespillerne. Alt det kreative med Ivar, Miriam, Jaak og de andre. Og husk at jeg hadde komponisten fra dag én. Det skjer jo aldri i en vanlig prosess. Det som skiller denne filmen fra veldig mange andre filmer, er at vi hadde teamet fra dag én. Det frigjør jo masse energi. Man kan prøve og feile hele veien i forarbeidet. Det tror jeg jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Det var veldig positivt med filmskoleprosessen. Lyd, komponist, klipp, scenograf alle rollene var inne hele veien. Veldig lærerikt og kreativt. En luksus! Du jobber ikke på overflaten, men har mulighet til å gå dypt i noe du kjenner godt.

Hva jobber du med nå? Bortsett fra lansering…

– Nå har jeg en idé til spillefilm jeg vil utvikle som jeg ikke vil si for mye om. Jeg ønsker å finne et produksjonselskap og noen som vil lage en ny film sammen med meg og søke NFI om utvikling, manusstøtte eller Nye veier. Jeg vil starte en ny prosess. Ved siden av spillefilmen jobber jeg også med å utvikle to ideer til serier. Målet mitt var jo å lage noe av kvalitet og det føler jeg at jeg har greid. Både på manus og regi. Så nå ønsker jeg å finne noen som jeg kan samarbeide godt med for å sette i gang med nye prosjekter og ny spillefilm. Jeg føler jeg er ferdig med å studere nå…


Når jeg faller har premiere på norske kinoer fredag 21. september. Skuespillere: Preben Hodneland, Marius Aandal Pedersen, Alexandra Gjerpen, Vidar Sandem, Morten Svartveit Regi: Magnus Meyer Arnesen Manus: Magnus Meyer Arnesen, Kristian Landmark Produsent: Gyda Velvin Myklebust, Magnus Kristiansen Foto: Ivar Taim  Komponist: David Stephen Grant Klipp: Jaak Olino Produksjonsdesign: Mirjam Veske Lyddesign: Tamas Steger


Leiv Igor Devold er filmregissør og universitetslektor. Han eier og driver produksjonsselskapet Aurora Film AS sammen med Arnesen.


 

– Det er elementer fra min egen historie

– Det er elementer fra min egen historie

– Det som skiller denne filmen fra veldig mange andre, er at vi hadde hele teamet fra dag én, noe som frigjorde masse energi. Det vil jeg nok aldri oppleve igjen, forteller regissør Magnus Meyer Arnesen om erfaringen fra kinoaktuelle «Når jeg faller» – en kritikerrost langfilm som er laget innenfor rammene av et masterstudium.

Foto: Preben Hodneland (til høyre) i rollen som rusavhengige Joachim i «Når jeg faller»

Når jeg faller er regissør Magnus Meyer Arnesens debutfilm og inngår i Den norske filmskolens masterstudium. I likhet med Kometen, den andre langfilmen fra dette studiet, har filmen fått ordinær kinodistribusjon med premiere denne fredagen. Kritikkene har vært gode etter førpremieren under Den norske filmfestivalen i Haugesund, og både Meyer Arnesens regi og Preben Hodneland i hovedrollen fremheves som løfterike debuter. Vi lot Arnesens tidligere medstudent ved Den polske filmskolen i Lodz, Igor Devold, ta en prat med ham om filmen rett før den offisielle premieren.

 

Gratulerer med strålende omtaler og ferdig film!

– Takk, det føles veldig bra, stolt. Dette har jo vært drømmen min hele livet. Jeg har studert i en årrekke, spillefilm på kino er det største, og det med en film jeg er veldig stolt av. Nå skjer det faktisk.

Hva er forventningene?

– Det er sjelden at en såpass utfordrende og konfronterende film blir en kioskvelter på kino. I mange andre land, som Polen eller Frankrike, er det mer respekt for kunstfilm og de smale filmene. Der har man et større publikum, ofte i de store byene, som ønsker å la seg bli utfordret, opplyst eller få innsikt. Jeg håper at Når jeg faller finner sitt publikum.

Hva er viktig for deg når du lager film?

– Litt vanskelig spørsmål, et kjedelig svar vil være: historien. Det å formidle historien på best mulig måte, finne noe som kan holde interessen hos deg som lager filmen i mange år. Det å formidle den versjonen man har i hodet så godt som mulig og håpe at det treffer hjertet til seeren.

En annen ting som er viktig for meg er at det er en grunnleggende realisme i det jeg gjør – at jeg tror på det jeg ser. Dette er noe jeg fortsetter å jobbe mot og med. At det er naturlige, autentiske karakterer som du tror på, uansett sjanger og selv om det ikke er sosialrealisme. Jeg ønsker å lage en troverdig og overbevisende verden. Det er krevende.

Hvorfor er det viktig?

– Du må selge inn en verden, et univers som fungerer i seg selv. Og få dette til å fungere på lerretet. Jeg vil få publikum til å tro på det, og ikke minst føle med karakterene. Det er vanskelig. Formidle følelser. Men det er jo det som er spennende. Jakte etter og finne sannheten. Lete i materiale, søke mot sannheten og kjernen. Fjerne unødvendige lag. Det krever at man går i dybden, at alle som jobber med filmen er synkroniserte og vet hvilken vei vi sammen skal gå.

Dette er jo også en sjanger som er ganske ny for meg. De tidligere filmene mine har ofte vært mer komedie-basert, det nærmeste jeg har kommet realisme er vel i kortfilmen Langt fra borte. Dette er noe jeg ønsket å bli flink på, å få lage realisme.

Hvorfor det?

– Det henger sammen med temaet i filmen, som krever realisme, rusproblematikken. Det er et veldig aktuelt tema i samfunnet vi lever i. Samtidig ønsket vi ikke å lage en røff dokumentarisk film, men mer at vi går inn i mennesket, og observerer Joachim på tett hold. At vi er observerende, og følger nyansene. Jeg synes det alltid har vært skremmende å nærme meg realisme, det er en skremmende og naken form, man kan ikke gjemme seg i den. Alt må funke. Det er en ren og ærlig form. Hvis man greier å få til det og få publikum til å føle med… Det har jeg ikke greid tidligere, men jeg føler at det har jeg greid nå. Den største styrken med filmen er nivået på skuespillet. Det har blitt ærlig og nedpå.

Hvorfor valgte du å satse på et masterstudium ved Filmskolen?

– Den eneste grunnen til at jeg begynte på Filmskolen var muligheten til å få laget en spillefilm. Jeg har jo allerede gått på en hard og brutal skole i Lódz, og har en mastergrad derfra. Når jeg valgte en mastergrad til på filmskolen, så tenkte jeg at her har jeg en mulighet til å lage en film på 2-3 år, og Når jeg faller var filmen jeg pitchet på opptaksprøven på masterstudiet på filmskolen. I stedet for å gå inn i en lang, lang tid i utviklingsmølla på NFI var det veldig fristende å gå filmskolen og få laget filmen på kortere tid. Det er jo samtidig svært begrensede rammer i filmskolen, men det gjør også at du må jobbe mer effektivt og økonomisk i alle ledd. Det er også fint å studere der, det var mange internasjonale studenter, som tar master for å lage spillefilm, sin første spillefilm. Da møter man en sulten og dedikert gruppe fra hele verden som brenner for det samme.

Hvor mye research har dere gjort, og hvordan? Hvor nært deg selv er filmen?

– Det er tråder og elementer fra min egen historie, og det jeg har observert rundt meg tidligere i livet mitt. Jeg har brukt meg selv, fra en vanskelig fase i livet mitt. Jeg vokste opp i tøft miljø, hvor mange skled ut og begynte å ruse seg tidlig. Noen av de jeg kjente lever jo ikke lenger. Og så var det en periode jeg selv skled ut. Jeg har observert en del ting. Og selv opplevd avhengighet og rusproblematikken, men det må påpekes at dette er en fiksjon. Men når det gjelder inspirasjon og research, var det mye jeg satt på av opplevelser som er brukt i filmen. Det ble formidlet til de andre som jobbet med filmen, det er et tema jeg kan ganske mye om.

Men hvis du tar bort selve rusen, så kjenner jeg meg også veldig igjen i Joachim, en eksistensiell ensomhet. En frustrasjon ved å se alle andre rundt deg får til ting, mens du står stille på en måte…

Hvorfor valgte du et så alvorlig tema til eksamensfilmen din? Hadde det ikke vært flott å surfe videre på komedien?

– Vi kunne jo ikke lage en hvilken som helst film på masterstudiet. Vi hadde jo svært begrensede resurser, dette er jo en film satt i Oslo (hvor studiene er lagt), med få opptaksdager med få skuespillere. Så det var uaktuelt å lage en spillefilm på Svalbard for eksempel, noe jeg drømmer om. Først var det en ren rusfilm, men det var ikke der hjertet mitt lå. Så fikk jeg ideen om gutten, og der er det mye fint. Historien om Joachim som er i et brytningspunkt når han må ta ansvar for gutten sin. Dette fører til en konfrontasjon som gjør at filmen får noen andre kvaliteter.

Også tematikken, gjorde at dette er en viktig film å fortelle. Filmen forteller om den skjulte misbrukeren. Det kan være faren din, onkelen din, sjefen din. De som lever bak lukkede gardiner.

Hvordan var det å jobbe med Preben Hodneland?

– Det var helt fantastisk, han er en helt suveren skuespiller. Mest kjent fra teateret, men jeg tror han kommer til å få en kometkariære innen film og TV, om han vil det. Han tør å åpne de mørkeste av de mørke dørene. Mitt arbeide handlet om å gå inn i det mørket, finne smerten hans. Vi gravde og gjorde research, så dokumentarer, filmer, leste artikler, vi jobbet veldig mye med å finne hvem Joachim er. Jeg tror resultatet er en blanding av meg og Preben. Det er mye av oss to i ham. Og Preben er veldig modig, vi kan ligge 5 minutter i nærbildet på ham, og han tør å vise seg og å gå «all inn». Det er fantastisk frigjørende å jobbe med skuespillere som gir deg det. Du trenger ikke presse frem noe, du får forskjellige versjoner, av Joachim, det var veldig … Det er det beste regi/skuespiller-forholdet og prosess jeg har hatt til nå. Det var aldri noen tvil om hvilken vei vi skulle gå. Han bærer jo hele denne filmen på sine skuldre, og han bærer den med integritet. Dette er en tung rolle å spille. Én og halv time med ham i bildet. Han bærer på masse smerte og indre konflikter. Det er veldig nært, og i Joachims personlige sfære hele tiden. Det har vært en fantastisk prosess.

Hva slags type instruksjon ga du på sett? Var det oppgavebasert eller improviserte dere eller hadde dere en annen måte å jobbe på?

– Jeg tror aller mest det lå i forarbeidet, det med å finne Joachim. Og senere bar Preben den rollen veldig mye på egenhånd, så da var det mer teknisk regi, for å justere spillet hans. Men det var aldri store diskusjoner på sett, om at; nei – det hadde ikke karakteren min gjort… Vi var veldig enige og synkroniserte, fra den dagen vi følte vi fant Joachim. Og jeg ga også Preben veldig mye tid, rom og frihet til å forme Joachim selv.

Mens med Marius Aandal Pedersen, (gutten) da jobbet jeg jo med et barn og da var prosessen helt annerledes. Da handler det om å strippe det ned, ta bort manuset, slik at han kan si alt på sin måte, og ta bort alt som er falskt. Han er jo ikke skolert, så han kommer inn med sin forståelse av hva skuespill er, med overdrevne trekk, hvor jobben min var å strippe alt ned å få ting bort, å få det så rent og enkelt og ærlig som mulig. Marius var for eksempel slik at vi på sett måtte bruke 5 minutter hvor han måtte bokse i en pute som han kunne slå i, for å jobbe fysisk for å finne følelser, som sinne. Så da jobbet vi veldig fysisk.

Hvor mange opptaksdager hadde dere?

– 28 opptaksdager, men på grunn av lavt budsjett var mange av dagene med minicrew, det vil si meg, lyd, fotograf og av og til produsenten som hjalp til med ting og tang. For eksempel skjøt vi svært mange gå-scener, transportetapper med minicrew. Der kuttet vi utgiftene og det gjorde at vi fikk mange flere dager på ekstremt lite budsjett. Vi hadde aldri i livet greid å lage denne filmen på 20 dager.

Hvordan jobbet dere med fotografen for å utvikle looken på filmen?

– Vi ville ikke ha en møkkete film med dokumentarisk look, eller en naturalistisk look med blod og sprøytespisser. Denne filmen har blitt litt omvendt av mange andre rusfilmer. Den er rolig og kald, men ikke skitten. En minimalistisk, stilisert visuell film der små ansiktsbevegelser får stor betydning. Vi snakket også mye om farger. Vi begynner med en kald tone, og jo mer han blir frisk, når han kommer gjennom abstinens-perioden, jo varmere blir det i fargepaletten, det jobbet vi mye med.

Jeg og fotografen, Ivar Taim, jobbet faktisk ekstremt nøye med å gå gjennom alt vi kunne på forhånd og forberede oss på forskjellige scenarioer. Vi hadde en stor bibel, med nøyaktige planer og skisser for hele filmen. Mye også tegnet inn i 3D-programmer. Det er skremmende hvor mange valg vi hadde tatt i forkant, som synes i filmen. Vi var så godt forberedt, at når vi opplevde uforutsette ting på sett klarte vi å ta det på strak arm. Jeg har aldri jobbet sånn før. Kanskje siden dette var vår første spillefilm, så overkompenserte vi, men det er en prosess som jeg vil ta med meg videre. Vi gjorde også masse tester, blant annet de scenene der vi hvor vi følger Joachim ovenfra. Tre ganger i filmen følger vi ham ovenfra. Det er når suget etter rusen overtar Joachim. Vi eksperimenterte med slike ting. Det er jo fantastisk i en filmskole at du kan jobbe med fotografen fra dag én og gjøre et virkelig grundig forarbeid.

Magnus Meyer Arnesen

Hvorfor valgte dere å skyte deler av filmen i studio på Lillehammer, i en ellers så realistisk og locationbasert film? Var ikke det litt rart?

– Ja, jeg har fryktelige minner fra workshops i Lódz, i studio. Hvor vi så forferdelig tydelig at det var et studio. Jeg har utrolig dårlig erfaringer med det. Jeg hadde ikke lyst til å filme i studio, men så ble jeg overtalt av Ivar. Som sa at dette får vi til. Selv om han også hadde lyst til å filme på location i utgangspunktet, og vi lette og lette, men fant ingen gode locations. Men det å jobbe i studio sparer oss enormt med tid, vi hadde fult kontroll på lyset. Og med studioopptakene gjorde Miriam Veske (scenografen) sin masteroppgave. Så hun dro opp til Lillehammer og bygget studiosettet fra scratch. Ivar 3D-tegnet hele interiøret så vi visste hvilke shots vi skulle ha til enhver tid. Vi visste at her kan vi flytte denne veggen tre meter tilbake og finpusse bildene vi ønsket. 90 prosent av interiørbildene er slik vi planla de på forhånd. Jeg må si at det var en god erfaring med å skyte i studio. Hvis jeg var redd for det før, er jeg ikke det lenger.

Hva var de største utfordringene under produksjonen av filmen?

– Jeg følte at vi var veldig alene til tider. Jeg skulle ønske at vi hadde tettere oppfølging av veiledere og det var dessverre også enkelte studenter som sluttet. Det er lett å klage, og mange andre har det verre, selvfølgelig… Men det var engang så at skolen hadde lovet at vi skulle lage spillefilmer, som skulle ut i distribusjon. Og da setter man en del forventninger. Det er på grunn av at vår gruppe jobbet så hardt sammen at filmen har blitt som den har blitt.

Jeg må si at innspillingsprosessen gikk bra. Det er egentlig den beste opplevelsen jeg har hatt på sett noen gang. Vi var en veldig motivert gjeng. Det var heller i manusarbeidet at vi skulle hatt mer tid. Der kunne vi gjort det bedre. Og det var komplisert å jobbe to sammen, der var det ulike meninger og forskjellige stemmer og versjoner av en film som skulle samles. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid på å finpusse manuset.

Hva har vært de største positive overraskelsene?

– Arbeidet med skuespillerne. Alt det kreative med Ivar, Miriam, Jaak og de andre. Og husk at jeg hadde komponisten fra dag én. Det skjer jo aldri i en vanlig prosess. Det som skiller denne filmen fra veldig mange andre filmer, er at vi hadde teamet fra dag én. Det frigjør jo masse energi. Man kan prøve og feile hele veien i forarbeidet. Det tror jeg jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Det var veldig positivt med filmskoleprosessen. Lyd, komponist, klipp, scenograf alle rollene var inne hele veien. Veldig lærerikt og kreativt. En luksus! Du jobber ikke på overflaten, men har mulighet til å gå dypt i noe du kjenner godt.

Hva jobber du med nå? Bortsett fra lansering…

– Nå har jeg en idé til spillefilm jeg vil utvikle som jeg ikke vil si for mye om. Jeg ønsker å finne et produksjonselskap og noen som vil lage en ny film sammen med meg og søke NFI om utvikling, manusstøtte eller Nye veier. Jeg vil starte en ny prosess. Ved siden av spillefilmen jobber jeg også med å utvikle to ideer til serier. Målet mitt var jo å lage noe av kvalitet og det føler jeg at jeg har greid. Både på manus og regi. Så nå ønsker jeg å finne noen som jeg kan samarbeide godt med for å sette i gang med nye prosjekter og ny spillefilm. Jeg føler jeg er ferdig med å studere nå…


Når jeg faller har premiere på norske kinoer fredag 21. september. Skuespillere: Preben Hodneland, Marius Aandal Pedersen, Alexandra Gjerpen, Vidar Sandem, Morten Svartveit Regi: Magnus Meyer Arnesen Manus: Magnus Meyer Arnesen, Kristian Landmark Produsent: Gyda Velvin Myklebust, Magnus Kristiansen Foto: Ivar Taim  Komponist: David Stephen Grant Klipp: Jaak Olino Produksjonsdesign: Mirjam Veske Lyddesign: Tamas Steger


Leiv Igor Devold er filmregissør og universitetslektor. Han eier og driver produksjonsselskapet Aurora Film AS sammen med Arnesen.


 

MENY