Lisa Asiato
© Trude Westby

Lisa Aisato: – Det er en del av livet å ikke være lykkelig hele tiden

Dagen hun vant bokhandlerprisen ble hun overrasket og glad, men neste dag ble litt mørk. Suksess har ikke nødvendigvis en parallellkurve med følelsen av lykke. Av og til har Lisa Aisato dårlige dager, men synes ikke sånt bør sykeliggjøres.

21. februar 2020 av Lene Wikander

Lisa Aisato Njie Solberg (38)

Blir som oftest bare kalt Lisa Aisato og er en av Norges mest populære illustratører, billedbokforfattere og billedkunstnere. Etter at hun debuterte som forfatter i 2008 har hun gitt ut en rekke egne billedbøker og illustrert for andre forfattere og magasiner. Hun har siden 2009 vært fast illustratør i Dagbladet Magasinet.

I 2019 vant hun Bokhandlerprisen for «Livet – illustrert». Bøkene hennes er oversatt til over 30 språk og i 2015 ble hun kåret til en av de ti beste forfatterne under 35 år av Morgenbladet. Hun har norsk mor og gambisk far og er oppvokst i Norge med søsteren Haddy Nije. Hun bor og arbeider i Hvaler kommune, er gift og har to barn.

Lisa Asiato

GODT RÅD: – Skulle jeg gitt meg selv noen råd som ung i dag, ville det nok vært å slappe litt mer av og ikke være så stressa på å bli likt hele tiden, sier Lisa Aisato.

© Trude Westby

Året er 1999, verden står på spranget til et nytt årtusen og det er utstrakt bekymring for at alle datasystemer skal kollapse. De kaller det millenniumskrisen og Y2K-krisen og avisene er fulle av overskrifter om en verden der fly vil ramle ned, alle sykehusene vil kollapse, atomanlegg gå i luften, og kjøleskapet ditt slutte å virke. 

Christer Falck vinner «Robinsonekspedisjonen» og blir en av Norges største reality-kjendiser. Natt til pinseaften blir Anne Orderud Paust og hennes foreldre, Marie og Kristian Orderud, drept i kårboligen på Orderud gård. Bill Clinton besøker Norge som første, sittende, amerikanske president og hele landet går av skaftet. Filmen «Notting Hill» med Julia Roberts og Hugh Grant har premiere og Cher slipper monsterhiten «Believe».

I likhet med Cher har Lisa Aisato også trua. Hun er 18 år, rimelig skråsikker og full av selvtillit og optimisme. Allerede som 13-åring har hun skrevet i en stil på skolen at det var illustratør hun skulle bli. Som 18-åring er hun helt sikker på at akkurat det vil gå som smurt. Men så kom nedturen. 

Lisa Asiato

MØTTE MOTSTAND: Da jeg søkte på kunsthøyskolen og ikke kom inn, var det et lite slag i trynet, sier Lisa Aisato. Men suksessfull illustratør ble hun likevel. 

© Trude Westby

– Jeg var akkurat ferdig med tre veldig fine år på videregående. Jeg gikk på tegning, form og farge og fikk seks i tegning og sånn, det var veldig god stemning kan du si. Lisa fniser litt over seg selv som ung når vi møter henne i galleriet på Hvaler. Her bor hun sammen med ektemannen Einar og deres to barn. Ydderst ude på den nøgne ø med glattskurte svaberg og små, søte trehus på alle kanter.

– Som 18-åring hadde jeg det veldig fint sosialt også. Jeg hadde fått meg kjæreste og livet var liksom på plass. Men så søkte jeg på kunsthøyskolen og kom ikke inn, det var et lite slag i trynet. Jeg hadde jo vært så skråsikker på at jeg skulle komme inn der uten problemer, forteller hun og smiler litt over sin egen, ungdommelige naivitet.

– Ungdommen er jo en sånn tid der man er så innmari labil. Den ene dagen er man proppfull av selvtillit nettopp fordi man vet så lite, neste dag er man helt knust av usikkerhet på grunn av det samme. Skulle jeg gitt meg selv noen råd som ung i dag, ville det nok vært å slappe litt mer av og ikke være så stressa på å bli likt hele tiden. 

En annen ting er at jeg burde vært snillere med folk jeg ikke forsto. Jeg var aldri noen mobber eller sånn direkte slem, men jeg har dårlig samvittighet for hvordan jeg har behandlet noen i ungdommen. Jeg hadde veldig liten forståelse for folk som ikke var opptatt av akkurat det samme som meg. Ser du ikke på «X-files» liksom, erre mulig.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer tålmodighet og at jeg innså at andre strever med sine ting og at man må legge godviljen til. I ungdommen er det alltid noen som blir holdt utenfor, mer eller mindre bevisst. Det er også en form for mobbing. Det er mer en sånn stille mobbing preget av sosial kontroll. Det er ikke greit, sier hun bestemt.

Lisa Asiato, ung

TOK EN BIT AV KAKA: 21 år gamle Lisa med en medstudents morsomme prosjekt på kunstskolen. 

© Privat

– Jeg drev ikke med håndball eller noe annet, så jeg var en sånn nerd som satt og tegnet for seg selv. Men jeg trivdes veldig godt med å sitte i min egen verden og tegne. Jeg hadde en mamma som jobbet både i bokhandel og i forlag. Hun var opptatt av litteratur og leste veldig mye for oss. Så mens hun leste, tegnet jeg.

Det er noe jeg har videreført til mine egne barn. Vi leser veldig mye sammen. Nå er vi akkurat ferdig med den sjette Harry Potter-boka. Det er noe eget med å lese høyt, da opplever man det sammen. Og det gir knagger til å diskutere noen av de store tingene.

Det er litt vanskelig sånn over middagsbordet; hei du, så var det dette med døden, det må vi snakke om. Men når Humlesnurr dør i Harry Potter, som han gjorde for oss her om dagen, snakket vi om hvordan den store, trygge typen i Harry Potters liv forsvinner og hvordan det er når det skjer i virkeligheten. Det blir fine samtaler av sånt, mener hun.

De aller fleste barn i alle kulturer tegner, men de slutter gjerne med det i 13-årsalderen. Lisa gjorde aldri det.

– Jeg sluttet nok aldri med det fordi jeg hadde en enorm nysgjerrighet på strek. Den har vært der hele tiden. Jeg lurer genuint på hvor tegningen skal ende, hvordan forandrer ansiktet seg hvis jeg løfter øyenbrynene eller lar det smile litt skjevt? De variasjonene i uttrykk har jeg alltid synes er kjempespennende. Det er nok den samme nysgjerrigheten som driver meg fortsatt, mener hun.

Lisa Asiato, Ung

STARTET TIDLIG: Lisa og storesøsteren Haddy tegner mens moren leser. 

© Privat

Men da Lisa selv ble holdt utenfor kunsthøyskolen og ikke kom inn der, søkte hun på en annen kunstskole, men det gikk ikke så bra det heller, selv om hun faktisk kom inn denne gangen.

– Da hadde jeg det litt dårlig psykisk. Jeg gikk også til en frisør som gjorde sånn at jeg mista hele håret på toppen av hodet og fikk en slags måne, så jeg måtte gå med lue hele tiden. Det ga selvtilliten en knekk. Ikke fikk jeg det til på skolen og heller ikke sosialt. For første gang i livet klarte jeg ikke helt å bli kjent med noen. Jeg hadde masse eksem, var delvis skalla og begynte å tvile på om jeg var så god til å tegne likevel. Så da ga jeg opp litt, faktisk.

Lisa bestemte seg for å skifte helt kurs og begynte å jobbe i barnehage. Det skulle gi henne gnisten tilbake.

– Det å lese barnebøker for ungene og tegne så mye som vi gjorde, ga meg et veldig givende år. Å oppdage hvor mye en bok kan bety for barn, nysgjerrigheten og entusiasmen de har, det ga meg virkelig inspirasjon.

Det er mye barndom i Lisa Aisatos arbeider. Selv i motiver som forestiller voksne, synes barndommens sommere og sorg å spøke litt i en krusedull eller tynge i et anstrøk fra den mørke paletten. 

Les også: Björg Thorallsdottir: - Jo mer du er deg selv, jo mer perfekt er du!

"Livet - illustrert" av Lisa Asiato

I 2019 vant hLisa Asiato Bokhandlerprisen for «Livet – illustrert».

© Kagge Forlag

Så har Lisa Aisato også laget og illustrert en rekke barnebøker fra Tor Åge Bringsværds serie om trollet Tambar, «Snart sover du» som hun laget sammen med søsteren Haddy Nije, til «Snøsøsteren» med Maja Lunde.

Den siste er en del av en serie på fire for alle årstidene der boken om vår kommer til høsten.

– Men jeg har virkelig måttet jobbe meg frem, jeg har gjort mye gratis og var ganske desperat en stund, drev og viste frem mappa mi hele tiden: Hallo, se meg da! Lisa ler.

I dag er hun en av landets mest kjente og elskede illustratører og nøkkelen til det tror hun ligger i at hun begynte å lage helt egne bøker. Det startet med en liten kjærlighetsbok hun laget til ektemannen Einar.

– Den skulle bare være en gave til ham, men så mente han den var så fin at andre burde få se den. Jeg sendte den inn til Gyldendal og vips så hadde jeg gitt ut min første, egne bok.

Hun lyser opp når hun snakker om ektemannen.

– Hadde det ikke vært for Einar hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. Det var han som insisterte på at jeg skulle slutte å jobbe i butikk ved siden av og vie to år bare til tegningen mens vi levde av hans lønn. Og det var han alene som startet nettbutikken der jeg selger bilder i dag, nå er de fire som driver den. Han har rett og slett ofret seg for meg. Han sluttet i IT-bransjen og ble møbelsnekker, men så droppet han møbelsnekkerdrømmen for å hjelpe meg i stedet, det er jo helt fantastisk?! Alle kunstnere skulle hatt en Einar, smiler hun skjelmsk.

Lisa Asiato vinner Teskjekjerringprisen  i 2016

EDRET: Lisa og søsteren Haddy Njie ble i 2016 tildelt Teskjekjerringprisen for den kritikerroste boken «Snart sover du – Et års god natt».


© Scanpix

Men i tillegg til ektemannen Einar, har Lisa også mye å takke sine foreldre for. De har alltid støttet henne i hennes ønske om å bli illustratør og oppfordret døtrene til å følge drømmene sine. Med far fra Gambia og mor fra Gamlebyen i Oslo, opplevde ikke Lisa det som vanskelig å vokse opp som brun i et hovedsakelig hvitt Norge.

– Å vokse opp som brun har vært overraskende uproblematisk for meg. Vi var ikke så mange brune barn på skolen min, men jeg hadde det veldig fint. Jeg synes altfor ofte det skal problematiseres at man skiller seg ut. Selvfølgelig skal vi snakke om rasisme, men jeg synes også vi kan snakke litt mer om at det kan være en berikelse å være annerledes.

Det har for eksempel gitt meg et annet blikk enn mange andre illustratører. I barnebøker er jeg opptatt av å tegne barn som ser forskjellig ut. Ikke bare fordi jeg er brun, men fordi jeg synes det er viktig.

Selv om Lisa har hatt en trygg oppvekst og et godt liv, har hun av og til dager som kan være tunge.

– Jeg er gift med en mann jeg elsker, har to barn, det går bra yrkesmessig, jeg er veldig fornøyd og på plass i livet, men det betyr ikke at jeg er lykkelig hele tiden. Jeg kan fortsatt slite med sosial angst og ha noen mørke dager innimellom, men sånn er livet. Det er en del av livet å ikke være lykkelig hele tiden. Jeg synes ikke det skal sykeliggjøres. Ting er ofte både og – og ikke enten eller. 

Å vinne Bokhandler­prisen var fantastisk, men jeg hadde en veldig dårlig dag neste dag. Ofte vet jeg ikke hvorfor det kommer, det er ingen diagnose og det preger ikke livet mitt så veldig siden det heldigvis går fort over. Men jeg kjenner det når det kommer og vet om enkelte ting som kan utløse det. Har jeg vært veldig sosial og mye ute blant folk jeg ikke kjenner så godt, kan det suge all kraft ut av meg, og tomrommet blir fylt med et slags mørke etterpå.

På tross av suksessen har Lisa fortsatt mye faglig usikkerhet i seg.

– Men den kommer innefra og ikke utenfra. Jeg tror at de som jobber med kunst med stor k synes jeg er litt kitchy og spiller for mye på følelser, men det har jeg omfavnet. Jeg er ikke redd for inderlighet eller å tegne et bilde som bare er søtt, vakkert og fylt med kjærlighet. Men samtidig kan jeg lage et konstrastfylt bilde som handler om sorg eller mørke. Jeg vil gjerne formidle følelser.

I dag er det helt greit at folk ikke liker meg eller det jeg gjør, men jeg skulle bli tretti før jeg til fulle innså at det viktigste i verden ikke er å bli likt, smiler hun og hever øyenbrynene lett.

– Jeg kan fortsatt bli lei meg når jeg får en dårlig anmeldelse, men jeg har sluttet å tenke at jeg må forandre meg på grunn av det. Det tenkte jeg før. Å gud, kanskje jeg gjør alt feil, kanskje det ikke er riktig det jeg driver med. Sånn har jeg sluttet å tenke. Jeg vet det er riktig det jeg gjør. Det er riktig for meg.

Å komme til en sånn erkjennelse gjør livet bedre, man slapper mer av. Det er det beste med å bli eldre. Jeg håper jeg klarer å gi enda mer faen om noen år. 

Les også: Lisbeth Pettersen - Vi tror på det vi hører

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...