Ragnar Wold (t.h.) og Martin Palmer med selvportrett av Roar Wold i bakgrunnen.

– Faren min mente at kunsten må være eksperimentell, og bildespråket hans har en stadig relevans, sier Ragnar Wold, som nå forvalter den omfattende kunstneriske arven etter faren Roar Wold.

I havnebygg 96 rett ved Dahls Bryggeri har han etablert galleriet Wold kunstformidling.

Martin Palmer er den tolvte kunstneren som er med i prosjektet med utstillingen «Memoar – Martin Palmer i møte med samlingen etter Roar Wold». Utstillingen kan oppleves lørdag og søndag denne helga.

Palmer er en lydkunstner og eksperimentell musiker fra Trondheim som har vært involvert i en rekke undergrunnsprosjekter, med en særlig interesse for forholdet mellom tidsperspektiv og lyd.

– Som forvalter og subjektiv arkivar av samlingen var jeg interessert i Martins tidligere arbeider med arkivet som kunstform, og inviterte ham til å lage et prosjekt her, forteller Ragnar.

– Jeg har jobbet direkte med arkivet etter Roar Wold. Jeg har fått frie tøyler, og arbeidet med utstillingen har vært en reise i bildesamlingen og notater. Roar Wold skrev også dagbøker med refleksjoner og observasjoner, forteller Palmer.

– Og han samlet på ting, tilføyer Ragnar.

Palmer forteller at det var åpenbart for han å gjøre en utstilling med utgangspunkt i samlingen av gjenstander etter Roar Wold og ikke bare arkivet:

– Jeg vil ikke påberope meg å fortelle noe nytt om kunstneren i denne settingen. Isteden vil jeg invitere til å betrakte selve rommet og objektene i det i nytt lys. Utstillingen spiller også på spenningen mellom det subjektive og kollektive minnet om et menneske.

Etter å ha brukt mye tid i samlingen, jobbet han intuitivt med romligheten og iscenesettelsen av en installasjon som viser åndslivet til kunstneren mer enn kunstnerskapet. Sluttresultatet har blitt et skuffedarium med notater, tegninger og gjenstander etter Roar Wold.

– Samtidig refererer jeg til modernismens strenge formalitet. Jeg har forsøkt å behandle selve rommet som en billedflate man trer inn i. Rommet er også et sted der tiden står stille, avslutter han.

Grønt lys

Utstillingen er grønt lyssatt med en lydkulisse, og på en grønn skjerm i installasjonen vises film av Roar Wold som forteller om sitt kunstnerskap. En utstilling med tradisjonelle rammer, og en kollisjon med relevante verk fra samlingen er det blitt.

Roar Wold (1926-2001) var en kjent norsk billedkunster som var aktiv  fra 1947 og helt til han døde i 2001. Hans kunstnerskap er i den modernistiske tradisjon.

– Min far var stedsbundet i Trondheim og internasjonalt orientert i samtidskunsten. Han hentet impulser fra blant andre amerikanske Robert Manuell. Franske Cézanne var en personlig helt. Han var eksperimentell og opptatt av å ikke havne i det tradisjonelle, og arbeidet med det normløse i postmodernismen. Han skrev at det er viktig at kunsten skal være eksperimentell, forteller Ragnar.

Roar Wold sin stol, den heter Johan Arnt, og var et bilde på nøysomheten, forteller Ragnar.
På golvet ligger notater etter Roar Wold. 

Gruppe 5

Roar Wold ble tidlig opptatt av billedkunst. Etter å ha sett utstillingen av Edvard Munchs arbeider i Oslo 1945, bestemte han seg for å gjøre et forsøk på å bli kunstmaler.

Sammen med Lars Tiller oppsøkte han høsten 1945 maleren Thorvald Slettebak i Trondheim. Dette miljøet dannet utgangspunktet for opprettelsen av Kunstskolen, som Wold var elev av 1946-47. I 1954 studerte han ved Statens sløyd- og tegnelærerskole samtidig med Håkon Bleken.

Han studerte ved Statens Kunstakademi 1946-47 under Per Krohg og Jean Heiberg. I 1949 ble han elev av Fernand Léger i Paris, en maler som bidro til fremveksten av den sterke orientering mot formale problemstillinger, som spesielt Roar Wold og Lars Tiller har vært eksponenter for innen sin generasjon.

Fra 1960-tallet var Roar Wold en av kunstnerne i den kjente Gruppe 5 sammen med Halvdan Ljøsne, Ramon Isern, Håkon Bleken og Lars Tiller. De stod ikke bare i det europeiske moderne maleri, men også det trønderske landskapet.

– Du ser den trønderske naturen overalt i hans kunstnerskap, uansett stil, forteller Ragnar.

Roar Wold fikk en rekke stipender, og hadde mange studiereiser mellom 1947-83 til Sverige, Danmark, Paris, Italia, Vest-Tyskland, Nederland, England og Skottland.

På 1970-tallet var Wold medlem i Trøndelag Bildende Kunstnere, undervisnings- og kompetanseutvalget i Norske Billedkunstnere, direksjonen Kunstnernes Hus, Oslo. Han var også kunstnerisk konsulent Norsk rikskringkasting, og medlem i Nasjonalgalleriets innkjøpskomité for nyere norsk billedkunst, styreformann Kunstskolen i Trondheim, medlem Trondheim Kunstforening kunstneriske komité og i styret fra 1978. Wolds kunstproduksjon finnes i utsmykninger og verk i 20 offentlige samlinger.

Bakgrunn fra Trondheims undergrunn

Punken kom tidlig til Trondheim, og mange kjenner Ragnar Wold fra Trondheims undergrunn på 1970-90 tallet, blant annet som vokalist i bandet Helter Skelter og som fotograf. Den ikoniske logoen til Dumdum Boys av en dansende Preble er basert få et foto av Ragnar Wold.

Vi står utenfor havnebygg 96 på Strandveikaia. Ragnar forteller at bandene han spilte i på 1970-80-tallet hadde øvingslokale i etasjen under galleriet hans.

– Så jeg er tilbake, smiler han.

– Det begynte med Bitch Boys sammen med Svein Erga, forteller han.

Senere startet de bandet Det elektriske kjøkken i 1979 sammen med André Lister fra bandet Sjølmord, og Jonny Yen Bang!

Ragnar kikker oppover fasaden;

– Bandnavnet Det elektriske kjøkken ble til fordi vi kokkelerte og eksperimenterte på elektriske instrumenter. Vi ble saksøkt av en butikk i Midtbyen som het Det elektriske kjøkken. Vi måtte lage andre navn på bandet hver gang vi spilte konserter, som blant annet Lidende Ungdom, Elektrisk Ungdom, og Jehovas Vitner, forteller Ragnar.

I 1984 startet han bandet Helter Skelter sammen med Bror Frode Karlson, Ulf Risnes fra tre Små kinesere, og Lars Olufsen og Steinar Vikan fra Liliedugg. Åge Aleksandersen hadde såpass tro på bandet at han låste opp Nidaros Studio på nattestid og produserte den første demoen deres gratis. Bandet spilte flittig på Samfundet, Trondheim Rockeklubb, og flere steder i Oslo, og opparbeidet seg et sterkt live-rykte.

I 1986 fikk de endelig napp hos det svenske plateselskapet Transmission og ble invitert til Gøteborg for innspilling. Den første dagen de var i studio, 1. mars 1986, ble Sveriges statsminister Olof Palme skutt og drept. Produsenten på plata kjente Palme, og var naturlig nok sterkt preget av situasjonen. Da bandet senere på dagen skulle ta pressebilder, brast fotografen i gråt. Hele Sverige fikk en sorgreaksjon. Innspillingen ble gitt opp, og bandets karriere ble avsluttet før den egentlig hadde kommet i gang.

Hang til undergrunnen

For Martin Palmer gikk veien til en mastergrad i billedkunst gjennom Trondheims undergrunn.
Han forteller at han alltid har hatt en hang til undergrunnskultur.

– Jeg liker parallellverdener og folk som gjør det sjøl. De som skaper noe, helt uavhengig av det etablerte. Undergrunnen samler selvmotiverte og genuint interesserte folk. Det spiller ingen rolle hva man ellers driver med på dagtid. Det er lite karrierisme å spore der og det er fint. I mine mest formative år, kunstnerisk sett, så kom de fleste av mine «helter» også fra ulike autonome scener. Eller de hadde i det minste droppet ut av kunstskoler og universiteter. Det er kanskje derfor jeg brukte så lang tid på å forsone meg med det akademiserte kunstfeltet – selv om det finnes selvmotiverte og genuint interesserte folk her også, forteller han.

Mange kjenner også Martin Palmer fra foredragsserien Forum Nidrosiae og andre prosjekter som går litt på siden av det kunstneriske.

– Jeg har vært særlig aktiv i ulike aktiviteter med tilknytning til nettverket Origami Republika. Dette er et åpent nettverk for folk som liker å skape og dele. Det er også et langvarig metakunstverk i seg selv. Klubb Kanin, som har vært en viktig arena for spillelystne folk som driver med lyduttrykk som ikke alltid egner seg på kommersielle musikkscener, har kanskje vært den mest synlige manifestasjonen av nettverket i Trondheim. Origami Republika ble grunnlagt av Tore Honoré Bøe, som etter min mening er en av de viktigste kunstnerne i Norge i dag. Nettverket har jubileum i år, og det kommer til å skje noe i Trondheim til høsten, forteller Martin entusiastisk.

PS. Utstillingen er åpen lørdag 22. februar kl. 14.00 – 17.00 og søndag 23. februar kl. 12.00 – 15.00.