– Ungdom på St. Hanshaugen ble lovet et ungdomshus i 2014. Hvorfor tar ingen ansvar?

I 2014 stemte daværende bydelsutvalg i bydel St. Hanshaugen i Oslo for at den gamle presteboligen i Stensparken skulle bli et ungdomshus. Dette skjedde etter at huset hadde stått tomt i flere år.

Planen var at ungdomshuset skulle stått ferdig høsten 2019. Til tross for dette ble arbeidet med huset først satt ordentlig i gang i år. Vi som jobber som Ung ambassadører i bydelen, har i samarbeid med Arbeidsforskningsinstituttet jobbet med å finne ut hvorfor det tok så lang tid før arbeidet med huset ble satt i gang.

• Les også: Han skal fylle 3000 kvadratmeter med musikk-, radio- og fotostudio, keramikkverksted, atelier og syverksted ved Svartdalsparken

Vi har ventet lenge

Mange ungdommer har ventet lenge på dette huset og begynte å miste troen. Vi vet at mange av bydelens ungdommer kunne hatt glede av et slikt hus, nettopp fordi det er så få tilbud for ungdom i bydelen.

Huset kommer til å bli en viktig møteplass for ungdom. Huset vil være et sted der ungdom kan føle seg trygge, der de kan henge med venner, møte andre ungdommer, utvikle nye eller gamle talenter eller de rett og slett bare slappe av. Altså et sted der ungdom kan få lov å være ungdom.

Det finnes tilbud rundt omkring i bydelen, men ingen av disse tilbudene har åpent lenge nok eller midlene de hadde trengt for å kunne drive et ordentlig ungdomshus. De tilbudene som allerede er her, er ofte knyttet til en enkelt skole, med vilje eller ikke, og det gjør at man for eksempel ikke kan møte nye venner.

Skuffende funn

Et ungdomshus er så ufattelig viktig for de som ofte glemmes. De som ikke har råd til å starte med musikk. De som gruer seg til å komme hjem. Eller bare de ungdommene som har lite å gjøre og kjeder seg mye på fritida.

Det at ungdomshuset har blitt satt på vent, har satt livene til ungdom på vent. Derfor er dette huset nødvendig. Vi i Ung ambassadør mener et ungdomshus er viktig for å bedre miljøet blant ungdommer. For å gi dem som sliter med økonomien hjemme en mulighet til å drive med forskjellige fritidsaktiviteter.

Hvorfor har da huset stått ubrukt så lenge? Det var hovedsakelig det vi prøvde å finne ut av. Det vi nå har funnet ut, var mildt sagt skuffende.

Klarte ikke bli enige om prisen

Etter flere forhandlinger mellom einendomsforvalteren Omsorgsbygg og bydelen som har bestilt huset, har de to ikke klart å bli enige om en pris. Det er dette som førte til de store forsinkelsene i byggeprosessen. Derfor fikk Omsorgsbygg ekstra midler gjennom Oslo byråds reviderte årsbudsjett i juni 2019.

Allikevel begynte ikke byggeplanlegging før april 2020! Årsaken er det ingen som har klart å svare konkret på, men Omsorgsbygg har fortalt om kapasitetsproblemer innad i foretaket som har ført til at ungdomshuset vårt ikke har blitt prioritert.

I løpet av høsten prøvde vi ut hvorfor prosessen hadde stoppet. Det var vanskelig. Først startet vi med å gå gjennom sakspapirene som fantes og generell informasjon vi fant. Vi fant noe informasjon etter en stund, men det var fortsatt mye forvirring i hvordan prosessen hadde stoppet.

Ingen tok initiativet

Etter at vi hadde gravd i papirene, hadde vi samtaler med og intervjuet flere personer og politikere som på en eller annen måte er knyttet til saken. Alle ledet oss til en ny person, og ingen ville ta ansvar. Det var problemet vi så gjennom hele prosessen.

Det var ingen som snakket om huset eller tok initiativet ungdommen trengte for at huset skulle bli bygget. Saken lå gjemt i arkivene.

Ingen personer visste hva som skjedde med saken. Det at vi i det hele tatt måtte grave for å finne informasjon om huset er overraskende. Det var ingen informasjon om saken og hva som hadde skjedd. Vi gikk gjennom gamle referater og fant så vidt noe.

Tomme ord og ingen som tar ansvar

Saken om ungdomshuset handler om tomme ord og ingen som tar ansvar. Vi skylder ikke på enkeltpersoner for at huset ikke har kommet gjennom før nå, men på alle i prosessen som ikke tok ansvar.

Alle som var involvert, men som ikke kunne svare på noen av spørsmålene våre. Informasjonen som ikke ble delt videre. Det at huset generelt sett ble satt på vent fordi ingen prioriterte det. Det at ungdommers liv ble satt på vent fordi ingen prioritere dem. Ingen prioriterte de ressurssvake ungdommene. Ingen prioriterte de som aldri blir hørt.