Valg i Tyrkia: «Flertallstyranniet» for fall?

– Om Erdogan blir gjenvalgt kan han fortsette å konsolidere sin makt og dra landet videre i retning av et slags majoritetstyranni hvor han vil dominere i lang tid, sier førsteamanuensis ved Midtøstenstudier på Universitetet i Oslo, Joakim Parslow, til ABC Nyheter.

Førsteamanuensis Joakim Parslow. Foto: UiO.

Meningsmålingene viser fortsatt at Tyrkias autoritære president kommer til å gjøre det bedre enn sine motkandidater i presidentvalget søndag 24. juni. Men marginene er jevnere enn det mange trodde de ville bli.

Blant motkandidatene er fysikklæreren Muharrem Ince, «hunnulven» Meral Aksener, «den kurdiske Obama» Selahattin Demirtas og det islamistiske partiet «Lykke».

Søndag skal tyrkerne også velge 600 nye representanter til landets nasjonalforsamling, og heller ikke her er det sikkert at AKP og deres allierte i nasjonalistiske MHP vil sikre rent flertall. Fire av de største opposisjonspartiene har for første gang klart å danne en felles front.

– Hvis Erdogan ikke vinner og partiet hans heller ikke får et flertall i Nasjonalforsamlingen har han store problemer. Da er det sannsynlig at han etterhvert vil stilles for retten, og en æra i tyrkisk politikk vil være over, sier Parslow.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tilhengere av Erdogan under et folkemøte i Istanbul 17. juni. Scanpix/AFP.

Sprikende opposisjon gjør felles front

Partiene i opposisjonsalliansen har lite til felles, utover ønsket om å reversere grunnlovsendringene som gir presidenten mer makt, samt redusere sperregrensen fra 10 til 5 prosent. Opposisjonen representerer helt ulike ideologier, fra ateistiske, venstreradikale kurdere til høyreradikale nasjonalister og islamister. De appellerer til deler av samfunnet som har lite til felles.

KANDIDATER. Med klokka fra toppen: Lederen av «Det gode partiet» Meral Aksener, Tyrkias sittende president Recep Tayyip Erdogan (AKP), Muharrem Ince, kandidat for det største opposisjonspartiet CHP (Det republikanske folkeparti), og Selahattin Demirtas som er en av lederne i det prokurdiske HDP. Aksener, Ince og Demirtas utfordrer Erdogan i valget 24. juni. Scanpix/AFP.

– Opposisjonspartiene kan sammen hindre Erdogans AKP fra å få et rent flertall i nasjonalforsamlingen søndag, men metoden for fordeling av mandater har en tendens til å overrepresentere det største partiet, som utvilsomt blir Erdogans AKP.

Sperregrensen på ti prosent gjør at flere av de viktige opposisjonspartiene kan havne helt utenfor nasjonalforsamlingen.

– Uvanlige allianser

Parslow mener det ideologiske spriket blant opposisjonspartiene gjør det viktig å følge med på hva som skjer videre i Tyrkia.

– At partier som Lykkepartiet og Det republikanske folkepartiet i det hele tatt står sammen er ganske uvanlig i tyrkisk politikk, sier Parslow, som forsker på Tyrkias moderne historie.

Det kan skje at ingen presidentkandidat får alminnelig flertall (over 50 prosent av stemmene), og at det blir ny valgrunde 8. juli. I så fall ligger det an til jevnt oppgjør mellom Erdogan og den sekulære motkandidaten Muharrem Ince.

– Opposisjonspartiene har sagt at de vil støtte den opposisjonskandidaten som får flest stemmer hvis ingen får flertall i første runde. Men jeg har vanskelig for å se for meg at en konservativ islamist vil gi sin stemme til Republikanernes Muharrem Ince, for eksempel, sier Parslow.

Les også: Tyrkia har hentet 80 Gülen-tilhengere fra 18 land

En tilhenger av Tyrkias president Erdogan holder opp det tyrkiske flagg og partiflagget til AKP. Istanbul 17. juni. Scanpix/EPA.

Nasjonalistisk «hunnulv»

Leder av Iyi («Det gode partiet») Meral Aksener taler til tilhengere under et valgkampmøte i Izmit i Tyrkia 19. juni. Scanpix/Reuters.

En annen presidentkandidat er Meral Aksener, som har fått kallenavnet «hunnulven» av tilhengere. Hun leder det nasjonalistiske Iyi («Det gode parti»), som sanker stemmer både blant yngre velgere og i arbeiderklassen.

– Jeg er praktiserende muslim og har vært på pilegrimsferd, men våre ledere må forholde seg til lover og regler. Statens sekularisme gjør det mulig å endre de menneskeskapte lovene over tid, i samsvar med befolkningens skiftende behov, sier Aksener til The Guardian.

Aksener har gått inn for å begrense presidentembetets makt, styrke den tyrkiske rettsstaten og gjenreise landets forbindelser til EU.

Støtten til Erdogan og AKP har særlig kommet fra konservative kretser på landsbygda og fattige migranter i byene, men han er også populær i den religiøst konservative middelklassen.

Les også: Stadig tettere samarbeid mellom Tyrkia og Russland

Sekulær stat vs. «moderat islamisme»

Mustafa Kemal, også kalt Ataturk, grunnla det moderne verdslige Tyrkia. Her er Ataturk (t.v.) fotografert sammen med britiske kong Edward på kongens yacht i 1936. (NTB-arkivfoto)

En sekulær og nasjonalistisk ideologi var sentral ved moderne tyrkiske statsdannelsen, og rådet fra 1923 til begynnelsen av 80-tallet. Opposisjonfavoritten Ince har tidligere ledet «Forbundet for atatürksk tenkning», en sekulær organisasjon som fremmer ideene til landsfaderen Kemal Atatürk (1881-1938).

«Hunn-ulven» Aksener og «kemalisten» Ince regnes som Erdogans fremste utfordrere. Begge ønsker å oppheve grunnlovsendringene om presidentmakt, vedtatt etter folkeavstemningen i fjor. Disse vil gi den nye presidenten rett til å være både statsoverhode og regjeringssjef. Presidenten får også utvidet makt på bekostning av nasjonalforsamlingen.

De militære har hatt en sterk posisjon i Tyrkia, og har flere ganger grepet inn med kupp og unntakstilstander. Fra tidlig 80-tall begynte en forsiktig demokratiseringsprosess, og fra midten av 90-tallet har religiøst inspirerte partier som Erdogans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) gjort gode valg.

Les også: Kraftig inflasjon i Tyrkia

Politisk forfølgelse

KUPPFORSØKET I 2016: En mann legger seg foran en av stridsvognene til kuppmakerne, ved inngangen til Ataturk-flyplassen i Istanbul. Arkivfoto fra 16. juni 2016. Scanpix/AP.

Men så sent som i 2016 forsøkte elementer i det militæret å kuppe Erdogans lovlig valgte regjering. Kuppforsøket ble slått ned i løpet av få timer, og Erdogan innførte unntakstilstand.

I etterkant har myndighetene pågrepet rundt 160.000 mennesker. Av disse er over 50.000 formelt tiltalt, og sitter i varetekt i påvente av rettssak. Over 100.000 er oppsagt eller permittert. Blant dem er lærere, dommere, soldater og politimenn.

– Mange medier har blitt stengt og journalister arrestert. Erdogan og hans parti får langt større pressedekning enn opposisjonen. Det finnes ingen reelt uavhengige organer som kan beskytte kritikere mot overgrep. Hvem som helst kan nå arresteres og anklages for å være terrorist og risikerer da å sitte i varetekt i mange år før de i det hele tatt får saken sin for retten, sier Parslow.

Valgkampplakat for sittende president Erdogan i hovedstaden Ankara 19. juni. Scanpix/AFP.

– Det står dårlig til med rettssikkerheten i Tyrkia. Tusenvis av dommere er avsatt og Erdogan-vennlige dommere dominerer hele rettssystemet fra de laveste domstolene til Grunnlovsdomstolen. Det gir Erdogan god kontroll over situasjonen, sier Tyrkia-forskeren.

Tross overgrepene mot politiske motstandere regnes Erdogan av mange som det mest «stabile politiske alternativet.»

Presidentvalget «kan sies å være det viktigste i Tyrkias nyere historie», skriver The Guardian.

Les også: Valget i Tyrkia kan bli tøffere for Erdogan enn ventet

Konflikt med EU

Erdogan havnet i fjor på kant med blant annet Tyskland og Nederland, fordi tyrkiske politikere ikke fikk lov til å drive valgkamp i de to EU-landene i forkant av folkeavstemningen om utvidet presidentmakt.

– Forholdet til Vesten er uforutsigbart fordi så mye avhenger av én person. Dessuten er Vestens, og spesielt USAs utenrikspolitikk også uforutsigbar for tiden, særlig når det kommer til situasjonen i Nord-Syria, som tyrkiske velgere er opptatte av, sier Parslow.

Den islamske predikanten Fethullah Gülen fotografert i sitt eksil i Saylorsburg i den amerikanske delstaten Pennsylvania. Scanpix/AP.

– Mye av opposisjonen støtter faktisk Erdogans harde linje overfor pro-kurdiske PYD i Nord-Syria, så det er ikke sikkert den politikken vil endre seg så mye om Erdogan ikke blir gjenvalgt.

Erdogan fikk lenge støtte av den andre store islamske bevegelsen i Tyrkia, ledet av Fetullah Gülen. Samarbeidet sprakk imidlertid fra 2012, og konflikten toppet seg etter kuppforsøket i 2016, som ble slått tilbake etter noen timer. Erdogan anklaget Gülen (som lever i eksil i USA) for å stå bak. Unntakstilstanden Erdogan erklærte etter kuppforsøket er fortsatt i kraft, to år etter.

– Det er også stor enighet i Tyrkia om at Gülen-bevegelsen utgjør en trussel, og ettersom Gülen bor i USA kan det tenkes at også en president fra opposisjonen vil kreve ham utlevert, sier Parslow.

Les også: Mattis trosser Senatet om F-35-salg til Erdogan

Strid med kurdere

Tyrkiske spesialstyrker ved en kontrollpost i utkanten av byen Azaz i Syria 27. januar 2018. Scanpix/AP.

President- og parlamentsvalget var opprinnelig planlagt til høsten 2019. Det var Nasjonalistpartiets leder som først foreslo tidlig valg, men det lå i kortene at Erdogan ville fremskynde valget uansett. Presidenten har uttalt at Tyrkia må «overvinne usikkerheten i en urolig tid.» Blant annet er tyrkiske styrker i kamp mot kurdiske grupper i Syria og Irak.

– Det er mulig at Erdogan ville seile med medvinden han fikk blant nasjonalistiske velgere etter invasjonen av Syria og beleiringen av Afrin. Den pågående militæroperasjonen kan tyde på at han forsøker å holde liv i det seilet, sier Parslow.

Kritikere mener også at presidenten forsøker å sikre makten i forkant av økonomiske nedgangstider.

– Om han blir gjenvalgt kan han dessuten oppheve unntakstilstanden uten å miste makten, og kan da forsøke å skape en slags autoritær stabilitet som kan lokke investorer tilbake til landet, sier Parslow.

Les også: Tyrkia ut av Syria

(Se også faktaboks under bildet)

Tyrkisk artilleri skyter mot syrisk-kurdiske stillinger i Afrinområdet i Syria freda 9. februar. Scanpix/AP.

Øvrige kilder: NTB, SNL.