Musikk fra en låve i bushen på Sørlandet – med gjester fra R.E.M. og Hot Chip om bord

Arne Kjelsrud Mathisen har vært å høre på trommer i band som Heroes & Zeroes, I Was A King og Mirror Lakes. Men til sitt eget soloprosjekt, kalt Rural Tapes, tar han frem alle de andre instrumentene han har samlet på låven i en årrekke.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Det var i 2014 at Arne Kjelsrud Mathisen forlot Oslos sydende musikkmiljø og slo seg ned på en gård i det han kaller bushen utenfor Grimstad.

På låven der var det plass til instrumentene han shoppet da dollaren stod lavt i kurs. Mye av det har tangenter, for piano var hans første instrument.

Nå bruker han hærskaren av instrumenter til å lage sitt eget, særegne lydlandskap – for det meste instrumentalmusikk, med inspirasjoner i spennet Chopin til 70-tallets krautrock. Det vekker oppsikt ikke minst ute i verden – der førstesingelen ble valgt til en av ukens beste låter av The Independent og Uncut, mens andresingelen fikk premiere hos det britiske magasinet GQ.

En innfallsport var nok at musikken fra bushen på Sørlandet byr på noen celebre gjester, som Alexis Taylor fra Hot Chip, Rodri Marshden fra Scritti Politti, fløytisten Terry Edwards, som har spilt med Tom Waits og P.J. Harvey, samt Scott McCaughey, kjent fra R.E.M. Sistnevnte spiller nordmannen også i det han kaller «et deltidsband» med.

– Tilfeldigheter, sier Arne Kjelsrud Mathisen. Og sier at han har spilt med dem alle tidligere, og at de er «vennlige og interesserte».

– Man har samme mål enten man har nådd bredt ut, eller smalt og lite.

– Overjordisk lydbilde

At han hentet dem inn til Rural Tapes, har han en helt spesiell forklaring på: Han vil rett og slett bli overrasket.

– Jeg kjenner dem ikke så godt, jeg har ikke stått på øvingslokalet med dem i 10 år, så jeg håpet på at de ville sende meg noe som ga musikken min en ny og uventet retning. Det er en spennende prosess, og det var sunt for meg å utvide horisonten min og bli utfordret, sier Kjelsrud Mathisen.

Han residerer stort sett alene i låven som er innspillingsstudioet hans. Bare bassisten og en stryker har fysisk vært innenfor i arbeidet med «Rural Tapes»-albumet. Ellers har han sendt av gårde musikkskissene sine på nett – ut i den store verden, for å se hva som kom tilbake. For så å bygge videre på dette, lag for lag.

Scott McCaughey uttaler dette om samarbeidet på sporet «Lost in Sound».

– Fra vår tid i The No Ones visste jeg at Arne var en utrolig trommis og pianist, men jeg ble helt stum da jeg fikk høre kvaliteten på hans sologreier. Instrumentalsporet hadde kunnet vært et mistet R.E.M.-spor fra «Reveal»-æraen. Men denne gangen var jeg som ble bedt om å bidra med vokaler over et overjordisk lydlandskap. Så jeg ble «Lost in Sound», og blir det hver gang jeg hører den.

Yste egen ost

«Rural Tapes», som også er navnet på soloalbumdebuten, er likevel en for det meste instrumental reise i et lydlandskap inspirert av jazz, krautrock, filmmusikk, klassisk musikk og instrumentalband som Tortoise.

Arne Kjelsrud Mathisen sier han starter med å lage musikken for sin egen del.

– Jeg mistet helt oversikten over pop og kommersiell musikk, og dykket ned i instrumental- og alternativ musikk. Jeg blir inspirert av mange ting, ikke bare sjangre, men også av folk som velger å gå sitt eget løp uten regler – som yster sin egen ost, forklarer han.

For da han forlot musikkmiljøet i hovedstaden, ble det en slags «tørke» for ham når det gjaldt referanser og trender.

– Da satt bare kjernen igjen. Mine egne ting kom mer frem. Jeg kunne yste min egen ost.

«Rural Tapes» har vært underveis i flere år, men etter en liveperformance filmet ifjor vår – tidlig i pandemien – skjøt prosjektet fart. 30. april slippes det løs på egen hånd.

Naturens avtrykk

Arne Kjelsrud Mathisen er altså en profilert trommeslager, og spiller fremdeles med I Was A King, men det hele startet med piano. Det forklarer også «Rural Tapes»-sporet kalt «Opus 13», der det kun er et spøkelsesaktig piano som er å høre i hans komposisjon.

– Jeg tok pianotimer fra jeg var syv år, men likte det ikke så godt før jeg fikk en pianolærer som kom med Chopin. Det fikk opp interessen min. «Opus 13» er den renskårne estetikken i det jeg gjør, selv om det klassiske ligger i mange av de andre stykkene også. De har bare fått mange effekter, for å lage et lydlandskap, sier han.

I låvestudioet blander han det nye og det gamle. Analogt utstyr og instrumenter, som spilles inn digitalt, men som han gjerne tar en runde tilbake på tape med. Han sier «de gamle greiene» lever litt sitt eget liv, og det er en utfordring han også liker.

– Da blir jeg ikke lat!

Om man lytter nøye, så kan man på slutten av noen av sangene høre naturen han omgir seg med og som inspirerer ham i hans nye musikerliv: Nemlig fuglesangen, som får bli med.

– Jeg likte byen, men jeg setter pris på å kunne koke meg en kanne kaffe, høre på fuglesangen når jeg går fra huset til låven, se en elg utenfor vinduet. Det setter jeg pris på, og det setter sine avtrykk på det jeg lager. Det er et deilig element å være i, som gir meg ro.