På innsiden av utbruddet | Anonym festdeltager fra Oslo Vest

Jeg har hatt et inntrykk av at det å teste seg for korona er enkelt. Etter å ha opplevd et «utbrudd» på nært holdt, kan jeg trygt fastslå at det ikke stemmer. Oslo kommunes smittevernhåndtering er mangelfull, skriver en anonym festdeltager. Her en koronatest.

Jeg er en av de såkalte «festdeltagerne» fra Oslo vest.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Som mange andre har vi nok tatt for lett på smitterisikoen etter noen måneder med sol, ferie og svært lave smittetall. Vi har vendt tilbake til hverdagen før det var trygt. Det har nok de fleste innsett, inkludert meg, etter det som har skjedd den siste uken. Kanskje riksdekkende medieoppmerksomhet og sjikane i kommentarfeltene var det vi trengte for å innse at covid-19 forblir en reell trussel? Men det er ikke derfor jeg skriver til avisen i dag.

Til utenlandske venner og familie har jeg rost Norges håndtering av pandemien. Lave smittetall, faglig begrunnede avgjørelser og tydelig informasjon har kjennetegnet Norges kamp mot covid-19.

Koronasjekk.no og FHIs «sjekkas»-kampanje, som minner oss om viktigheten av å teste oss ved mistanke om smitte eller nærkontakt med påviste tilfeller, gir et inntrykk av at det å teste seg er enkelt. Etter å ha opplevd et «utbrudd» på nært holdt, kan jeg trygt fastslå at det ikke stemmer. Oslo kommunes smittevernhåndtering er mangelfull.

«Vi kan dessverre ikke hjelpe deg»

Da det ble bekreftet at en annen festdeltager hadde testet positivt, var mitt første instinkt at jeg måtte isolere meg og teste meg så fort som mulig. Det samme sa FHIs koronasjekk, som i fet skrift advarte om at: «Du bør testes for korona så snart som mulig.»

Da ringte jeg Oslos koronatelefon for å avtale test. Der ble jeg møtt med et automatisk svar som sa at de ikke hadde kapasitet, til tross for at nettsiden deres påsto det motsatte.

Deretter kontaktet jeg fastlege for å bli henvist. Der ble jeg fortalt at med mindre jeg var «syk», kunne ikke de henvise meg. «Kontakt koronatelefonen», sa de. At den ikke fungerte, og at jeg hadde hatt tett kontakt med et påvist tilfelle, hadde ingenting å si: «Vi kan dessverre ikke hjelpe deg».

Satt fortvilet hjemme

Nærmest alle andre festdeltagere jeg har snakket med, fortalte om en lignende telefonkarusell. Flere fikk beskjed over telefon at de overhodet ikke skulle teste seg, til tross for informasjon fra FHI som oppfordret til det motsatte. De fleste ga opp offentlige helsetjenester og tok kontakt med Volvat eller Dr. Dropin, men også der var det vanskelig å få time.

Da satt jeg fortvilet hjemme og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Dagen etter festen hadde jeg nemlig hatt nærkontakt med flere andre personer. Det var kritisk å finne ut om jeg kunne være smittet for å vite om de også kunne være i faresonen.

Ved en tilfeldighet var faren til en av dem jeg møtte dagen derpå, lege. Han ble naturligvis bekymret for egen og andres helse og forsto fort at vi muligens sto på randen av et større utbrudd. På kort tid fikk han fikset test til meg og sønnen hans utenfor en privatklinikk i Oslo sentrum. Han var sint for at vi hadde vært uansvarlige, men var enda mer sjokkert over at det ikke var mulig å oppdrive en eneste koronatest til noen med nærkontakt med et påvist tilfelle.

Nesten ingen ble kontaktet

Min test kom heldigvis tilbake negativ samme kveld. Å kjenne en lege på privaten er tydeligvis en fordel under en pandemi. Negative prøver kom heldigvis rullende inn fra de andre deltagerne også. De fleste hadde betalt hos private klinikker. Nesten ingen kom gjennom til Oslo kommunes telefon. Dermed gikk også verdifull helsedata i vasken.

Så kom smittesporingen. Den foregår på bydelsnivå, selv om deltagerne kommer fra hele byen. Nesten ingen var blitt kontaktet, til tross for at det hadde gått fem dager siden nærkontakten fant sted. At en person sendte inn liste med navn på alle deltagerne, hjalp ikke.

En uke senere har jeg og de fleste andre til gode å motta en telefon derfra. Flere forsøk på selv å ta kontakt har også vært mislykket. Likevel rapporterte bydelsdirektøren om «god kapasitet» på onsdag. Først da jeg tok kontakt med henne personlig pr., telefon skjedde det noe. Da hadde det gått en uke.

Uklar ansvarsfordeling

Jeg skriver ikke denne artikkelen for å fraskrive meg eller andre ansvar. Heller ikke for å kritisere de som jobber i helsetjenesten eller enkeltpersoner i offentlig administrasjon. Men etter selv å ha vært på «innsiden av utbruddet», er det tydelig at Oslos håndtering og sporing av smitte ikke er bra nok.

Det gode inntrykket jeg satt med, er blitt erstattet av et som bærer preg av motstridende informasjon, uklar ansvarsfordeling mellom nasjonale organer, kommune og bydel, sprengt kapasitet og et offentlig helsevesen som blir utkonkurrert av private klinikker.

Vi bekjemper pandemien ved å unngå dumdristig oppførsel som jeg selv har vært med på, men også ved å ha et effektivt, koordinert og ressurssterkt test- og smittesporingsregime. Etter min erfaring den siste uken er vi et godt stykke unna.

En uke senere sitter jeg her og vet fortsatt ikke om jeg skal ta en test nummer to.

Og så må jeg beklage for uansvarlig oppførsel som har satt andre i fare.

Aftenposten kjenner identiteten til artikkelforfatteren.