Hvem har skylden når småstedene forsvinner, og de ansatte blir til en app?
Med stadig flere kjeder risikerer Oslo å bli en monokulturell by som presser uavhengige småaktører ut av bygulvet.
Som eier og driver av to småsteder i Oslo er det lett å skylde på koronarestriksjoner.
Men sannheten er at covid-19 kun har fremskyndet en trend som allerede var i gang.
Da pandemien traff bransjen som lever av at vi kan gå ut og spise, drikke, lytte og se, traff den hardt. Og som med så mye annet her i livet, traff den oss minste hardest. Vi som ikke har livbøyer å klamre oss til, sikkerhetsnett som tar oss imot, eller tilgang til rimelig kapital.
Man er skjør som liten, og man er spesielt skjør i en bransje der de store blir større.
Kan vi skylde på oss selv?
Men er det ikke vi selv som former denne byen? Om de små går over ende,
er det ikke fordi vi ikke har støttet dem nok? Får vi nå den byen vi fortjener?
Natt til tirsdag gikk en gruppe som kaller seg @beholdoslo til aksjon på Grünerløkka i Oslo. De plastret blant annet Egon-plakater over den uavhengige restauranten Bass og Starbucks-skilt over Supreme Roastworks.
Selv fikk min egen kafé Liebling et «Kaffebrenneriet kommer snart kanskje hit» hengt over døren. Responsen har vært enorm. Folk hyttet digitalt med nevene.
Budskapet er: Støtt de små lokale stedene, eller se dem bli erstattet av kjedene du elsker å hate. For forbrukermakten er mektig. Økonomien vår drives primært av at du og jeg tømmer lommebøkene våre hver måned. Men er det nok?
Bygulvets spilleregler
I Norge har vi hatt et markedsliberalt boligmarked siden slutten av 70-tallet, med få eller ingen markedsregulering. En tilhørende dominoeffekt har vært at bygulvet har fulgt etter.
Lokalene er på få, og ikke egne hender. Det fører til du er på utleiers nåde og markedsmakt, både når det kommer til hva som er en fair leiepris, hvem som skal ta regningen for at lokalet holder stand, og om man sammen tar den økonomiske byrden ved for eksempel en pandemi.
Samtidig blir man truffet av økt nasjonalt og internasjonalt nettbutikksalg, med behagelig levering på dørmatten uten ekstra kostnader.
I tillegg har man konkurranse fra nye og eksisterende kjeder, som sparer kostnader ved blant annet å kutte arbeidskraft og leverandørledd, til fordel for apper og halvfabrikataprodukter som kommer rett til butikk fra fryselager i Tyskland.
Resultatet er et markedspress fra begge kanter. For når du bytter ut «barista Sissel» med «barista» Apple-Siri, kan du fint ligge på Grünerløkkas indrefilet og ta 19 kr for en kaffekopp. Og vips, ble folks allerede prissensitive betalingsvillighet nå 15 kr mindre.
Parkteatret må betale avgift, men er forhindret fra å tjene penger. Frykter staten skal slå utelivet konkurs.
Hvem kan vi skylde på?
Sannheten er at hverken unge askeladder med effektive Excel-formler og uappellerende appkafeer eller utleiere med liten leietagersympati, kan belemres med annet enn dårlig smak. Disse spiller det markedsliberale spillet godt. De er selve essensen av et fritt markedet i både global og lokal utvikling.
Bidrar de til et mangfold på gateplan? Nei, men det er heller ikke deres ansvar.
De som burde tatt tak, er myndighetene. Men de glimrer med sitt fravær. Hvor er politikken som sørger for at også vi småaktører har en sjanse?
Subsidierte lokaler i bykjernen? Støtte for at vi har mennesker og ikke maskiner på jobb? Støtteordninger utenfor pandemidager og tilgang til rimelig kapital som dem vi konkurrerer mot hver eneste dag har?
Ja, vi Oslofolk bør få den byen vi fortjener. Spørsmålet er om spillereglene vi har utstyrt egen by med, gjør at resultatet vi sitter igjen med etter pandemien, er ufortjent.
