Den varierte byen

  • Thomas Thiis-Evensen
Thomas Thiis-Evensen trekker frem Homansbyen i Oslo som et sted han kan puste.

Variasjon utfordrer og trigger fantasi og skaperevne. Monotoni virker derimot sløvende og avvisende.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det kan gjerne gjentas: Den tette byens tre byggesteiner er gaten, boligkvartalet og torget. Den tette byen er den historiske byen, den som arkitektene forlot like etter krigen for å gjenoppbygge billig og raskt med blokker og høyhus på åpne plener.

Men borte ble plassen, borte ble gaten, og borte ble kvartalet. Nå, 80 år etter, er det Risør og Homansbyen vi besøker for å kunne puste. Mens arven fra massebyggeriet, de nye betongbyene rundt Oslo, drar vi til for å gremmes. Slik den danske arkitekten Christian Pagh gjorde forleden og kalte dem for «brutale, monotone og avvisende».

Hvorfor denne gleden over det forgangne? Sannsynligvis fordi den historiske byen oppfyller minst to grunnleggende behov for trivsel: nærhet og variasjon.

Thomas Thiis-Evensen, professor emeritus, Arkitekthøgskolen i Oslo.

Nærheten

Nærhet har å gjøre med behovet for å gjenkjenne den menneskelige målestokken i omgivelsene. Det gir opplevelse av håndgripelighet og identifisering.

Moderne blokker kritiseres for være fremmedgjørende, nettopp ved sin megalomani, betongpreg og repetisjon av like fasadeelementer.

I den historiske byen ble svære bygg alltid nedtrappet i målestokk med tårn, skråtak, karnapper og betonte innganger.

Det samme gjelder gateløpene: I den tette byen er de laget for gående og tilpasset landskapet. Ofte smale og nære, krumme og brukne, der man beveger seg fra sekvens til sekvens som stimulerer forventning og overraskelse.

Og ikke som gatene i betongbyene, som siden 1960-årene har vært preget av ideen om gjennomfart, beregnet for biler.

Nærhet er også å bli omsluttet. Smak på ordet – det gir umiddelbart en opplevelse av trygghet. Fordi fenomenet tilhører vår grunnerfaring fra før fødselen, via foreldrenes favntak til barnet som kroer seg bak tepper under bordet. Dette gjentas i plasser og kvartaler som både beskytter og definerer, og som gir mening til naboskapet i boligkvartalet og til fellesskapet på torgene. Istedenfor ødslige uterom og utflytende ikke-steder.

Variasjonen

Behovet for variasjon gjelder både det visuelle og det funksjonelle. Psykologer har vist at visuell variasjon i seg selv virker stimulerende på hjernen.

Variasjon utfordrer og trigger fantasi og skaperevne. Monotoni virker derimot sløvende og avvisende.

Løren er et eksempel på betongby og monotoni, mener Thomas Thiis-Evensen.

Det samme gjelder også funksjonell variasjon ved at ulikhet i form også uttrykker ulikhet i innhold. Altså at en kirke ikke forveksles med en bensinstasjon.

Den historiske byen er i seg selv tuftet på en variasjon, som er det dynamiske samvirket mellom det sosiale og det individuelle. Ikke bare ved sin funksjonsblanding, fordi innbyggerne bodde og arbeidet på samme sted. Men også som et visuelt prinsipp idet byen skulle synliggjøre både det sosiale og det individuelle, både helhet og variasjon.

Gaten, torget og gårdsrommet, der folk møttes, skulle uttrykke fellesskapet. Bygningene rundt dem skulle uttrykke hver enkelt beboer.

Slik sett hadde også bygningene en dobbel oppgave. De skulle først og fremst «holde på» fellesrommene ved å ligge tett i tett i sammenhengende rekker for å flankere gateløp og omslutte plasser.

Men samtidig skulle også hver av dem springe frem i kontrast. Med ulik bredde og høyde, skiftende farger, detaljer og utbygg, slik som fasaden til en hvilken som helst bygård frem til 1900-tallet.

Slik ble de formet som flere «hus» i ett for å fortelle om det indre livet i gården fra butikkene nede til beboeren på kvisten.

Frogner: den historiske byen med mange hus i ett.

Formingsprinsippene

Alt dette kritiseres blokkbyene for å mangle. Det er ikke forskjell på en boligblokk og en kontorblokk, et lager og et samfunnshus. Og i et boligtårn bor det ulike familier, men alle har like balkonger fra bunn til topp.

Er svaret da å kopiere gipsgleden fra Frogner og Grünerløkka? Nei. Men å forstå prinsippene bak og tolke dem i moderne utgave.

Tendenser til en slik tenkning er under utvikling for nye boligkvartaler, men ble opprinnelig introdusert med to bygninger midt i Oslo.

Den ene, fra 2013, er en nytolkning av nærhet inntil et fortau langs Vulkan mot Maridalsveien.

Og den andre, fra 2007, er en nytolkning av variasjon i en hjørneblokk mot Olav Selvaags plass på Tjuvholmen. Den første er tegnet av Lars Haukeland, den andre av Kari Nissen Brodtkorb.

Nytolkning av nærhet inntil et fortau lang Vulkan i Oslo.

Fortausbygget

Bygningen langs Vulkan følger Maridalsveiens krumning opp mot den lange teglveggen til Arkitekthøgskolens bygning i det tidligere Televerket. Og rett over gaten kravler småhusene langs Telthusbakken opp til gamle Aker kirke.

Fasadeløpet er fullstendig todelt. De to-tre nederste etasjene er formet som en sammenhengende rekke av lave, rustbrune teglhus med rytmiske åpninger inn til butikker og kontorer. Rett over og like bak fortsetter etasjene oppover som en hvit klynge av høye blokker.

Hvorfor en slik påfallende schizofreni mellom bunn og topp? Én ting er visuelt å skulle tilpasse seg småhus og gamle teglbygg i nærheten. Men det avgjørende har vært hensynet til oss som går på fortauet. For egentlig kunne høyhusene over vært så høye de ville – de angår oss ikke. Men dét gjør detaljene og dimensjonene på bakken der vi er. Nærheten som vi både kan ta på og gjenkjenne som menneskelige. Som varmen i en teglstein og dimensjonene i en dør.

Hjørnebygget

En hjørneblokk mot Olav Selvaags plass på Tjuvholmen.

Boligblokken mot den trekantede plassen på Tjuvholmen danner et hjørne der to skrågater møtes.

Ved første øyekast kan den 11 etasjes fasaden virke kaotisk, som en kollisjon av ulike farger, terrasser, spisser og volumer. Hjørnet består av minst åtte «hus» – om man teller. Alle trapper seg opp på hver side av et dypt øksehugg i fasaden og flerrer opp hele hjørnet fra bunn til topp. Øverst i innhakket er det satt inn en svær, lyseblå fuglekasse på en høy stake som står på en sammenpresset pappeske med butikk inni.

Hvorfor all denne dramatiseringen? Fordi en by alltid er kompleks. For hva er et hjørne? Jo, nettopp et sammenstøt mellom to gater og dens vegger.

Hvorfor trapper hjørnet seg opp som et tårn? Jo, fordi det vender seg ut mot en plass det kan kneise over.

Men hvorfor innhakket? Fordi tårnet skal ta imot plassen med åpne armer.

Men hvorfor alle de forskjellige husene? Fordi innenfor bor det like mange forskjellige mennesker.

Slik tolkes den historiske byen på en ny måte. I en kubistisk tradisjon, med abstrakte elementer, der bare buen er savnet.

For en by vil alltid være et samvirkende møtested mellom det sosiale og det individuelle. Et møte der behovet for nærhet og variasjon ikke bare kan overlates til utbyggere med kalkulator.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

  • Lese flere saker om arkitektur?