Feigheten må ta slutt. Tiden er kommet for et oppgjør med autoritære krefter.
Ikke bare der ute i verden, men her hjemme i Norge.
Det finnes en hemmelighet blant oss som forsker på autoritære regimer. Vi røper den ikke til noen, i hvert fall ikke offentlig.
Hemmeligheten er at også vi, forskere i det frie, trygge Norge, kan bli redde for å snakke med pressen. Vi vokter ordene våre, særlig når vi snakker med mediene om hva som foregår i land som Kina, Russland og Cuba.
Noen forskere uttaler seg aldri til journalister. Jeg kjenner de som har bygget karriere på å reise til Cuba for å forske, men som ikke våger å svare pressen når hundrevis av fattigfolk blir kastet i fengsel for å demonstrere.
Utenlandske myndigheter følger med, og vi vil ikke risikere å miste forskningsvisum eller å bli avhørt når vi reiser. Kina-forskere holder kjeft om den etniske rensingen av minoritetsgruppen uigurer. Å si ifra kan få konsekvenser.
Oppgjørets time
Frykten for det autoritære kan ramme oss alle.
For noen år siden foreslo visepresidenten på Stortinget at Dalai Lama måtte ta bakdøren til nasjonalforsamlingen under hans offisielle besøk. Den gang stortingspresident Olemic Thommessen (H) nektet å møte tibetanernes leder på grunn av en «helhetsvurdering»: Frykten for hvordan Kina ville straffe demokratiet Norge.
Denne feigheten må ta slutt.
Russlands invasjon av Ukraina er blitt en vekker om hvilken trussel de autoritære kreftene representerer, også i Europa. Tiden er kommet for et oppgjør med det autoritære, ikke bare der ute i verden, men også her hjemme i Norge.
Den nødvendige konfrontasjonen
Første skritt er å konfrontere enhver som undervurderer eller støtter autoritære regimer. I partiet Rødt er oppgjøret i gang. Etter at sentrale tillitsvalgte leflet med konspirasjonsteorier og russisk propaganda, har partiet startet en intern gjennomgang.
Det er ikke første gang velmenende folk på venstresiden havner på feil side av historien.
Når man støtter ethvert regime som markerer motstand mot USA, kan utfallet bli tragisk. LO har lenge drevet samarbeid med Cubas offisielle fagforening, mens vanlige cubanske arbeidere ikke får lov til å danne sine egne organisasjoner.
Jeg vil gjerne invitere LOs internasjonale avdeling til revolusjonsplassen i Havanna en 1. mai for å se paraden foran Che Guevaras stålansikt. Det er et kjølig syn. Arbeiderne marsjerer taktfast, de har ingen krav.
Apologetene for autoritære regimer finnes også til høyre i politikken.
I Fremskrittspartiet var det mange som lot seg fascinere av Donald Trump. Endelig fikk man en sterk leder i USA, en som konfronterte de etablerte mediene og tok kontroll over grensene. Da Trump forsøkte å kuppe presidentvalget i 2020, uttalte flere tillitsvalgte i Frp at de var enig i begrunnelsen. Valget var «fikset».
Fylkesleder Geir Ugland Jacobsen ble senere kastet ut av partiet, men begeistringen for autoritære ledere fortsetter blant enkelte Frp-ere. President Vladimir Putin har hatt flere beundrere på Stortinget, blant annet tidligere partileder Carl I. Hagen.
Felles for dem som lar seg fascinere av autoritære regimer og ledere, er at de ikke egentlig vet hvilke krefter de flørter med. Det er ikke så rart, for i Norge er det vanskelig å forstå hva det vil si å leve i et autoritært samfunn.
De færreste nordmenn har kjent slaget av en politiklubbe eller lurt på om telefonen er overvåket. Vi lever privilegerte liv. Nettopp derfor undervurderer vi trusselen som autoritære regimer utgjør.
Å leve med frykt
I arbeidet med boken «Havanna Taxi» bodde jeg flere perioder på Cuba. Nylig kom jeg tilbake fra Havanna. For innbyggerne der er ikke «det autoritære» et teoretisk spørsmål. Det er en følelse som sitter i kroppen, som gjør at man automatisk senker stemmen når man kritiserer staten.
Fordi majoriteten ikke har noen makt over politikken, blir mange apatiske. De slutter å lese nyheter, forsvinner inn i et indre eksil, og drømmer om å reise fra landet.
Å leve i et autoritært samfunn er ikke det samme som å leve under tvang. Selv om ytringsfriheten er begrenset, finnes arenaer der folk gjør som de vil.
Jeg har selv kjent på den berøringsangsten som kan oppstå når man skal tale mektige krefter imot
På arbeidsplasser og rundt kjøkkenbord går diskusjonen om korrupsjon, sensur og «systemet». Men folk trår varsomt i det offentlige rom. På Cuba trommer man to fingre på skulderen for å signalisere at man snakker om generaler og partitopper. Folk sier aldri navnet på politiske ledere i telefonen.
Å yte motstand er farlig. Da titusener av cubanere strømmet ut av husene sine for å demonstrere over i fjor sommer, reagerte myndighetene nådeløst. Spesialtropper inntok gatene med klubber og slo inn skallen på alle som trodde at de var frie til å rope som de ville. Over 1400 ble arrestert over hele øya. Unggutter ble dømt til flere år i fengsel enn de har levd.
Fra tid til annen vil autoritære regimer vise befolkningen hvem som har makten. I Russland knuser myndighetene nå enhver spire til opptøyer. Putin vil sende den samme beskjeden til folket: Ikke prøv dere.
Demokratiet glir tilbake
Det autoritære mørket virker fjernt fra Norge. Her leser vi nyheter fra en fri presse, demonstrerer og kritiserer regjeringen uten å være redde. Men vi kan ikke ta friheten for gitt.
Autoritære krefter er på fremmarsj, særlig i store, toneangivende land, som Brasil, India, Tyrkia og USA. Godt over halvparten av alle verdens land har nå et autokratisk styresett. Utviklingen går i feil retning.
Hvis Russland seirer og demokratiet faller i Ukraina, hvis Trump får tilbake makten i USA, og Kina lykkes å eksportere sin egen form for styre og kontroll – hvis alt dette slår til, kan vi se starten på en langvarig, autoritær tilbakegang i verden.
Derfor handler oppgjøret med det autoritære om mer enn bare miljøer i ytterkantene av politikken. Jeg har selv kjent på den berøringsangsten som kan oppstå når man skal tale mektige krefter imot. Og på grunn av den demokratiske tilbakegangen i verden, vil trolig flere nordmenn måtte føle på denne usikkerheten en gang i løpet av livet.
Særlig forskere, journalister, næringslivsledere og andre som jobber med internasjonale spørsmål, må ruste seg for frykten som vil oppstå når de må ta et valg som innebærer personlig risiko.
Krigen i Ukraina bør bli en vekker om hvilke krefter som truer.
