Gatelangs: Kirkeveien fra Sagene til Majorstuen

Kirkeveien langs Frognerparken ble i 2006 tildelt 2. plass i Statens vegvesens kåring av landets vakreste veier. Dessuten er den både lang og viktig.

• Sommerserie: Gatelangs
• I en serie på ni artikler tar vår spaltist Leif Gjerland deg med på digitale historiske turer i Oslos gater.

Tidligere i sommer:

• Gatelangs i Josefines gate: Fra Bislett til Uranienborg
• Gatelangs i Torggata: Fra Stortorvet til Ankerbrua
• Gatelangs i Rådhusgata: Fra Christiania torv til Havnelageret
• Gatelangs i Thorvald Meyers gate: Fra Sagene til Nybrua
• Gatelangs i Briskebyveien: Fra Skovveien til Vestkanttorget
• Gatelangs i Sandakerveien: Fra Nordpolen til Hønse-Lovisas hus
• Gatelangs i Oslo gate: Fra Grønland til Oslo hospital

Kirkeveien startet som bygdevei fra Store Ullevål gård til Skarpsno. I 1855 ble dagens Vestre Aker kirke bygget ved veien, noe som ga den navn. I 1878 ble den Kristianias bygrense, og i Oslos generalplan av 1929 ble den Oslos nye gjennomfartsåre Ring 2, kalt «Kirkeveiringen».

1: Grensestein

Den voldsomme industriveksten langs Akerselva fra 1850 økte Christianias folketall så mye at byen utvidet grensene i 1878. Større ville ikke byen trenge å bli, mente man, og satte opp 81 grensesteiner langs den nye bygrensen.

Men veksten fortsatte, og etter hvert presset særlig Oslo på for å få til en sammenslåing med Aker. Det skjedde først i 1948 etter at begge kommuner hadde gjentatte og ganske så hatske utfall mot hverandre. Utsagn som «Aker ligger rundt Kristiania som en kvælerslange» sto steilt mot Akerbøndenes klart uttalte redsel for å bli slukt i storbyen.

Etter at Aker og Oslo ble slått sammen i 1948, forsvant både godtfolks skepsis og verdien av de gamle grensesteinene. Men noen står fortsatt, som den på fortauet der Ring 2 skifter navn fra Griffenfeldts gate til Kirkeveien.

Byplansjef Harald Hals’ generalplan av 1929 tegnet opp den nye Ringveien grovt sett langs datidens bygrense. Den skulle fange opp trafikken som kom fra sentrum i brede avenyer og sende den videre rundt byen. Det ble tegnet inn plasser og grøntområder der avenyene nådde frem til Ring 2. Det lett å forstå betydningen av Geitmyra når vi vet at Uelands gate er en slik sentrumsaveny.

Men gjennomføringen av generalplanen ble forsinket av depresjonen på 1930-tallet og 1940-årenes okkupasjon og krig. Derfor sto Ring 2 ferdig først i 1950, og da som Oslos første ringvei.

2: Saugbanken stuer

Vi kommer forbi Ullevål sykehus, bygget i mange separate avdelinger for blant annet å unngå smitte avdelingene imellom. Der kunne vi gjerne ha stanset opp, i debatten om nytt sykehus i ett gigantisk bygg på Gaustad, og diskutert verdien av å beholde en oppdelt sykehusstruktur etter erfaringene vi har gjort oss nå i koronaåret 2020.

Men vi skal heller ta en stopp ved de små og helt like bygningene i nybarokk stil på den andre siden av Kirkeveien. De bærer navnet «Saugbanken stuer» med årstallet «1705» i liten skrift under. Men årstall og byggestil må da være på kollisjonskurs ...? Ja, med all tydelighet, stilen tilsier byggeår på 1900-tallet, mer enn to hundre år etter 1705.

Hvorfor da «Saugbanken», hvor eller hva var det? Svaret forvirrer enda mer, for «Saugbanken» var et fattig forstadsstrøk ved Bjørvika. Navnet kom av den store mengden sagflis som samlet seg der nede etter at det i årevis hadde kommet flytende nedover Akerselva fra de mange sagene på Sagene. Nede ved fjorden sank de til ro og vokste seg opp til en banke av sagflis, som altså ble kalt «Saugbanken» (Sagbanken).

I 1705 ble «Saugbankens fattigstuer» anlagt her som en privat stiftelse for fattige kvinner. Men da jernbanen på 1850-tallet trengte plassen der fattigstuene lå, ble de revet mens de fattige kvinnene ble flyttet til stadig nye steder. Imidlertid hadde stiftelsens navn blitt så innarbeidet at de fortsatte å bli kalt Saugbankens fattigstuer uansett hvor de ble liggende.

På slutten av 1920-tallet fikk så institusjonen reist hus i datidens moderne nybarokk stil i Kirkeveien. Siden de da skulle være eldreboliger for enslige arbeidere med litt midler, passet det seg dårlig med forstavelsen «fattig».

3: Grenseskillet

Tre år etter at å ha solgt den gamle og forfalne Aker kirke til Christiania i 1852, bygde Aker herred en ny kirke på en tomt som ble skilt ut fra Store Ullevål gård. Og da herredet i 1861 ble delt i en østre og en vestre del, fikk kirken dagens navn, Vestre Aker kirke. I tillegg til å tegne St. Olavs kirke, tegnet kirkens arkitekt H.E. Schirmer også Østre Aker kirke, ganske så lik den vi passerer kneisende oppe til høyre.

Etter byutvidelsen i 1878 ble Vestre Aker kirke liggende hårfint utenfor den nye bygrensen, som vi kanskje kan oppdage som forskjeller i bebyggelsen på vår vei videre nedover. På venstre side ligger nemlig tunge murbygninger i nybarokk stil som kontrast til bebyggelsen på høyre side mot Marienlyst. Der ligger det yngre blokker fra 1930-tallsmoderne funkis.

Kommer denne ulikheten av at vi nå går langs den gamle bygrensen som hadde murtvang på Christianiasiden? Nei, i så fall hadde det vært mest naturlig å se etter trehus på Akersiden som ikke var underlagt Christianias «murtvang».

Nei, forskjellen skyldes kanskje heller hovedstadens jernbaneutbygging. For å få muligheten til å lage en forbindelse mellom Østbanen og Vestbanen via Grefsen stasjon, ble det nemlig båndlagt et belte med byggeforbud i en stor bue gjennom byen, blant annet akkurat her. Først da byggeforbudet ble opphevet, kunne Marienlystjordene bygges ut, og da med 1930-tallsblokker.

4: Majorstua

Rett før vi ankommer Majorstuekrysset, passerer vi den lille brune restaurant Valkyrien, kalt «Valka». Den har ligget der siden 1928 og er et dobbelt kjent stamsted i kulturkretser. Den var nemlig både møtested for gruppen Valkyrien Allstars og et pustehull i Ingvar Ambjørnsens Elling-bøker. Det var jo der Kjell-Bjarne var « ... innstilt på flesk og duppe!»

Vel fremme i Majorstuekrysset, lar vi Majorstua/Majorstuen-debatten ligge og konsentrer oss heller om selve navnet. Det stammer fra Michael Wilhelm Sundt som var «honorær major» på 1700-tallet, noe som vil si at han hadde tittelen, men ikke lønnen til en major. Derfor måtte majorfamilien ta til takke med et lite hus med stue pluss kjøkken og kammers. Dette lille huset kalte folk rundt på gårdene for «Majjorstua», med fortrykk og a-ending på datidens bønders vis. Navnet klang så godt at det overlevde majoren.

Utover på siste del av 1800-tallet økte friluftsinteressen i Christianias beste klasser, og borgerskapet kastet seg hemningsløst ut i de landligste gleder.

Blant annet forserte man Uranienborgskogen opp til det bevertningsstedet som hadde blitt etablert i majorens gamle hus. Vi vet ikke når huset ble tatt i bruk som restaurant. Det kan ha vært i forbindelse med overgangen til å skulle by på dannet servering, at navnet på huset ble fordansket til «Majorstuen». Det lå unektelig nærmere det mer danskklingende målføret til Christianias besteborgerskap.