Det er duket for en ny runde i kampen om de enorme verdiene i torskefiskeriene, etter at fiskeriminister Per Sandberg fredag foreslo å avvikle det såkalte pliktsystemet for trålerne. Etter det vi forstår handler dette om å la eierne av 50 trålrederier slippe å tilby fangstene sine til norske mottakere, mot å en avlat på 100 millioner kroner og tilbakeføring av 20 prosent av kvotene de nå har hånd om.

Fisken i havet er en nasjonal, fornybar ressurs, som kystbefolkningen har slåss mange harde kamper for retten til. Denne rettigheten er nedfelt i den såkalte deltakerloven, som regulerer kystbefolkningens rett til å ta del i det regulerte fisket og nyte godt av verdiene som hentes ut. Den har møtt på mange utfordringer etter hvert som næringen har endret seg både på land og hav.

Her på Helgeland og i Salten er det forsvunnet et utall arbeidsplasser både i båtene og fiskeindustrien på land de siste 50 årene. Fiskebåtene er blitt større, kravene til kvalitet høyere og eiernes behov for økonomisk forutsigbarhet er ikke til å komme utenom. Ifølge SSB har antall fiskebåter sunket fra 40.000 til under 6.000 de siste 60 årene, mens antall fiskere nå er nede i rundt 11.000. Inntjeningen er god, men det er ikke hele bildet. For det som også har skjedd er at en stadig større andel av kvotene er havnet å stadig færre hender. I dag eies to av tre kvoter av de 200 største fiskeriselskapene.

Men tilbake til deltakerloven, som sier at det bare er aktive fiskere, bosatt i kystnære strøk i Norge som har rett til å eie fiskefartøy. Denne retten fikk en tilpasning da fiskeindustrien fikk dispensasjon fra deltakerloven for å kunne styrke og utvikle sin virksomhet på land. Hver tredje torskekvote gikk i 1990 til denne trålerflåten mot at de fikk en leveringsplikt som siden er blitt erstattet av en tilbudsplikt.

Det er politikernes lodd å endre lovverket slik at det er i tråd med samfunnsutviklingen. I dette spørsmålet står Per Sandberg i fare for å vase seg inn i juksa. Snøret rotet seg til etter at Bondevik-regjeringen på 2000-tallet endret industritrålernes leveringsplikt til å bli en tilbudsplikt. Dermed bygde de industrielle kvoteeierne frysebåter. Den norske fiskeindustrien var ikke rigget for å ta imot frossen fisk, som dermed kunne selges ubearbeidet i det internasjonale markedet.

Vi kan si det slik at Stortinget ble utmanøvrert av kapital- og kvoteeiere drevet av økonomiske naturlover og behovet for industrialisering. Og det er grunn til å anta at det er denne spiralen som nå er i ferd med ta en ny runde på bekostning av kystbefolkningens rettigheter.

For den som skal løse opp i denne floken er det nødvendig å skille snøre fra krok. Ellers kan det grunnleggende hensyn lett drukne i maktens korridorer – langt fra det kystfolket det er tuftet for å verne om.