En gang var det et barnehjem. Det eldste i Firenze, grunnlagt i 1445. Her kunne foreldre levne sine barn, om tidene ble så harde at det var umulig å ta vare på dem.

Sammen med barna leverte de et bevis på opphav; en halv knapp, en avrevet tøyremse, biter av papir. Den andre halvdelen beholdt de, slik at de kunne hente rett barn når tidene ble bedre.

I dag er noen av disse halvdelene av et hele utstilt i hjemmets museum; dypt rørende beviser på biologiske bånd så sterke at de kan holdes sammen av noen tøybiter og en papirremse.

Slekt, blod og arv har vært dominerende faktorer i menneskers selvforståelse helt siden vi fikk en slik.

Historiske tråder som både bandt oss sammen, og skilte oss ad. Definerte hvem vi var, og hva vi kunne bli. «Skomaker, bli ved din lest», het det den gang, da sønner fulgte i fedrenes fotspor like sikkert som natt følger dag.

En av opplysningstidens største seire var å sprenge disse slektsbåndene, og gjøre hver enkelt av oss til individer; herrer - og etter hvert damer - over vår egen skjebne.

Dette startet en utvikling som i økende grad løsrev mennesket fra biologien. Ikke bare vår egen, men også den rundt oss.

Samtidig som stadig kraftigere redskaper ga utvidete muligheter for å oppfylle Bibelens budskap: «Dere skal råde over fiskene i havet, og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden».

Å kontrollere sine omgivelser ble nøkkelen til framgang, både for individer og samfunn.

Vektleggingen av miljø foran arv muliggjorde ikke minst økende sosial mobilitet. Radikale krefter brukte det for å legitimere lavere klassers krav på mer makt og rikdom.

Biologien kom i vanry, ble sett på som et hinder for en nødvendig samfunnsutvikling.

Det hele toppet seg i stalintidens forsøk på å bygge et helt nytt menneske; et homo sovjeticus, skapt og formet av staten uten innblanding fra slektsbånd eller biologiske bindinger.

For motsatt politisk fløy ble biologien derimot stadig viktigere. Ikke minst etter at Darwins epokegjørende oppdagelser hadde degenerte til sosialdarwinisme.

Skallemålingens tid ble innledet, og biologiske forskjeller ble brukt både for å holde arbeidere og andre raser nede og ute.

Utviklingen kulminerte i Auschwitz´ krematorieovner, og de fleste biologiske forklaringsmodeller ble deretter henvist til historiens skraphaug.

Da jeg vokste opp var biologi derfor et fag forbeholdt studier av blomster og rumpetroll. Menneskers adferd ble stort sett forklart med oppvekstmiljø og de psykologiske effektene dette fikk.

Å utvikle samfunnet handlet om å påvirke omgivelsene, så ville innbyggerne følge etter som en lemenflokk på fjellet. Å antyde at biologien setter grenser for hva man kan gjøre, var å bli plassert i en brunskvettet ytterkant av samfunnsdebatten.

Det var en ideologi som ble aktivt brukt for å endre samfunnet. Ofte til det bedre. Ikke minst bidro den til å frigjøre kvinner fra deres biologiske forpliktelser, slik de gjennom tusener av år hadde blitt definert av menn.

Det er en av historiens største frigjøringsprosesser, og den hadde neppe vært mulig uten at biologien ble skjøvet til side.

Derfor vekker det oppsikt når en av den tidlige feminismens store helter, Torild Skard, i dag bruker biologiske argumenter for å hevde at ettåringer heller bør være sammen med mor enn i barnehage.

Egentlig burde det ikke gjort det. For ethvert oppegående menneske er det åpenbart at mor er en viktigere omsorgsperson enn far for et barn som har tilbragt de siste ni månedene inni henne.

Vi lever dessuten i en tid der biologiske argumenter finnes over alt. Med oppdagelsen av DNA og kartleggingen av menneskets genom har biologien på mange måter fått sin hevn. Pendelen har svingt til sin andre ytterkant.

Så kanskje vi i dag trenger å rehabilitere samfunnet som forklaringsfaktor?

Når vi kan stå med gråten i halsen og se på de halve knappene og tøyfillene under Ospedale degli Innocenti i Firenze, er det jo fordi mange av foreldrene aldri hentet sine barn. Dermed måtte samfunnet ta ansvar, og sikre barna en trygg oppvekst.

De halve knappene kan slik sett stå som et historisk symbol på at vi fremdeles er et produkt av begge deler; arv og miljø, slekt og samfunn.