Jeg lurer på om det virkelig er slik at meningsmålingskongen Trygve Slagsvold Vedum hver eneste dag våkner opp med tanken om hva i all verden av utvikling og framskritt kan han forsøke å stoppe i dag?

Å høre Politisk kvarter på NRK P2 er en kjære aktivitet hver morgen, men nå begynner jeg å bli lei av å høre ordet sentralisering i annenhver setning Senterparti-sjefen sier. Uansett hva spørsmålet er, så er svaret sentralisering, sentralisering, sentralisering.

Drømmen er tilbake til barndommens verden. Slik det var før. Da Bodø, Bodin og Skjerstad var egne kommuner med egne rådmenn og ordførere. Da var alt så mye bedre da.

Men det er ikke rart at Slagsvold Vedum maler på skrekkbildet forandring og sentralisering. Vi mennesker liker jo egentlig ikke forandring. Det være seg å gå fra cellekontorer til åpne landskap, eller innføre nytt epost-system på jobben.

Men så går det seg til da. Folk blir vant til det nye – med unntak av Google-mail som fortsatt volder oss besvær.

Vi aksepterer at slik er det nå og lever bra med det. Noen ganger etter litt tilvenning.

Tenk hvilket samfunn vi hadde hatt om det var de som konsekvent sa nei til alt nytt, som fikk bestemme? For å si det slik – hadde jeg styrt verden så hadde vi alle fortsatt spilt vinylplater.

Atskillig verre hadde det vært om de som sa nei til Stormen, fortetting i sentrum og badeland hadde bestemt.

Da hadde en by som Bodø vært langt. langt fattigere – og mindre attraktiv å bo i.

Folk sier nei til det mest utrolige. Donald Trumps nei til Parisavtalen er selvfølgelig bare kroneksemplet på frykten for forandring og den nye tid, men også lokalt er det mange eksempler å ta av.

Husker du debatten da farten i Rønvikveien ble redusert fra 50 til 40 km/t? Og sentrumsgatene i Bodø fikk 30-soner?

Det var ikke måte på hvilken elendighet det ville føre med seg av trafikkaos og umulig trafikk. Men redusert fart ble innført og jeg registrerer ikke en kjeft som i dag vil ha 50-sone i sentrumsgatene.

For ikke å snakke om røykeloven. Utelivet ville helt dø ut og konkursene ville florere. Fasit er at det aldri har vært en større flora av utesteder enn i dag, og jeg hører ingen som etterlyser røyklukt på klærne.

For ikke å glemme post i butikk. For et rabalder det ble. Det var ikke måte på hvilken elendighet som var på vei.

Faktum ble glede. Endelig slapp vi strenge klokkeslett. Da var det bare det å tusle innom nærbutikken når det passet. Noe som nå er historie, for nå er et tilbake til gammelsystemet og oppmøte på postkontoret.

Fasiten er enkel. Forandring er stort sett til det bedre. Forandring er sjelden farlig. Det er stillstand som er det farlige.

Som å trekke seg fra klimaavtaler og tro at det bare er å fortsette som før.