Mediene bringer daglig historier om hvordan Stordalens Choice-hotell eller vår nasjonalstolthet Hurtigruta vakler i møtet med koronapandemien. De mindre aktørene blir dessverre ofte glemt.

Vi hører ikke om Bodø Bakeri, Orion Pizzarestaurant og andre små serveringssteder i Nordland som har møtt koronapandemien med imponerende pågangsmot, kreativitet og innovasjonsevne.

Steder som like fullt sliter fordi våre liv er blitt endret av et virus ingen engang hadde hørt om for få måneder siden. Små aktører som kommer til å slite økonomisk i årevis, eller gå over ende, dersom vi ikke evner å ta våre liv tilbake raskt.

Det vil i så fall ikke bare ramme stedets eiere, men få samfunnsmessige ringvirkninger i mange lokal- og nærmiljøer i hele vårt langstrakte land.

Restauranter, gatekjøkken og kafeer er naturlige samlingspunkt og viktige livsnerver i sine lokalmiljø. Her samles pensjonistforeningene til kaffe og ungdom til en prat over en burger, kebab eller pizza.

Her tar vennegjengen en pust i bakken over en øl. Her møter den travle familiefaren naboen når han henter familiens favorittmat på vei hjem fra jobb.

God mat og spennende matopplevelser skaper fellesskap. De skapes mye sosialt samvær over kylling chop suey eller en saftig biff i østerssaus.

På mange flere måter enn vi tenker om i hverdagen er mat og matglede et viktig sosialt lim i samfunnet. Enten vi samles rundt en etterlengtet take away på familiekjøkkenet eller vi spiser kjøttkaker med bestemor på lokalkafeen.

Rundt middagsbordet kan vi alle senke skuldrene og ta en velfortjent pause i hverdagen.

Men limet står i fare for å løsne. Livsgrunnlaget for mange spisesteder er revet bort av Covid-19. Eiere og ansatte er i ferd med å miste sitt livsgrunnlag. Mange lokal- og nærmiljøer står i fare for å miste viktige samlingspunkt.

Makroøkonomene i de store finanshusene i Oslo fremmer påstander om at mange av disse lokale spisestedene raskt vil finne nye eiere og drive som før. Dette er kun luftige teorier og spekulasjoner.

Dette er ofte familiedrevne steder som drives med stor grad av idealisme og lokal stolthet. Slike eiere gror ikke på trær.

Hverdagen er krevende nå, men det finnes heldigvis lyspunkt. Regjeringen og Stortingets kontantstøtteordning hjelper litt. Mye viktigere er det likevel at Norge sakte, men sikkert, er i ferd med å åpne opp igjen.

Avstandsregelen er redusert til en meter og snart kommer heldigvis sommeren. Og, for å låne den svenske komponisten og sangeren Stig Olins ord, «jeg tror, jeg tror på sommeren».

En sommer der svært få vil reise utenlands, og veldig mange vil ta korte reiser i eget nærområde.

Skal vi unngå at de store konsernene vinner hele markedet som konsekvens av korona, så må vi imidlertid alle delta i nok en dugnad.

En dugnad som kan være med å bremse urbaniseringens gravitasjonskraft. En dugnad som kan sørge for at vi også etter pandemiens herjinger har sosiale matopplevelser utover tilfeldige møter i køen ved kassaapparatet på Rema, Extra eller Kiwi.

En dugnad som slår ring rundt de mange lokale, sosiale samlingspunktene som bringer nabo nærmere nabo og som skaper arenaer for diskusjon, slarv, latter og gode fellesskap.

Bruk ditt lokale spisested. Da får du en god matopplevelse samtidig som du støtter ditt eget nærmiljø. Dersom vi alle strekker oss litt lenger, så skal de lokale spisesteder komme seg styrket gjennom denne krisen også.