Det var det året Lionel Messi og Edvald Boasson Hagen ble født. Smeltehytta i Sulitjelma ble lagt ned, og Oslo S åpnet.

I Washington undertegnet Reagan og Gorbatsjov sin første nedrustningsavtale, og på Den Røde Plass landet Mathias Rust med sitt Cessna-fly.

Rusts flytur gjennom jernteppet skapte avisoversikter over hele verden. Omtrent samtidig brøt en liten gruppe nordmenn gjennom det samme jernteppet, knapt registrert av noe medium.

Onsdag markeres 30-årsjubileet for denne reisen fra Bodø til Leningrad. Med på turen var fylkesordfører Sigbjørn Eriksen, fylkesrådmann Åge Danielsen og fylkeskultursjef Aaslaug Vaa.

De kom hjem med en unik samarbeidsavtale mellom et sovjetisk fylke og en sentral del av Natos nordflanke.

Kontakten var banebrytende, og kom i stand tross sterk motstand fra norsk UD. Sovjetiske tropper sto fremdeles i Afghanistan og tusenvis av atomraketter var rettet mot vestlige storbyer.

Det UD ønsket seg minst av alt var lokale amatører som blandet seg inn i sikkerhetspolitikken. Tretti år senere er det på mange måter amatørene som kan triumfere.

De introduserte en mykere tilnærming til sikkerhetspolitikk, og den kom til å danne grunnlag for mesteparten av Norges senere forhold til Russland. Fra barentssamarbeid til nordområdesatsing.

I dag er forholdet mellom Oslo og Moskva i fryseboksen, men fremdeles er åpne kanaler i nord en prioritert satsing for regjeringen.

Og da trenger den fremdeles amatørene; lokalpolitikerne, forretningsfolkene, kulturarbeiderne, de frivillige organisasjonene. Denne merkelige blandingen vi kaller det sivile samfunn.

Eller mer spesifikt; det nordnorske, sivile samfunn. De som gjennom disse 30 årene har pleiet og utviklet tette kontakter med russiske motparter og medspillere. Enten man har sunget, drukket eller gjort forretninger sammen.

Grensen mellom Norge og Russland er ikke bare en landegrense, det er en av klodens dypeste, kulturelle grenser. Den som aldri selv har opplevd Russland kan ikke fatte hvor stor forskjellen er.

Det er det som gjør den personlige innsikt som er samlet i nordnorske miljøer så verdifull. Det og lengden på kontakten.

Å bryte ned den iboende mistillit mellom øst og vest tar tid, men når det skjer åpner det seg helt nye muligheter. Russere vil helst bare gjøre forretninger med mennesker de kjenner personlig.

Med sitt 30 år lange samarbeid, gir det Nordland unike muligheter i nordområdesammenheng.

At samarbeidet er som tettest med St. Petersburg er heller ikke uviktig. St. Petersburg er Putins hjemby, og har tung innflytelse i russisk politikk. Det er også derfra nesten all aktivitet i Nordvest-Russland til sjuende og sist styres.

Legg til Nord Universitets lange samarbeid med russisk UDs eget universitet MGIMO i Moskva, og at de har utdannet store deler av mellomledelsen i landets mektigste oljeselskap Rosneft, og Nordland har skaffet seg en posisjon i forhold til den reelle makten i Russland ingen fylker andre kan matche.

Ikke verst for en gjeng nordnorske amatører, og vel verdt en feiring.