BAs leder 6. juni handler om Innovasjonstalen, der avisen mener vi beveger oss inn i et vanskelig politisk landskap. Det interessante er ikke at vi er der, men at BA mener vi burde la det være.

Innovasjon Norge har som oppdrag å bidra til innovasjon og verdiskaping i Norge, men vi skal mer enn det: Vi skal være en innovasjonspolitisk rådgiver for regjeringen og Stortinget. Mandatet står klart og tydelig i stortingsmeldingen om Innovasjon Norge som kom for noen år siden.

Derfor etablerte vi Innovasjonstalen i 2013. Dette er femte gangen vi løfter frem tema av stor betydning for næringsutvikling i Norge på et slikt arrangement. Innovasjonstalen skal engasjere og mobilisere, slik den gjør nå. Dette er det ingen tvil om. La oss heller diskutere det som er viktig.

Perspektivmeldingen regjeringen la frem for kort tid siden viser at fremtidige statsbudsjetter vil gå med underskudd med velferdsstat og skattenivå som i dag, i tillegg skal vi gjøre investeringer for å løse utfordringene FNs bærekraftsmål gir.

Dette opptar oss. Derfor trenger vi mer samarbeid om banebrytende innovasjon i og for offentlig sektor. Vi snakker om å redusere utgiftene på enkelte områder og gjøre mer for mindre på andre, fordi eldrebølgen gjør det nødvendig. Eldrebølgen vil øke behovet for og kravene til offentlige tjenester kraftig, blant annet innenfor helse og omsorg.

Det handler om å levere mer offentlige tjenester for de samme kronene. Det er noe  helt annet enn å sette bestemor på anbud, som BA skriver.

Hvis vi klarer å øke effektiviteten i offentlig sektor, kan vi unngå at den legger beslag på en mye større del av arbeidskraften enn i dag. Det handler om å levere mer offentlige tjenester for de samme kronene. Det er noe helt annet enn å sette bestemor på anbud, som BA skriver.

Innovasjon Norge har ingen ønske om det – og heldigvis for bestemor, har vi aldri omtalt henne som den nye oljen. Det vi vet er at samfunnet vårt står overfor store utfordringer, og at næringslivet kan være med på å løse dem. Det kan skape eksportinntekter på sikt.

Den ordningen vi kjenner som trepartssamarbeidet er og vil være nøkkelen til omstilling i offentlig sektor. Når den dialogen setter behovet for omstilling i offentlig sektor på dagsordenen, kan vi sikre vi at tar vare på verdifull kunnskap, får til kompetanseløft og naturlig flyt av arbeidskraft fra oppgaver som forsvinner til områder som er i vekst og utvikling.

Da er ikke spørsmålet, slik BA skriver, om vi klarer det med naturlig avgang, men om vi kan finne løsninger som er gode for alle?

Spesielt viktig er dette samarbeidet for å redusere risiko for dem som går foran med å teste mer radikale løsninger. Kommuner som lar studenter og flyktninger bo sammen for å styrke integreringen må i dag bryte lover og forskrift for å løse problemer på tvers av fag og siloer.

Veitrafikkloven som trådde i kraft i 1967 tar ikke høyde for problemstillinger knyttet til førerløse busser. Derfor har mange bedt om at vi tar i bruk «regulatoriske lekegrinder» slik at vi kan eksperimentere med nye løsninger uten først å vedta alle små og store lovendringer i Stortinget.

Innovasjon Norge (og forgjengerne) har arbeidet med offentlig-privat innovasjon i snart 50 år, blant annet gjennom innovasjonskontrakter (OFU). Mange av bedriftene vi bistår har det offentlige som sin viktigste kunde. Vi ser helt tydelig at offentlig og privat sektor er gjensidig avhengig av hverandre.

De siste årene har vår organisasjon gått gjennom en grundig omorganisering og fornying.

 

De siste årene har vår organisasjon gått gjennom en grundig omorganisering og fornying. Vi har effektivisert, samlet kompetanse og redusert antallet ansatte. Jeg skal ikke hevde at noe av det var radikal innovasjon. Så lenge mandatet vårt er det samme, er det en del ting som ligger fast. Vi skal for eksempel være til stede i alle fylker og i de landene som er viktigst for norsk næringsliv.

Det mest radikale ligger kanskje i det oppdraget vi har fått om å mene, utfordre og stille spørsmål ved etablerte sannheter.