Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i det offentlige selskapet Innovasjon Norge, holdt forrige uke «innovasjonstalen» i Oslo sentrum.

I et nøye koreografert show ble velferdsstatens største trussel malt frem: Eldrebølgen som vil oversvømme velferdsstaten. Noe må gjøres, og beleilig nok sitter Innovasjon Norge med løsningen.

Såkalt «radikal innovasjon» og et tett samarbeid mellom private bedrifter og offentlige etater skal gi produktivitetsvekst og beskytte velstanden. Når oljeinntektene tar slutt, skal altså norske bedrifter finne verdiskaping ved å selge teknologi og tjenester til offentlig sektor. Bestemor er ikke bare på anbud, hun er også blitt den nye oljen.

For å få dette til å skje må det endringer til, skal vi tro Innovasjon Norge. De pekte på to hindre, eller flaskehalser. For det første må offentlig sektor «styrke sin innovasjonskompetanse». Hva dette konkret innebærer ble aldri forklart.

Den andre flaskehalsen er at norske bedrifter må skaffe seg mer kunnskap om hvordan det «offentlige markedet» fungerer. De må altså bli flinkere til å selge seg til stat, fylke og kommune. På den måten kan norske skattefinansierte etater blir «testmarkeder» for norske bedrifter. Betyr det at EØS sine innkjøps- og anbudsreglement skal skrotes?

Den tredje flaskehalsen er mer omfattende. Ifølge Innovasjon Norge må nemlig offentlig sektor organiseres på en annen måte for å bli mer moden for radikal innovasjon. Innovasjon Norge-leder Krohn Traaseth stilte spørsmålet om «trepartssamarbeidet» kanskje burde diskutere om ansiennitetsprinsippet skal være det førende når det offentlige skal gjennom «den digitale omstillingen». Klarer vi omstillingen kun ved naturlig avgang, spurte Krohn Traaseth?

Det er på sin plass å minne om hva Innovasjon Norge skal være. Et hjelpemiddel for norske bedrifter, finansiert av skattebetalerne.

 

Her beveger sjefen for Innovasjon Norge seg langt inn i vanskelig, politisk landskap. Hun foreslo også at partiene i arbeidslivet og staten (trepartssamarbeidet) oppretter en såkalte «regulatorisk lekegrind», hvor man kan eksperimentere uten at «hele lovverket er justert» før man starter.

Det er på sin plass å minne om hva Innovasjon Norge skal være. Et hjelpemiddel for norske bedrifter, finansiert av skattebetalerne. Det skal ikke være et frittstående, politisk prosjekt med mål om å drive frem radikale samfunnsendringer.

Det er kanskje på tide å spørre om Innovasjon Norge selv bør gjennomgå «radikal innovasjon» av den «disruptive» typen. Med andre ord: Innovasjon Norge i sin nåværende form bør kanskje legges ned.