Det siste året har vist meg sannheten i ordtaket «En lærer så lenge en lever». Som pensjonist på 73 år har jeg dessverre erfart at såkalte «etablerte sannheter» ikke alltid stemmer, og det tok altså mange år før jeg skjønte det.

Jeg har alltid vært samfunnsinteressert og opptatt av det som skjer «rundt meg». Jeg har dannet meg meninger ut fra det som blir sagt og skrevet, og gått ut fra at politikere har dannet seg mening i en sak ut fra grundig innsikt i det de skal være med å avgjøre, men har dette året fått oppleve en ny hverdag. Fine ord om åpenhet og at en skal lytte til velgerne, er, for mange, bare ord de bruker når situasjonen tilsier det. I stedet for å begrunne sitt syn ut fra kunnskap om saken, er mange opptatt av å unngå at faktainformasjon blir kjent.

Hvis en ikke kan begrunne standpunktet sitt, «gjemmer» en seg bak ord som «faglige råd» og «helhetstenking». Ja, tidligere statsråd Anders Anundsen har faktisk i et møte i Larvik nylig, fortalt at ordet «helhetsenking» var noe en brukte når en ikke hadde faglige argumenter for det en ville ha vedtatt.

Jeg har også trodd at møte med folk var viktig for politikere, men har nå innsett at slike møter skal være med de som en er enige med, og så skygger en unna de som kan komme med vanskelige spørsmål, eller enda verre, kan komme med spørsmål en ikke kan svare på.

Jeg registrerte også, foran valget for fire år siden, da dagens regjeringspartier hadde gode meningsmålinger, at ledende politikere i disse partiene sa at det var valget som var viktig og ikke meningsmålingene, men samtidig mente de meningsmålingene viste at folk ønsket en ny regjering og ny politikk. Når et annet parti nå får gode meningsmålinger, så mener de samme politikerne at det kommer av populisme.

Jeg har også «lært» at alle reformer presenteres som noe positivt som vi bør si ja til, og medierådgiverne har gjort en god jobb ved å få de til å snakke om «robuste kommuner», «nærpolitireform», «fagmilitære råd» osv i håp om at vi skal «skjønne» hvilken god jobb de gjør. Men så viser det seg, dessverre for dem, at Riksrevisjonen eller Kontrollkomiteen «blander seg inn» og avslører hvordan de svikter på område etter område.

Det påpekes massiv systemsvikt og hyppige lovbrudd. Riksrevisor skriver selv at det er «en redsel for åpenhet» og at kontroversielle saker aktivt skjules for åpen debatt. Men det virker ikke som dette betyr noe, for de det gjelder er tydeligvis godt fornøyd med den jobben de gjør.

Frp sin klare lovnad om at med dem i regjering ville det bli færre papirflyttere, da de ville gå til drastiske kutt i byråkratiet, har i stedet ført til mange tusen nye byråkrater, og regjeringen mener vel at vi innbyggere ikke skjønner vårt eget beste når vi ikke vil ha søndagsåpne butikker, men i stedet ønsker postleveranse på lørdager.

Hvordan kan vi ha tillit til politikere som i valgkamper prater om demokrati og åpenhet, mens de i praktisk politikk overser alle demokratiske idealer? Jeg har på følelsen at de blander demokrati (folkestyre) med aristokrati (elitestyre). Vi må huske at demokrati kom som en motvekt til det daværende aristokratiet. Nå virker det som politikere i stedet ønsker det tidligere elitestyret tilbake og ber oss stemme på dem, så skal de, som jo sitter med kompetansen, sørge for styringa av landet, og vi andre trenger ikke bry oss.

Avslutningsvis vil jeg ta med VGs avsløringer i avisen mandag 29. mai, som viser hvordan Politidirektoratet har motarbeidet og trenert gjennomføring av et Stortingsvedtak på grunn av at det ikke var i samsvar med det de ønsket. Dette viser hvordan toppledere jobber i forhold til sine interesser, og det får meg til å tenke på at det er disse lederne som gir politikerne «faglige råd». Her kan de som trenerer et vedtak, i neste omgang gi de «faglige rådene» som politikerne i neste omgang «skjuler seg bak» når de ikke kan/vil gi svar på spørsmål om saken. Hadia Tadjik, som har kritisert denne prosessen med Politidirektoratet, burde tenke på det når Ap skjuler seg bak «fagmilitære råd» når det gjelder Andøya flystasjon.

Joda, det har vært et lærerikt år.