Det er onsdag. Per Erik Hagen har akkurat kommet tilbake fra gravølet for Midtre Hålogaland politidistrikt. Det er lagt ned og splittet i Nordland og Troms.
– Det er litt rart. Det har vart i 15 år. Ikke at det er så lenge i det store perspektivet, men det har vært ei utrolig bra tid. Vi var jo spent på hvordan en operasjonssentral i Harstad kom til å gå, men det gikk bra. Nå er det rart å miste dem. Men jeg tipper vi vil oppleve det samme med Bodø også, mener regionlensmannen i Vesterålen.
Nå har han to ganger vært med på å legge ned et politidistrikt og opprette et nytt.
– Så lenge har jeg jobbet i politiet, sier han, reint ettertenksomt.
Yngst i Norge
Nå i juni er det 17 år siden han gikk ut av politihøgskolen i Bodø, som én i det aller første kullet der. Etter raske opphold i Sogndal, Tromsø og Stovner i Oslo fikk han telefon fra fungerende lensmann i Andøy om ikke han kunne komme dit. Det ble åtte år fra 2001. Underveis ble han den muligens yngste lensmannen i Norge, da han overtok ansvaret for kontoret som 29-åring.
– Så lenge jeg hadde bare meg selv å tenke på, bodde jeg i Andøy.
Da hadde han ikke regnet med ho Ann-Lisbeth. I 2004 ble de tre. Og det ble veldig mye pendling.
Vært lensmann overalt
– Det er fort gjort for meg å kjøre mellom Stokmarknes og Andenes. Jeg kan veien, ler han.
Som om ikke det var nok, ble han beordret som lensmann i Bø også i 2006, året før de fikk gutt nummer to.
– Da ble det virkelig en del kjøring, medgir han – og tilføyer for ordens skyld at han har ei utrolig tålmodig og snill kone.
I dag er det ikke én kommune i Vesterålen der han ikke har hatt funksjonen som lensmann i en eller flere perioder.
Hjerte i Høken
– Det var egentlig trist å fare fra Andøya. Jeg hadde det veldig fint og lærte utrolig mye.
Dessuten gjorde han fotballkarriere hos Høken. Det resulterte blant annet i rødt kort fra russen i en 16-mai-kamp mellom Høken og Andenes.
– Det var frøktelig ufortjent! påstår han.
Tida som spiller hos Høken var en opplevelse.
– Den klubben og bygda har et samhold som er helt fantastisk. Det finnes en sånn kjærlighet til den klubben!
Keegan
Fotballkarrieren varte ganske lenge. Han oppsummerer med at han startet framme på banen og havnet lenger bak jo eldre han ble.
– Etter hvert skjønte jeg at min tid var over. Det blir ganske tydelig når hauet vil og kroppen ikke henger med, sier han. Men da hadde han fått med noen sesonger på Stokmarknes sitt andrelag i femtedivisjon, gjennom de årene klubben hadde to seniorlag.
– Jeg var aldri noen god fotballspiller. Men det var bare så artig!
Nå trener han tiårslaget til Stokmarknes i lag med to andre, og spiller selv et par ganger i uka med en gjeng som snakker om oldboys-NM.
Og så er han jo supporter, da. Aller mest Liverpool-supporter. Han skulle være for gammel til å huske Kevin Keegan, men likevel.
Tok farvel med Gerrard
Heldigvis har begge guttene fått riktig favorittklubb. Per Erik påstår det er av deres egen frie vilje.
Én gang har han kommet seg til Anfield Road. Han og eldstesønnen Jørgen hadde skaffet billettene til sesongens siste heimekamp lenge i forveien, og det viste seg å bli legenden Steven Gerrards siste kamp på heimebane.
– Det var stort. Det går ikke an å beskrive følelsen av å stå på Anfield og synge «You’ll Never Walk Alone» i lag med 45.000 mennesker. Det var helt sinnsykt. Til og med en United-supporter som var med, syntes det var en stor opplevelse, forteller han.
Rock mot Rus
Per Erik Hagen var 13-åringen som satt i fotballdrakt og spilte trommer på ungdomsklubben Blinken før han sprang på banen. Allerede da skulle han få et kjærlighetsforhold til Andøy. Det var jo der det var Rock mot Rus.
– Det var ei utrolig artig tid. Vi var i masse band, sier han.
Per Erik Hagen har fått andreplass i bandkonkurransen på Andenes. Han har øvd bak murveggene i kjelleren på det gamle apoteket og i et fryseri på Børøya. Han har spilt inn kassett i Hadsel prestegård mens presten var borte. Og han har spilt i band med Madrugadas Frode Jacobsen og Sivert Høyem, og Gudmund Østgård.
– Vi hadde én spillejobb. Så begynte jeg i militæret og de dro til Oslo.
Det går ennå ikke én dag uten at han er nede på trommerommet sitt og rører på slagverket. To timer, eller om så bare to minutter.
Ei og anna vakt
Her sitter vi på Hadsel lensmannskontor. På ett kontor står det et par betjenter og grubler over en dataskjerm, men ellers er det tynt befolket og veldig stille. Hadsel lensmannskontor skal legges ned. Her ble han lensmann i 2013, og det varte til han ble beordret som regionlensmann da forgjengeren Bjørn Johansen trappet ned.
– Sitter du bare på kontor nå?
– Nja, jeg er ennå godkjent operativt. Jeg vil ha muligheten til å fare ut. Skal jeg diskutere politioperative saker, er det en fordel å vite hva jeg prater om, mener han.
Av og til tar han ei vakt.
– Men det er veldig sjelden. Det er litt oftere at jeg pakker i bilen og er klar. Vi er ikke flere folk enn vi må være.
Heimtur til politiskolen
Per Erik Hagen var ikke gutten som skulle bli politi når han ble stor, sånn som alle andre gutter.
– Jeg hadde ingen idé om hva jeg skulle gjøre, sier han.
Men da han var et år i Nato-styrkene i Bosnia, fikk han høre at det skulle være opptak til Politihøgskolen.
– Og jeg tenkte at hvis jeg drar på det, får jeg en tur heim til Norge. Så kom jeg inn, og sånn var det.
– Følger folk med på alle sprell lensmannen gjør? Du er ganske synlig.
– Jeg er jo vokst opp her. Men jeg har aldri hatt noe problem med det. Jeg er satt til å forvalte en rolle i samfunnet og er ikke blitt plaget på grunn av det. Det hender jo noen skal fortelle om fartsboten de fikk en gang for mange år siden, men det er alt. Jeg har offentlig telefon, går ut en lørdagskveld om jeg vil, er med i revyen og i prosjekter med Melbo musikkforening, og jeg har spilt fotball. Det er ikke alt man gjør lenger, men det går helt fint.
Han ler litt. Vi har prøvd å fritte ut musikerkompiser om gode historier. «Han er altfor hellig. Det finnes ingen gode historier om ham», sa én. Da ga vi opp.
Bærer med seg rollen
– Jeg tror jeg ubevisst har et bevisst forhold til det jeg gjør, sier Per Erik Hagen. Idet setninga synker inn, bryter han stillheten:
– Rollen som politimann bærer du med deg uansett. Men det har ikke vært noen hemsko for å spille slagverk på Rødbrygga andre juledag, slår han fast.
Kanskje er han flink til å slå av når han går heim og resette seg selv med en tur på banen, bak trommene eller på fjellet. Han tror i hvert fall det selv.
– Men det er blitt mye tankevirksomhet det siste året, med politireformen. Nå er jeg klar for at det skal skje noe. Vi er veldig mange som ikke veit hvordan arbeidssituasjonen vår blir. Folk mister arbeidsoppgaver og skal få nye. Det arbeidet starter til høsten. Da blir vi en mer spisset organisasjon. Men politiet i Vesterålen ønsker det velkommen, for det er ei viktig helhetstenkning her. Folk er positive til det som skal skje, selv om mange er usikre på sin egen arbeidshverdag. Men vi har utrolig flinke folk både hos de politi- og sivilt tilsatte i Vesterålen.
Skriver om reformen
Nå har han holdt på i to år med MBA-utdanning, og denne uka fikk han tildelt en veileder til masteroppgaven han skal skrive i lag med en medstudent. Overraskelse: Oppgaven skal handle om nærpolitireformen.
– Det har vært et krav at kommunene skulle involveres. Vi skal undersøke om de virkelig har opplevd det slik, eller om de har opplevd det som en skinnprosess, forklarer han.
Hagen medgir at det er vanskelig å skape forståelse for grepene som gjøres nå, når det forsvinner lensmannskontorer fra kommuner over hele landet.
– Lensmannskontorene har både en reell betydning og symboleffekt. Det ligger en kjempestor forpliktelse i det vi gjør nå. Vi må klare det vi sier at vi skal gjøre. Men det er ikke gjort fra én dag til den neste, legger han til og understreker at de sikter mot 2020.
– Vi har utrolig høye forventninger til oss selv. Men ambisjonene står ikke i forhold til ressursene.
Det gode
– Har du tru på det gode i folk etter alt du har sett i løpet av 17 år i politiet?
– Det er noe godt i alle! Det trur jeg er en sunn tanke å ha med seg. Alle har ikke samme forutsetninger. Noen sklir ut. Noen gjør ting som er ubegripelige og uforståelige. Men jeg mister ikke trua på menneskene, selv om noen trenger hjelp til å ikke dyrke fram de destruktive kreftene i seg. Og de aller fleste er helt vanlige folk som gjør helt vanlige ting. Vi kommer til livet med ulike forutsetninger, og ut fra valgene vi gjør, tar vi ulike retninger videre. Men vi må ikke glemme at det er noe godt i alle.
– Vi i politiet skal objektivt prøve å finne ut hva som har skjedd når noe har skjedd. Og det er like mye uskyld som skyld. Uansett hvor mørkt det er, er det alltid håp. Man skal aldri miste håpet. Hva slags profesjonell organisasjon ville vi vært om vi hadde mistet trua på menneskeheten? spør Per Erik Hagen.