Dette for å skape helårlige arbeidsplasser for de vel 300 som jobbet der og unngå råstofftørke og permitteringer/oppsigelser. I tillegg kom så alle ringvirkningene både for sted og kommune.

Filetfabrikken ble som kjent etter krigen drevet av Den Norske Stat frem til 1963, da private overtok. Men allerede mange år før dette ble man klar over at forsyningen av fisk til anlegget kunne bli en meget stor utfordring. Melbu, som ingen nevneverdig kystflåte hadde, måtte først basere seg på en føringsflåte som fraktet fisk fra sesongfiskeriene i Finnmark og fra Lofoten.

Stedets folk i front

Mellom der var det store permitteringer og arbeidsløshet for de ansatte. En var her på stedet ikke bare avhengig av trålfisken som et supplement, men som hovedforsyning. Derfor gikk stedets folk i front, med ledelse og arbeidere på filetfabrikken, samt Hadsel kommune og forretningsdrivende ellers, inn for å skaffe stedet en havfiskeflåte med formål å forsyne filetfabrikken med fisk.

 

Dette måtte og skulle løses lokalt i samspill med myndighetene. Disse mange fra stedet som gjorde jobben med å få trålkonsesjoner og nødvendige tillatelser hit, gjorde en kjempejobb som det står stor respekt av den dag i dag. Husk på at den gang var trål som redskap ennå ikke helt stuerent i Norge, og slett ikke at fiskeindustrien skulle eie og drive trålere. Men tross alle skjær i sjøen, klokketro på prosjektet og en formidabel innsats og samspill på sted og i kommune, så gikk det seg til. Ja, til og med fiskeriminister Reidar Carlsen og fiskarlagshøvdingen Jens Steffensen spilte etter hvert på lag med Melbu-folket.

A/S Havfisk i 1953

I 1953 ble rederiet A/S Havfisk stiftet og den første tråleren «Ståltind» kom som nybygg i 1956. Ti år etter hadde Melbu hele sju trålere, innbefattet 4 moderne hekktrålere. Stedet var således det første og største trålersentrum i Vesterålen. Havfiskefartøyene leverte sine fangster av iset ferskfisk til filetfabrikken, den gang gikk altså «sjø og land, hand i hand».

Her var i tillegg utviklet en større lokal infrastruktur i havna med et reparasjonsverksted som utførte service på trålbruket og det meste av mekanisk arbeid på båtene, her var vaskeri og proviant, videre et boligbyggerlag som skaffet husvære for trålermannskapene.

Disse infrastrukturene som nå for lengst er borte, dannet også grunnlag for senere bedriftsetableringer som Melbu Systems og Pumpeteknikk Nord.

Noen år tidligere hadde stedets folk også gått i bresjen for å skaffe Melbu landets første hekktråler, (1961) og fått laget en spesiell tråltype for nettopp hekktråling. En av landets første frysetrålere ble også anskaffet hit i 1974.

Lære av historien

Vi har derfor i dag mye å lære av historien fra den gang. Det som er et faktum er at fiskeindustrien på stedet ikke kan eksistere uten en form for binding til havfiskefartøyer.

Dette selv om tiden er en annen og leveransene fra de to trålerne som ennå har bånd hit, har avtatt. Vi vet jo hva som har skjedd etter 1996, da Røkke overtok på Melbu og frem til i dag, det skal vi ikke komme inn på her.

Men helt sikkert er det at skal fiskeindustrien på Melbu eksistere også i fremtiden så må den ha jevnlig tilført fiskeråstoff. Man kan gjerne, sikkert også helt nødvendig, ta i bruk dagens høy teknologiske avanserte filetskjæremaskiner, men uten fisk å arbeide med, så blir både teknologi og mennesker ulønnsomme.

Det største dugnadsprosjektet

Dugnadsprosjektet for å stifte et trålerrederi og skaffe stedet en trålerflåte på 1950- og 60 tallet, mener mange var det aller største og viktigste dugnadsprosjekt utført i lokalsamfunnet Melbu i etterkrigstiden. Uten trålerne og trålfisken hadde ikke stedet Melbu kunne eksistert slik vi kjenner det i dag.

Det er disse siste bindingene mellom sjø og land som nå kanskje blir fjernet helt dersom myndighetene med fiskeriminister Per Sandberg i spissen får det som de vil. I så fall går stedet Melbu og de andre stedene langs kysten her nord som har fiskeindustrianlegg med bindinger til leveranser fra havfiskefartøyer, en meget usikker fremtid i møte.