«Når du er ferdig med videregående, skal du bli med på jordomseiling»

«Når du er ferdig med videregående, Elias, da skal du bli med på jordomseiling».

Dette var beskjeden jeg fikk når jeg var 13 år, og på det tidspunktet hørtes det jo unektelig kult ut, men nå, seks år senere, sitter jeg her midt ute på Atlanteren omringet av bølger som nekter å bli mindre, og en familie som til enhver tid aldri er lenger enn ti meter unna.

Så hvordan vil jeg si at det har gått så langt? Hvis jeg skulle brukt to ord for å oppsummere ville det blitt noe sånt som kult nok.

Ventetid

Vi reiste nedover til Tenerife den 27. desember, men startet riktignok ikke før den 10 januar. Vi benyttet tiden til å fikse diverse ting på båten, handle inn mat og være litt turist. Etter å ha besøkt den lokale vulkanen og stranda, var det endelig klart for avgang. Egentlig litt deilig, da 14 dager med byliv holder lenge for undertegnede. Tenkte likevel på at jeg kom til å savne det å gå på en overflate som ikke prøver å tippe meg ut av balanse.

Storfilmen som brast

Med nyinnkjøpt GoPro-kamera og utstyr hadde jeg i begynnelsen store forhåpninger om å lage en spektakulær storfilm. Men entusiasmen dro fort av sted da mangel på materiale ble et lite problem, og motivasjonen forsvant den også. Isteden sank jeg sammen i sofaen, og prøvde å ta inn over meg at slik ble livet de neste tre ukene.

Takluker

Båten vår er en 45-fots Bavaria fra 2010, den har fire lugarer(soverom på båtspråket), men det ene brukes riktignok til lager. Vi har egentlig tre bad, men det ene er ikke i bruk og vi trenger egentlig ikke flere enn to. Jeg sov på en av de fremre lugarene, som jeg senere fant ut var den minste lugaren på båten… Men det er den lugaren med best lufting og jeg kunne ha to takluker åpne mens jeg sov, noe jeg fant var utrolig kjekt ettersom vi bevegde oss mer og mer sørvestover til varmere strøk.

Privat vanntank

Vi har to vanntanker på båten som til sammen rommer rundt 300 liter. Det gjorde at vi måtte spare litt på vannet, noe man må venne seg til. Det å kunne stå opp om morgenen og ta seg en god lang og varm dusj, var noe man bare kunne drømme om. Jeg kom derimot forberedt og kjøpte derfor 12 liter vann ekstra som jeg kunne bruke til å dusje oftere med. Ved å stikke hull på flaskekorken fikk jeg lagd meg en dusj-anordning resten av familien virket å være meget misunnelige på.

Badebasseng på butikken

Det å skulle kjøpe inn mat som skulle vare i hele fire uker viste seg å bli en utfordring, da det ble vanskelig å finne ut nøyaktig hvor mye vi skulle ha med oss. Vi beregnet blant annet at vi trengte omtrent 200 liter drikkevann, som gjorde at vi ble nødt til å dytte rundt på drikkevann nok til å fylle et lite badebasseng inne på matbutikken.

Passaten

De første dagene var spesielt tunge, mest på grunn av litt kjipt vær og store bølger, og fordi vi hadde ligget stille i en havn i to uker uten å få kjenne ordentlig på båtlivet. Naiv og godtroende som jeg var, tenkte jeg at det bare var å kjøre på vestover i retning Barbados, og at vinden kom til å følge etter oss som en god følgesvenn. Men det skulle vise seg å bli vanskeligere enn det. Først måtte vi nemlig seile i en uke sørover før vi kom inn i passatvinden. Så i de første dagene var det litt røff sjø og vind. Etter det ble det mye bedre, da vindene ble litt stødigere og bølgene jevnere.

Naiv og godtroende som jeg var, tenkte jeg at det bare var å kjøre på vestover i retning Barbados, og at vinden kom til å følge etter oss som en god følgesvenn. Men det skulle vise seg å bli vanskeligere enn det.

På dagtid gikk vi vanligvis med storseil ute og et stort paraseil fremst på båten. Paraseilet ble brukt mest når vindstyrken ikke var så veldig høy, da det er laget for å kunne utnytte svak vind mye bedre enn et vanlig forseil. Det ser også mer spektakulært ut enn et vanlig seil, da det er en god del større og har en sterk rødfarge. Selv om jeg ikke kan sies å være noen seiler, begynte jeg å få litt dreisen på det. Det å ta opp og ned seil var fortsatt en litt stressende affære. Litt roping og stress må man nesten bare bli vant til.

Omringet av tåke

Selv om vi var midt ute på Atlanterhavet på et tidspunkt, milevis unna nærmeste båt, så føltes det likevel aldri som at vi var så langt borte fra land. Horisonten var alltid litt tåkete, slik at skyene aldri strakte seg helt ned til havnivå, litt som på den amerikanske prærien eller i Antarktis. Det er litt som å være inne i en slags gryte, omringet av tåke. Det føltes alltid som om fastlandet ikke var så langt unna. På et tidspunkt var vi faktisk 2.000 kilometer fra nærmeste strand.

Potetgull som forhandlingskort

Alle sammen på båten fikk ha et eget snackslager. Det var med et liten følelse av skam at jeg selv oppbevarte 16 potetgullposer under senga, sammen med noen poser med nøtter. Etter to uker, når de andre begynte å slippe opp for godsaker, fungerte potetgullposene godt som forhandlingsmiddel når du har med to sultne lillebrødre.

Sjømannskost

Etter fire - fem dager var jeg kommet inn i en rutine som besto av å våkne opp, spise frokost (eller teknisk sett lunsj da jeg vanligvis våknet rundt 13.30), fylle dagen med små aktiviter som kortspill, se film, høre på musikk, eller stirre ut i horisonten. Middag var vanligvis rundt 19.00-20.00, og maten er faktisk noe jeg har blitt positivt overrasket over, stor honnør til mor og far i huset. Det ble ikke boksmat og havregrøt som jeg hadde fryktet, men heller mat som man spiser hjemme til vanlig. Stekt svinekjøtt, wok, lasagne, pølsegrateng og taco hver fredag. Sistnevnte ble satt spesielt stor pris på blant den yngre garde.

Bøker og bølger

Etter middag kunne vi sitte og prate eller se film sammen før vi enten gikk på vakt eller gikk og la oss. Da jeg absolutt er den som liker å sove lengst, fant de andre ut av det var best om jeg tok 02.00-05.30-vakta, da jeg kunne sove til midt på dagen uten noen sure miner. Det som imidlertid skjedde var at jeg istedenfor å sovne, lå våken til den ble to, som dermed betød at jeg satt oppe hver dag til halv seks.

Heldigvis kunne jeg bruke nattevakten til lesing. Selv har jeg aldri vært noen lesehest, maks én bok i året, men midt ute på Atlanteren kom jeg frem til at det var den beste måten å fordrive tida på. Så på seks dager leste jeg tre bøker, som jeg selv så på som en liten personlig seier.

Måne, ånd og flyvefisk

Når jeg slapp tom for bøker ble nattevaktene en mer åndelig opplevelse. Måneskinnet som lyste opp havet bak oss, og bølgene som før hadde vært irriterende virket nå ekstremt avslappende.

Stemningen ble imidlertid ofte brutt av flyvefisk som krasjet i båten. Det som hadde vært terapi for sjelen ble en leteaksjon for å finne den sprellende fisken i mørket. En kveld hadde en av dem truffet storseilet og lagt fra seg noe skjell som fikk det til å se ut som det var gått hull. Etter et lite angstanfall fikk jeg vite at det ikke var noe å frykte.

Delfin og vågekval

Dyrelivet kan ikke sies å ha vært skuffende. De første dagene hadde vi en delfinflokk etter oss, og her fikk vi noen ganske kule videoer med kameraet.

En uke senere hører jeg roping oppe på dekk. Hvis man så bakover kunne man se store svarte skikkelser bevege seg inne i bølgene. Ved første øyekast tenker man kanskje hai, og jeg må innrømme at tanken streifet meg. Jo nærmere vi kom kunne man lett se at dette ikke var noen kjøtteter med tenner store som shotglass, men heller en vennlig skapning som lekte seg rundt båten, nemlig vågehval. Med vår egenproduserte delfinstav, som vi brukte til å filme delfiner med, prøvde vi å få noen spektakulære bilder av det store dyret. Mindre fotogen hval skal du derimot lete lenge etter. Etter mye prøving og banning ga vi til slutt opp.

Mahi-mahi

Vi prøvde også å få fisket litt, og fisk fikk vi også. Det var riktignok bare en av dem som var stor nok til å kunne spises, en mahi-mahi på rundt fem kilo.

Tålmodigheten Mot slutten av turen var vi alle ganske slitne, og lengselen til land ble større og større jo nærmere målet vi kom. Det føltes litt merkelig, fordi det var noe vi alle egentlig ikke hadde tenkt noe på i løpet av reisen. Hvor vi før hadde vært mer forberedt på at det kom til å ta lang tid, følte vi nå at vi var så nær målet at utålmodigheten tok overhånd.

Slutten

I tillegg var været som før hadde vært for det meste stabilt, blitt litt røffere. Det førte til at båten lå litt mer urolig og vuggingen ble verre enn noensinne. Men slutten var ikke langt unna. Selv om turen kan sies å ha vært fantastisk, så var det likevel ingenting som overgikk den følelsen jeg fikk når jeg først kunne se lysene fra Barbados skinne i horisonten.

Selv om denne skildringen av Atlanterhavet kanskje har vippet litt mot det negative på visse punkt, så må jeg nok si at det nok sannsynligvis er noe av det mest spesielle man kan oppleve.

Selv om lengselen til land (og internett) ble stor mot slutten av turen, var det likevel en viss sjarm over livet ute på det store havet, og det er jo noe jeg kommer til å få kjenne mye mer på når jeg igjen møter familien nede i Ecuador etter tre måneder på Sogndal Folkehøgskole, hvor turene forhåpentligvis vil foregå noen hundre meter over havnivå.

Bladet Vesterålen fortalte 10. januar om familien Øystein, Hege, Elias, Emil og Eskil Huse fra Stokmarknes som har lagt ut på sitt livs seiltur med sin 45 fots Bavaria, «Ghost». Første etappe var over Atlanterhavet fra Tenerife til Barbados, og der var de framme sist uke. For tida går turen fra øy til øy i Karibia.