På veggene i Galleri Apotheket henger store bilder av veier som kommer ut av mørket og forsvinner inn i mørket. Spritet opp med farger på ulike måter. Bildene er hentet fra nordnorske webkameraer i mørketida, og bearbeidet av Antya Umstätter. De bygger på hennes forestillinger om hvordan bestemor Anna Petrine Bjørgan fra Stokmarknes satt i Berlin og fortalte om fargene i den nordnorske mørketida.

Mormora forlot Stokmarknes og et fattig Nord-Norge i 1920-årene for å bli guvernante hos en av Richard Withs døtre, først i Oslo.

– Siden ble hun bedt om å komme til dem Berlin. Der gikk hun på ballettskole og lærte tysk etter hvert, forteller datterdatteren Antya.

Hun ville oppleve livet i den store verden, slik det var langt fra Stokmarknes.

– Hun var en helt spesiell kvinne. Hun strålte, forteller Antya. Hun er selv kunstner og professor i mediadesign og fotografi ved Beuth-universitetet i Berlin, og husker mormora, som levde helt til 1994. Ved inngangsdøra på Galleri Apotheket henger nå et bilde av Anna Petrine. Her stråler fargene ut av henne.

Hun forbinder mormora med farger, kirsebær og høye hæler.

– Hun hadde alle slags vakre blomster i hagen og skapte et magisk sted. Hun hadde kirsebær som hun hengte over øret. Og hun gikk med høyhælte sko også etter at hun ble gammel og det nok var ubehagelig. Men hun holdt på det så lenge det gikk. Selv kan jeg ikke gå i sånne sko, smiler Antya og ser ned på sitt eget flate fottøy.

Anna Petrine fra Stokmarknes fant en kjekk mann i Berlin og ble der. Som barnebarnet sier: Han hadde til og med en kvit hest. Men historien ble mørk. Mannen samarbeidet tett med naziregimet.

– Etter krigen ville han ta livet av både seg selv og hele familien. Anna Petrine sa til ham at han han fikk gjøre hva han ville, men at han fikk holde henne og ungene utenfor, for hun var ikke tysk, men norsk. Han begravde pistolen og levde videre, forteller Antya Umstätter.

Mora hennes, Anna Petrines datter Edda er også med til Stokmarknes nå. Hun husker glimt fra krigen og etterpå:

– Det var ingenting igjen i Berlin. Det var virkeligheten – desperasjon og tap. Men så blomstret det igjen etter krigen, sier Edda.

Utstillingen heter «Mørkt er det ikke», inspirert av mormoras beskrivelser fra mørketida. Og her forteller webkamera-bildene av veier om valg og muligheter. Og om at mørket ikke bare er mørkt.

Krigen skapte fattigdom i Berlin, men Anna Petrine ble værende. Hun tok aldri noen utdanning, men elsket storbyen, pulsen og kulturen.

– Samtidig bar hun det norske hjertet med seg. Alt var norsk heime hos henne. Hun hadde kontakt med de andre norske i Berlin og hadde middager heime hos seg. Til oss leste hun på norsk og sang norske barnesanger til oss, sier kunstneren.

Det norske har forplantet seg videre i slektleddene.

– I dag har vi spist fiskeboller. Det var deilig, sier Edda på norsk. Etter starten i fattigdom da krigen var over, ble hun utdannet lærer og gjorde karriere.

Det bestemora har gitt Antya, ved siden av historier fra nord, er en støtte i særklasse:

– Hun fortalte oss alltid at vi var akkurat slik vi skulle være. Hun anerkjente oss og støttet oss for å være dem vi var. Og når vi var på besøk hos henne, hadde vi frihet. Vi kunne legge oss når vi ville og spise så mye vi ville, smiler Antya.

Hun og mora har vært flere ganger på Stokmarknes og besøkt slektninger, blant annet Emmi Bjørgan, som bodde en periode hos Anna Petrine i Berlin som ung. Det var på et besøk her i fjor at tanken om en utstilling tok form. Alle bildene i Galleri Apotheket, så nær som ett, er laget spesielt for denne utstillingen, parallellt med to andre utstillinger hun nå har i Berlin.

Fargene, blomstene og familiehistorien gjør inntrykk. To bilder var solgt allerede før utstillingen i Galleri Apotheket åpnet.

– Dette er ikke en dokumentar om bestemors liv. Det handler om valg, om migrasjon og flukt og krig. Det er mer enn familiehistorie. Du kan si at utstillingen handler om hva hun har lært meg og hvor dyrebart livet er. Når et menneske reiser bort, tar det noe med seg. Livet er uforutsigbart og vakkert i all sin forskjellighet, og med alle sine ulike muligheter. Kanskje dette er en takk til henne.