Høyre og FrP har bestemt seg for å likestille vannscooter med fritidsbåter, med virkning allerede fra sist uke. Nå er det med andre ord ikke lenger egne begrensninger på kjøring av vannscootere nær land. Det blir opp til hver enkelt kommune å eventuelt lage lokale forskrifter som regulerer bruken av vannscooter.

Det var forbudt å bruke vannscooter i Norge fram til 2013. De siste årene har det vært lov så lenge man har holdt seg minst 400 meter fra land på sjøen og 500 meter fra land på innsjøer. De vannscooterfrie sonene ble opprettet av hensyn til sårbare sjøfuglbestander og folks naturopplevelser, sikkerhet og trivsel langs kysten.

Endringen betyr at vannscootere vil kunne kjøre i høy fart nærmere land. Det er lett å se for seg at det kan medføre farlige situasjoner, mer støy og utrygghet på vannet til sommeren.

Opphevingen av vannscooterforskriften er gjort uten hensyn til råd fra politi, reiseliv, forskningsmiljø, friluftsorganisasjoner, og natur- og miljøvernorganisasjoner. Norsk Friluftsråd gjorde en spørreundersøkelse i vår som viste at 75 prosent av kommunene som svarte ønsker å beholde dagens regelverk eller et totalforbud mot vannscootere. Det er med andre ord vanskelig å se at å få frislipp av vannscooterkjøring har vært et folkekrav. Hvem man da tar hensyn til, er vanskelig å se.

Ut fra argumentasjonen til regjeringa kan det framstå som farkostene har nytteverdi. Slik er det ikke. Vannscootere er leketøy, ikke noe mer.

Det er ikke noe galt i å ha det artig med fart og bevegelse i vannet og i naturen ellers. Men det man gjør vil alltid ha virkninger for andre. Det er forlengst akseptert at røyking ikke bare berører den enkelte røykeren. Også motorisert ferdsel i naturen har konsekvenser for langt flere enn den som fører kjøretøyet. Den norske turistforening er blant aktørene som viser til at stillhet er i ferd med å bli en knapp ressurs, og om man må overdøve hissig summing fra vannscooterne med fuglekvitter i ørepluggene fra musikkspilleren, har vi lidd et stort tap.

Det vil også oppstå konflikter mellom vannscotere og myke trafikanter på sjøen, som for eksempel kajakkpadlere. Da handler det ikke bare om støy, men om farlige situasjoner der hurtiggående, motoriserte fartøy er involvert. Her handler det dessuten om hensyn til dyreliv.

Regjeringa har flyttet grensene for hva som tillates av motorisert ferdsel og støy i naturen. Og det vil ikke bli lettere for reiselivsnæringa å markedsføre Norge som stille og urørt når man skal lokke til seg utenlandske turister.

Vi er ikke tjent med vannscooternes frislipp i det lange løp.