Forskere har en etisk plikt til å forholde seg til alle relevante fakta som kan påvirke svarene på de problemstillinger som reises. Forsker Audun Iversen fra Nofima anvender i Fiskeribladet 23.2.2017 en annen metode som er mer kjent fra politikken.

Han selekterer fakta for å sannsynliggjøre en konklusjon om at fiskerettigheter slett ikke er flyttet fra Nord- til Sør-Norge som mange andre forskere tidligere har påpekt. Knepet er å ta utgangspunkt i kvoter tildelt nordnorske registrerte fiskefartøy og se bort fra andre forhold.

Det er riktig at kvoteandelene mellom Nord- og Sør-Norge registrert etter fartøyenes registreringsmerke har vært rimelig stabile de siste 10-15 år. Men for å få et riktig bilde må man se på de faktiske forhold om hvem som eier og administrerer fartøyene og hvor fisken blir landet og inngår i videre verdiskaping. 

En gjennomgang av kvotetildelingen for 2017 for havfiskefartøyer over 21 meter (70 fot) registrert i Nord-Norge, viser at 47 prosent av kvotene på 280 000 tonn torsk, hyse og sei gikk til fartøyeiere med forretningsadresse andre deler av landet enn der fartøyene faktisk var registrert. I Finnmark er hele 82 prosent av alle slike havfiskekvoter kontrollert av eiere utenom fylket. Det tilsvarende tallet i Troms er 47 prosent og i Nordland 23 prosent.

Årsaken er at en stor del av eierskapet til nordnorsk registrerte havfiskefartøy er flyttet ut av landsdelen, i særlig grad gjelder dette store selskaper som Havfisk AS administrert fra Ålesund og eid av Lerøy Seafood Group i Bergen, og Nergaard AS eid av investorer i Oslo og på Island. Til sammen kontrollerer disse to selskapene 36 prosent av havfiskekvotene for torsk, hyse og sei tildelt fartøyer registrert i de tre nordligste fylkene.

Dette er gratis kvoterettigheter tildelt trålere som opprinnelig skulle sikre råstoffleveransene av fersk fisk for verdiskaping i nordnorsk fiskeindustri. I 2015 ble kun 11 prosent av fangstene fra den havgående trålerflåten landet fersk, en nedgang fra 24 prosent i 2007. Resten ble frosset om bord og sendt ut av landsdelen raskt gjennom fryseterminaler med minimal verdiskaping på land.

Dette er naturligvis til stor glede for de som har lyktes å overføre verdiskapingen av fellesskapets fiskekvoter fra arbeidsplasser i nord til kapitalavkastning for eiere i stor grad i sør. 

Dette representerer en betydelig tapping av kvoteverdier fra nord til sør. Hvis for eksempel disse trålkvotene helt frigjøres for sine leveringsforpliktelser som nå er til vurdering i Nærings- og fiskeridepartementet, representerer dette kanskje verdier på 10-12 milliarder kroner om man legger til grunn den kvotepris som ble betalt ved siste kjente kvotekjøp (tråleren Hermes).

Jeg har merket meg at Nofimas selektive fakta for å motbevise tappingen av nord norske ressurser også er tatt i bruk aktivt av fiskeriminister Per Sandberg. Kanskje ministeren bør tenke seg om neste gang han bruker slike alternative fakta.