Regjeringen hevder at den største sikkerhetstrusselen mot Norge er hybridkrig og cyberangrep, uten at de definerer nærmere hva de legger i begrepene.

Ifølge Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) er begrepene utydelige, og bruken av dem endrer seg i takt med det som skjer i verden. I løpet av de siste årene har innholdet i begrepet blitt brukt om både konvensjonell og ukonvensjonell bruk av volds- og tvangsmakt.

Siden regjeringen fokuserer på at trusselen mot Norge og den norske befolkning representerer en endring, altså noe annet enn ordinær krig, har jeg konsentrert meg om den ukonvensjonelle bruken og forståelsen av begrepet.

Hybrid krigføring må ikke nødvendigvis utkjempes militært. Den kan utkjempes og avgjøres også på et politisk og diplomatisk plan, i informasjonssfæren og i cyberrommet. Mens konvensjonell krigføring i hovedsak handler om å svekke eller ødelegge en motstanders militære styrker og materiell, er hybrid krigføring rettet mot opinionen og politikere.

Målet er å påvirke dem kognitivt, noe som er årsaken til at man ved hybridkrig trenger andre virkemidler enn de rent fysiske.

I hybrid krigføring har derfor informasjon og propaganda en viktig rolle. Ved hjelp av (feil)informasjonskampanjer kan man påvirke folks oppfatning om hva som skjer og hvem som har «rett». Informasjonsoperasjoner kan både fremkalle, forsterke eller endre folks oppfatninger, holdninger og atferd. Mens informasjon kan brukes for å mobilisere støtte, kan kontroll av informasjonsflyt brukes for å tilsløre og holde hemmelig aktivitet og propaganda.

Informasjonsoperasjoner kan ha til hensikt å påvirke, hemme eller utnytte politiske beslutningsprosesser, eksempelvis gjennom bevisst tvetydighet. Men hensikten kan også være sivil maktutøvelse innenfor områder som rettsvesen eller offentlig informasjon, for å skape splid eller for å fremme egne interesser. Eksempelvis kan befolkningen utsettes for konstruerte sannheter.

Uavhengig av hvilket maktmiddel som benyttes er hensikten å skaffe seg en fordelaktig posisjon overfor en motstander. Bruken og kombinasjonen av ulike maktmidler kan bidra til å skape tvetydighet, og gjøre det vanskelig både å definere og gjenkjenne det som en krigshandling. Det kan også være vanskelig å vite med sikkerhet hvem som utfører handlingene.

I et foredrag på Oslo militære samfunn diskuterte kommandørkaptein Inge Tjøstheim, FSTS, om informasjonsoperasjoner og informasjonskrigføring er det samme. Ifølge Tjøstheim er det kun nyanseforskjeller: Informasjonsoperasjon er et penere og mer sivilisert uttrykk, på samme måte som informasjon er et penere og mindre belastet uttrykk enn propaganda.

NATO definerer informasjonsoperasjoner som tiltak som iverksettes for å påvirke beslutningstakere til å støtte egne politiske og militære målsettinger.

Til sammenligning kan moderne propaganda beskrives som manipulering av befolkningen gjennom media for å få demokratisk aksept for politiske og militære agendaer. Myndigheter kan ha motiv om å påføre befolkningen filtrert informasjon og vedtatte «sannheter».

Norges fagmyndighet for forebyggende nasjonal sikkerhet (NSM) påpeker i sin rapport Risiko 2017 at hybride trusler visker ut det tradisjonelle skillet mellom krig og fred, samtidig som det utfordrer den tradisjonelle ansvarsplasseringen mellom sivil og militær sektor.

Informasjonsoperasjoner kan brukes for å påvirke demokratiske prosesser og destabilisere samfunn. Et av virkemidlene som brukes er fordekt påvirkning av politiske prosesser. Slike operasjoner har fått økt oppmerksomhet i den senere tid, aktualisert gjennom hendelser fra det amerikanske presidentvalget.

Propaganda, filtrering av informasjon, manipulering av fakta, uklare kilder og desinformasjon virker å være uforenlig med vårt kjære demokratiske Norge. Men er det nå egentlig slik?

Haavard Koppang har studert fenomenet propaganda. Ifølge Koppang liker vi å tro at propaganda kun unntaksvis er i bruk. Propaganda lever imidlertid i beste velgående, og har som mål å styre publikums tenkning og atferd. Koppang advarer mot å tro at propaganda ikke forekommer. Da risikerer man å være naiv og troskyldig i møtet med organisert massekommunikasjon.

Ifølge fagsjef i forskningskommunikasjon, Audun Farebrot, er det en hårfin balansegang mellom hva som oppfattes som stueren og legitim PR og utilbørlig propagandavirksomhet fra politikere og partier som sitter med regjeringsmakt.

Regjeringen har brukt propaganda aktivt i forsvarsdebatten for å overbevise befolkningen om en storstilt forsvarssatsing.

Med støtte fra Arbeiderpartiet har regjeringen fått flertall i stortinget for å legge ned en rekke forsvarskapasiteter. Sjøheimevernet legges ned, heimevernet reduseres, korvettene skrotes, kystradarkjeden legges ned, helikoptrene flyttes fra Bardufoss til Rygge, luftforsvarets skoler flyttes fra Kjevik til Værnes, de maritime overvåkingsflyene flyttes fra Andøya til Evenes. Samtidig hevder de at det styrker forsvarsevnen og at det skyldes dårlig økonomi. At argumentasjonen mangler logikk ser ikke ut til å plage verken regjeringen, Arbeiderpartiet eller media.

Den største logiske bristen er at ingen er uenig i at manglende forsvarsevne i dag skyldes en massiv nedleggelse av Forsvaret over år, og som det nå kreves betydelige investeringer for å bygge opp igjen på nytt.

For å formidle og få gjennomslag for sitt budskap har regjeringen hatt tilgang til og aktivt benyttet medier og informasjonskanaler med stor påvirkningskraft og rekkevidde ut i befolkningen og til beslutningstakere. Informasjonskanalene som benyttes oppfattes som troverdige, og nyhetsformidlerne er offentlige personer med roller som inngir tillit.

Ved å benytte informasjonskanaler som eget parti, pressekonferanser fra Stortinget, riksdekkende nyheter, Stortingets spørretime, debattprogrammer ala Torp og egne statlige informasjonssider har regjeringen de beste forutsetningene for å lykkes med å forlede den gemene hop. Nyttige kanaler kan også være faglige- politiske- og næringslivskonferanser med kjente foredragsholdere, såkalte eksperter, som støtter fremlagte forslag.

For å nå ut til folk flest og på tvers av miljøer og aldre kan man også benytte sosiale medier, eksempelvis Folkets spørretime hvor statsminister og forsvarsminister svarer på (utvalgte) spørsmål.

Spesielt har bruken av propaganda vært benyttet for å legitimere nedleggelsen av Andøya flystasjon. Hensikten er å overbevise befolkningen og det politiske miljøet om at beslutningen er riktig.

Andøya flystasjon er en operativ militær base i Nord-Norge. Basen er bygd for krig og er i full drift. De maritime overvåkingsflyene er stasjonert på Andøya. Flystasjonen anses som strategisk viktig for jagerflyvirksomhet i nordområdene, og Andøya er det foretrukne alternativet som jagerflybase i luftforsvarsmiljøet.

Basen skal erstattes med nedlagte Evenes flyplass, som har ligget i møllpose over år, etter at jagerflymiljøet fant den uegnet til formålet.

Beslutningen mangler både troverdige argumenter og kostnadsberegninger. Regjeringen hevder at nedleggelsen er en nødvendig beslutning, at det styrker forsvarsevnen og at det skyldes en endret sikkerhetspolitisk situasjon og et endret trusselbilde.

Argumentasjonen har en logisk brist, og tallgrunnlaget som regjeringen opererer med har de funnet det nødvendig å holde hemmelig. Også Stortinget er nektet innsyn. Propaganda og hemmelighold av informasjon er til hinder for at Stortinget kan fatte en informert beslutning.

Virkemidlene som benyttes varierer fra å spille på makt og autoritet, angripe motstanderne fremfor saken, falsk argumentasjon hvor påstander hevdes å være usanne og misforståtte fordi man ikke har påvist at den er sann, desinformasjon, filtrert informasjon, fordreiing av fakta, styre folks oppmerksomhet unna feil i informasjon og resonnementer, blande fakta og fiksjon på en finurlig måte slik at det oppfattes som troverdig, bagatellisere egne feil og legge skyld og ansvar over på andre, samt bruke feilinformasjon og fordommer for å skape en oppfatning og støtte en vrangforestilling.

Et repeterende budskap som gjentas ofte har størst effekt og indoktrineres best i folks oppfatning.

Gjenkjennbar «informasjon»?

• Andøya er vanskeligere å beskytte med missiler

• Store kostnader for utbygging av tverrvindbane

• MPA må ha luftvern

• Dårlig infrastruktur på Andøya

• Andøya flystasjon er et bombemål og ligger for nært tettsted og utgjør en fare for sivilbefolkningen

• Infrastrukturen på Andøya må beskyttes av luftvern

• Hangar er i for dårlig forfatning, enorme utgifter for å restaurere/utbedre portene

• Gulv i hangar tåler ikke P8

• Enorme støykostnader

• Andøya er altfor støyutsatt

• 2 operative baser for nært hverandre med kun 10 mil mellom hver

• Vil ikke bli utfordringer med kompetanseflukt

• Unyanserte og uriktige påstander fra Andøya

• Distriktspolitikk

• Forsvarsdebatt på feil grunnlag

• Delt løsning er ikke fagmilitært forsvarlig

• Bæringen i hangar må flyttes pga dørene

• Andøya flystasjon er en fredsbase

• Andøya er dyrere enn Evenes

• For mye sidevind, noe som kan skape farlige situasjoner med våpenbærende fly

• Befolkningen på Andøya må nå se fremover

• Den vanskeligste beslutningen vi har vært nødt til å ta

Det er åpenbart at nedleggelsen av Andøya flystasjon er et resultat av politisk styrt propaganda, kombinert med hemmelighold av relevant informasjon. Media har ikke vært en granskende motvekt, heller ikke stortingets kontrollinstanser.

Myndighetenes synspunkter i forsvarsdebatten er blitt utfordret. Av det norske folk. Ulike politikere og rådgivere har forsøkt å slå ned på motstanden, til store protester og aksjoner fra ulike grupperinger. Faren med regjeringens styresett og fravær av åpenhet og demokratiske beslutningsprosesser er at det kan oppstå radikalisering i befolkningen. Myndighetenes dilemma er om de skal løse det med nye argumenter i form av propaganda, eller dempe kritikken gjennom ytterligere sensur og hemmelighold.

Myndighetenes største utfordring er at nå er det ikke bare befolkningen som reagerer og mobiliserer. Gradert informasjon lekkes til mediene. Yrkesbefal som er pålagt munnkurv protesterer mot manglende forsvarsevne med å danne milits. Det store spørsmålet er om norske myndigheter er villig til å lytte til sin befolkning, eller om de velger å straffeforfølge de som røper gradert informasjon. Myndighetenes mottrekk blir spesielt interessant når lekket gradert informasjon er anbefalt å være offentlig, av myndighetenes egen kontrollinstans.

Regjeringen hevder at den største sikkerhetstrusselen mot Norge er hybridkrig og cyberangrep. Betyr det at dagens regjering i praksis utgjør Norges største sikkerhetstrussel?