Flott er det at marin sektor, hvitfisk spesielt nå får en oppmerksomhet som er få andre sektorer i samfunnet forunt. Ekspertutvalg og kommisjoner har utredet tilnærmet det som måtte være å utrede innafor flåte, industri og plikter.

Det vesentlige mangler allikevel, ta avgjørelsen, slik politikeren gjorde før.

Tilbudspliktige trålere

Pliktkommisjonen konkluderer med at ordninga med tilbudsplikt ikke fungerer.

Det registrerer vi også gjelder mange politikere, folk generelt, forståelig nok ettersom det er en sannhet.

Det Pliktkommisjonen og Politikeren imidlertid glatt hopper over, er å søke kunnskap om hvorfor tilbudsplikten ikke har fungert.

Globalt prisgrunnlag og fraktutgifter, slik det fremkommer av forskriften, det er årsaken. Like mye som man undrer seg over hvorfor kun 80 prosent av torsken skal tilbys. Sei er ikke engang tilbudspliktig.

Hele den norske kystflåten forholder seg til en dynamisk minsteprisliste som reguleres hver 14. dag.

Den utarbeides med bakgrunn i 80 prosent fersk, 70 prosent frossen og 60 prosent eksportpris.

I en omforent formel danner det minstepris til fisker i A/S Norge, justeres hver 14. dag såfremt endringer større enn +/- 25 øre.

Tilbudspliktige trålere (i likhet med ikke tilbudspliktige) med frossenfisk kan derimot forholde seg til global pris basert på snitt siste 14 dager.

Tilbudspliktige trålere med fersk fisk derimot, forholder seg til den dynamiske prislista i A/S Norge basert på nevnte 80 prosent fersk/70 prosent frossen og 60 prosent eksportpris.

Med andre ord kan man like godt legge inn bud/kjøpe en ikke tilbudspliktig fisk, frossen, som en tilbudspliktig, global pris legges til grunn uansett.

Industrien med rett til råstoff må i tillegg betale frakt inn til eget anlegg når fisken landes hos ekstern, uansett sted innafor samme kjøperregion.

Når hele kystflåten leverer, utvikler flåte og kystsamfunn basert på prisen i A/S Norge, de leverer uten plikter men med moral og samfunnsansvar i ryggsekken, så er det merkelig at industrien/rederne som eier disse tilbudspliktige trålerne, har sine konsesjoner begrunnet i en bestemt mening/formål, skal ha myndighetenes velsignelse, amnesti til å prise seg bort fra Norsk Fiskeindustri ut av A/S Norge, over i det globale marked. Her er det noen logiske brister.

Hvorfor inkluderes ikke tilbudspliktig trålerråstoff, fersk som frossen i samme prissystem som råstoff fra kystflåten. «Vi ere en nasjon vi med» eller?

Landindustrien er organisert gjennom Sjømat Norge (FHL). Datterselskaper som driver trålerne, gjennom Fiskebåt (Norske trålerrederiers forening).

Industrieieren med trålfisken tiltenkt eget anlegg, henvendte seg i sin tid til sin organisasjon på flåtesia, Fiskebåt om bistand for å få endret konsesjonsvilkårene over i en forskrift om tilbudsplikt.

Det kom på plass i 2003. Det skal en ikke klandre Fiskebåt for. Deres oppgave er å ivareta sine medlemmers interesser.

Ingen bør imidlertid være i tvil om hvem som har satt forskriften, slik den fremstår, i penn.

Når industrien, som har fått råstoff tildelt fra Staten selv tar initiativ for å slippe å benytte råstoffet i egen produksjon, kommer atter en logisk brist.

Dispensasjonen fra deltakerloven var jo i den hensikt å tilføre råstoff til norsk landindustri. Er det da rett at man fortsatt skal ha en slik dispensasjon når man takker for tilliten med å jobbe målretta over år for sletting av alle plikter, i det minste å få en forskrift som kun ivaretar rederienes behov, ikke landindustrien og arbeidsplassene lokalt. Nok en logisk brist.

Det er mange det rammer når disse store selskapene velger bort eget råstoff, samtidig som de må ha råstoff for å holde produksjonen på aktivitetspliktig anlegg i gang.

Når auksjonen er over, eget råstoff er sendt ut ubearbeidet, henvender en seg til lokal kystflåte, konkurrerer om det råstoffet med øvrige industribedrifter.

Resultatet av det, denne vinteren spesielt, vil man få se etter hvert som regnskapene kommer på bordet.

Norsk fiskeindustri, eierne der kan til tider være vanskelig å skjønne seg på.

Sjømat Norge som organiserer industrien viser, som rett er, til at stadig mer fisk går ut av landet ubearbeidet.

Over 20.000 arbeidsplasser i Europa baseres på råstoff fra Norge. Det blir garantert flere hvis innovasjon for lønnsomhet i industrien fortsatt skal basere seg på kalkulasjoner fra investoren i lakksko.

Bø kommune er en av de kommuner som har merket dette sterkest.

Fisk fra 2,35 trålkonsesjoner er vekk, men rederiene – selskapene bak – er her fortsatt, presser sitronen til det siste. Foreløpig med kun lik i lasten.

Om denne fisken ble tilbudt, gjerne frossen men til pris basert på prisen i A/S Norge som øvrig råstoff som landes, så ville tilnærmet alt kunne blitt produsert lokalt, skapt betydelig aktivitet.

For politikeren er det ofte enklest å kritisere motstanderen. En må beundre AP/SV, spesielt representanter nordfra, deres kraftsalver mot sittende regime. Mangel på ydmykhet, saklighet og kunnskaper er skremmende stor.

Her har man sittet i posisjon selv i ti år «med hue under armen og armen i bind», hatt denne forskriften foran seg uten å endre på noe så enkelt som grunnlaget for prisforlangende, det skulle ikke mere til, så ville tilbudsplikten fungert. Man skjønte kanskje ikke det, eller var det mangel på mot.

Mangel på profesjonelt mannskap gir ingen fangst, det vil også AP/SV trolig merke fremover, dessverre spør du meg.

Hva resultatet nå blir, hvilke beslutninger som tilslutt vedtas burde egentlig ikke være så spesielt spennende.

Enten må det gis fullt frislepp med skikkelig kompensasjon, alternativt må forskriftens punkt om grunnlaget for prisforlangende endres fra global pris til den dynamiske prisen, det vi andre forholder oss til i A/S Norge.

Det er snart påske. «Påskemorgen slutter sorgen, slukker sorgen til evig tid».

Om politikerne velger nye kommisjoner eller beslutter å slukke sorger, gjerne til evig tid, ja det gjenstår å se.

Ha en fin påske.