Fiskeriminister Per Sandberg har i Bladet Vesterålen 21. mars i år et avisinlegg som jeg føler jeg må kommentere.

Les også

Vi må tørre å fjerne pliktene

Under overskriften: «Vi må tørre å fjerne pliktene» skriver han: «Jeg tror de fleste kan være enige i at dagens pliktorning i fiskerinæringen ikke har fungert optimalt, og trekker den konklusjon at; fjerning av pliktordningene derfor er nødvendig for å styrke, konkuransekraften og omstillingsevnen til næringen.»

Det eneste jeg er enig med Sandberg i, er at pliktordningene ikke har fungert optimalt, men å konkludere med at det er pliktordningenes egen skyld og at de derfor må fjernes, er jeg dypt uenig med han i.

Hvorfor fungerer det ikke? Per Sandberg burde se på hvorfor pliktordningen ikke har fungert, ved å se på historien før han trekker denne enkle konklusjon om at pliktordningene har skylden og må fjernes.

Den første plikten

Det var derfor de ble anskaffet, så enkelt er det.

For mange av oss som har levd en stund vet, at den første pliktordningen; LEVERINGSPLIKTEN, kom/var et resultat av at fiskeriindustri-anlegg, på land, i sin tid, fikk dispensasjon fra deltakerloven for å bygge trålere som skulle forsyne anlegget med råstoff, for å kunne skaffe mest mulig helårlige arbeidsplasser.

Disse trålerne forpliktet seg til å levere råstoffet de fisket, til et bestemt anlegg. Det var derfor de ble anskaffet, så enkelt er det.

Etterpå har disse pliktene formert seg til aktivitetsplikt og barbeidingsplikt, noe som bare har komplisert saken med å forstå begrepet plikt.

Det som imidlertid er klart: Fiskefartøyet var anskaffet for å levere fangsten til det anlegget som hadde fått dem bygget/anskaffet, og for at den fisken som ble levert der skulle produseres av arbeidstokken og ikke sendes ubearbeidet ut på markedet.

En enkel filosofi

Det som har gjort at denne disse pliktene ikke har fungert optimalt, som Sandberg sier, er at de er blitt «uthulet/utvannet»

Leveringsplikt og plikt til at arbeiderne skulle ha jobb med å produsere det råstoffet som ble landet av fiskefartøyet. Dette er en enkel filosofi som har fungert, og kan fungere optimalt i all fremtid, dersom den får lov å fungere naturlig.

Det som har gjort at denne disse pliktene ikke har fungert optimalt, som Sandberg sier, er at de er blitt «uthulet/utvannet» ved at noen kapitalister som t.eks. Røkke, har fått lov til å gå fra sine opprinnelige lovnader og forpliktelser om å levere fisken til anleggene han fikk kjøpte på billigsalg, og trålerkonsesjonene med på kjøpet.

Billigsalg

Rettere sagt – han fikk kjøpe fem trålerkonsesjoner på Melbu og senere sju konsesjoner i Stamsund på uansvarlig billigsalg, og da mener jeg at ordet billigsalg bare er forbokstaven.

Spesielt i Stamsund, som da var Norges største trålerrederi (med sine sju trålerkonsesjoner) utenom Findus i Hammerfest. Det kjøpte han for rundt 100 millioner kroner, og hvis ikke dette kan betegnes som billigsalg, er jeg åpen for forklaring.

Så i realiteten kan man si: Kjell Inge Røkke, som kjøpte seg inn i fiskeriene nordpå, og skulle gjøre bl.a. Melbu til spydspiss for all hans kvitfisatsing, var mest interessert i å kjøpe de 12 trålerkonsesjonene, det var de som hadde verdi, selve filetanleggene på land måtte han ta på kjøpet. Jamfør at det gikk lang tid før det nye Melbu-anlegget, som han hadde lovet å bygge da han kom dit med «brask og bram» i 1996, faktisk ble bygget. Men han ble vel nødt til det, ellers ville han ha fått en storm av opinion imot seg.

Ikke juridisk galt

Alt dette, med å gradvis forlate sine lovnader og plikter som var en forutsetning for kjøpene hans nordpå (i 1996), gjorde han fordi han ved å vri fiskeriaktiviten på båtene fra ferskfisk til frossenfisk, tjente mer penger, omtrent 30 prosent bedre pris på frossenfisk levert hovedsakelig til Kina (lavkostproduksjons-land). Mange ville vel gjort det samme hvis de hadde fått lov. Han gjorde ikke noe juridisk galt, fulgte jo norske lover og forskrifter, men hans moralske ansvar for å levere ferskfisk til anleggene han hadde kjøpt og eide, forlot han mer og mer.

Skeivgangen

Denne skeivgangen, spriket mellom fangst og levering til landanleggene, akkumulerte skikkelig da fiskeriminister Ludvigsen (H) i Bondevik-regjeringen, ved en enkel forskriftsendring i sitt departement, gjorde leveringsplikten om til tilbudsplikt. Røkke måtte jo juble over en slik gavepakke fra våre myndigheter! Han fikk tingene lagt på sølvfat foran seg, og nå startet den skeivgangen mellom sjø og land som det tidligere var slått fast, skulle gå hand i hand.

Da virksomheten til Røkke ved myndighetenes velsignelse ble delt i to, landsiden i et selskap – Norway Seafoods, og sjøsiden i et annet – Aker Seafoods, ble det virkelig satt fart i skeivgangen mellom sjø og land.

Det kunne vært endret

Ingen kunne arrestere ham på at han ikke oppfylte tilbudsplikten.

Røkke gjorde fortsatt ikke noe juridisk galt, han fulgte bare norsk lov og myndighetenes nye forandring til tilbudsplikt som la til rette for ham. Han satt på begge siden av bordet og tilbød og avslo etter hva han tjente mest penger på.

Ingen kunne arrestere ham på at han ikke oppfylte tilbudsplikten. Den rødgrønne regjeringen som satt ved makten i åtte år og som på en enkel måte kunne ha forandret Ludvigsens tilbudsforskrift tilbake til leveringsplikt, satt med knepte hender og gjorde ingenting for å forandre på det.

Gå noen år tilbake i tid

Per Sandberg, dette er forklaringen på at leveringsplikten ikke har fungert optimalt! Det er ikke noen vitenskap i dette, og en ganske enkel konklusjon: Det er bare å gå noen år tilbake i tid, men det må man være villig til å gjøre, ellers kan man bli beskyldt (og med rette) for å være historieløs.

Må ha råstoff

En virksomhet som skal drives må ha noe å drive med.

En virksomhet som skal drives må ha noe å drive med. I dette tilfellet må landanlegg ha råstoff for å kunne drive optimal butikk og for å tjene penger optimalt.

Landanleggene ble mer og mer sulteforet på trålerråstoff og måtte hente råstoff på det åpne marked, med de ekstra kostnader dette medførte. Melbu som jeg kjenner mest til, ligger ikke akkurat best i leia når det gjelder å skaffe seg fisk fra den konvensjonelle fiskeflåten, langt fra fiskefeltene og vant med trålråstoff.

Opplest og vedtatt

Etter hvert ble det fra mange hold nærmest opplest og vedtatt at landanleggene ikke kunne tjene penger.

Etter hvert ble det fra mange hold nærmest opplest og vedtatt at landanleggene ikke kunne tjene penger. Det ble en klisje som ettervert manifesterte seg i mange organer og ble nærmest et slagord som gjennomsyret hele fiskeridebatten.

Det ble engasjert et ansett konsulentfirma som konkluderte med at det var for mange anlegg, og at noen måtte legges ned for at man skulle klare å få overskudd i landindustrien. Melbu og Hammerfest måtte legges ned til fordel for Stamsund og Båtsfjord.

Kampen

Kampen blant arbeiderne på de nedleggingstruede anleggene ble intensivert, og mye intiativ og innsats gikk med i kampen for å beholde disse anleggene, samtidig som arbeiderne skullle konsentrere seg om den egentlige jobben sin: å produsere fisk for markedet.

Denne kampen fortsetter og har spisset seg skikkelig til nå når regjeringen ved fiskeriministeren har innstilt på at alle plikter skal avskaffes. Og den endelige avgjørelse om dette skal tas i Stortinget på vårparten.

Erstatningen

Hva tilbyr fiskeriministeren til erstatning? En del tiltak som et unisont fiskerimiljø i Nord-Norge går knallhardt imot. Og det med rette. Tiltakene han foreslår mangler helt realisme i den fiskeriindustrielle virkelighet vi lever i.

Trålerrederne vil ikke være med på hans forslag om avkorting i kvoter.

Trålerrederne vil ikke være med på hans forslag om avkorting i kvoter.

Jeg vil anbefale fiskeriminister Per Sandberg å lytte til alle signaler fra fiskerimiljø i nord med årelang erfaring, som unisont går imot og frarår tiltakene han instiller på.

Dette gjelder fra landsiden, men også sjøsiden. Trålerrederne vil ikke være med på hans forslag om avkorting i kvoter. Enkelte ganger, Per Sandberg, må man stikke fingrene i jorda og se hvor man står, og en god fjellvettregel sier at det er ingen skam å snu.

Vår nasjonale eiendom

Dessuten handler det om å bibeholde ordninger som har potensial til å fungere godt, dersom myndighetene legger forholdene til rette for dem

Dette har ingenting med at man ikke «tør å fjerne» som du hevder i overskriften. Det handler mer om å bruke sunn fornuft, se historisk på det, og lytte til erfarne folk som kjenner til fiskerimiljøet fra innsiden. Dessuten handler det om å bibeholde ordninger som har potensial til å fungere godt, dersom myndighetene legger forholdene til rette for dem (t.eks.forpliktelsene), og ikke lar fiskeribaroner få lov til å «skalte og valte» med vår nasjonale eiendom, som eies av folket og skal forvaltes til beste for folket.

Skambudet

Jeg skal ikke komme inn på de konkrete forslagene til regjeringen og fiskeriminister Sandberg. De er for uforståelige og urealistiske i mitt hode og for mange med meg.

Jeg vil bare nevne forslaget om å betale seg ut av forpliktelsene med 100 millioner kroner. Et hvert oppegående menneske som ikke behøver å ha peiling på fiskeindustri, forstår at dette er et skambud. Du og din regjering burde skjemmes av å komme med et slikt uverdig tilbud. 100 millioner, hva i himmelens navn er dette slags beløp for å avvikle alle pliktene knyttet til 46,5 trålerkonsesjoner?

Enhver forstår at dette faller på sin egen urimelighet.