I snart 30 år har Bjørnar Mikalsen vært med på berg-og-dalbane med norsk oppdrettsnæring: Opp, ned, opp, litt ned, og så opp, opp og videre opp igjen. Mens fiskeoppdretterne har ordnet fisk til maten for oss forbrukere, har han siden 1988 sørget for at oppdretterne har hatt mat til fisken, med utgangspunkt hos Skretting på Børøya.

Russerne

Når vi treffer ham på et kontor midt mellom renovering og pensjonering, er han akkurat kommet fra Murmansk.

– Går det an for en sjømatbedrift å handle med Russland?

– Det er ingen problemer for oss. Vi har et kjempegodt forhold. Jeg tror russerne begynner å få til lakseoppdrett bedre, selv om jeg ikke tror de blir i stand til å produsere veldig mye laks. Det er uansett kjempeartig å være der og følge utviklingen, sier han.

Skretting har et søsterselskap i Russland, men Bjørnar og det nordnorske salgsteamet har oppfølging sammen med dem. Det går bare bra. Stort sett.

– Men begynn aldri å diskutere politikk med en drosjesjåfør mellom Kirkenes og Murmansk. Det er lite bebyggelse på strekningen, sier han livsklokt under en grånende bustelugg. Den lærdommen fikk han under Ukraina-krisa.

Tidlig i Tromsø

Omtrent 40 år tidligere kom Bjørnar Mikalsen til å ta veien fra bygda med det beskrivende navnet Steinfjord på yttersida av Senja til Tromsø. Fra tre år som fisker til flere år som fiskeri-akademiker på det første kullet ved fiskerifag på universitetet i Tromsø. Faget hadde ikke helt funnet sin form, i miljøet ble sjarkfiskeren og Norges nye 200-mils økonomiske sone heftig diskutert.

Miljøet var rødt og radikalt. – Ble det mange diskusjoner om distriktspolitikk?

– Det var veldig polarisering mellom grupper, ikke minst kom det mange fra Østlandet og ble veldig radikale. Men det er lenge siden, slår han fast.

Lærte hos de gamle

– Det var ei veldig artig tid. Jeg var ikke så radikal selv. «Kor e hammaren, Edvard» er en utrolig god sang, men alt var ikke bare sånn. Jeg så det hele litt fra utsida, hevder han.

– Vi har hørt fra en kunde at det bor en liten kommunist i deg.

– Det var vel han Inge Berg som sa det, gjetter han lunt, før han benekter alle tilbøyeligheter til kommunisme.

– Jeg er nok heller sånn midt i laget politisk. Etter flere år med studier og jobb på universitetet på tidlig 1970-tall bød det seg ei mulighet til arbeid i den nyopprettede samarbeidsnemnda for fiskeriene i Vesterålen. Bjørnar Mikalsen var den første som jobbet med fiskeri for regionrådet, og han fikk diskutere med og lære av folk som Kaare Hagerup, Arnold Reinholdtsen og andre dyktige folk i næringa i Vesterålen.

Fisk i India

Erfaringene tok han med seg til den norske ambassaden i New Delhi i India, der han arbeidet i over to år med fiskeriprosjekt for u-hjelpsdepartementet.

– Det altså var ikke Kerala, skynder han seg å si og viser til ett av de mest omtalte bistandsprosjektene i norsk historie – med blandet rykte.

– Norge drev med fiskeriutvikling og distriktsutvikling andre steder også, som i Orissa. India ga meg innsyn i meg selv og holdningene mine. Du kommer dit med dine tanker om hvordan ting er, men finner fort ut at det ikke behøver å være som du tror.

Han måtte lære at du ikke stiller ledende spørsmål til en inder.

– Da får du alltid ja. Det er dumt når du for eksempel skal finne fram og spør om du er på riktig vei. Men det lærer du kjapt, forsikrer han.

Kvithai rundt merdene

Bjørnar Mikalsen har vært en fiskefor-variant av onkel Reisende Mac. Ikke bare i de tradisjonelle oppdrettslandene i Nord-Europa, men også i Tasmania, der Skretting har en fabrikk.

– Der lærte jeg å riste klean og tømme støvlene før jeg tok på meg. Det kunne ligge forskjellige slags smådyr på lur. Og så har oppdrettsnæringa sine spesielle utfordringer med skikkelig store seler som ikke bryr seg om folk – og kvithai rundt merdene.

Fôr i Canada

Fra 1992 til 1996 var hele familien i Canada, der han ledet Skrettings fabrikk på østkysten, ikke langt fra grensa mot Maine.

De kom da det beryktede torskemoratoriet ble innført på the Grand Banks, og de rike fiskeriene ble redusert til ingenting.

– Så kom oppdrettsnæringa, som vokste, men også fikk en kollaps med sykdom. I dag er det to store aktører tilbake, forteller han.

Ei av døtrene er født i Canada, og de har vært flere ganger tilbake, seinest i fjor sommer.

Avstand og nærhet

– Menneskene ligner veldig på folk her heime. Det er nesten som å komme heim, forteller han. Men noen forskjeller er det.

– Jeg måtte lære meg til å say grace før middag, smiler han. Bordbønn er ikke vanlig kost på kundemøtene her heime, men der var det obligatorisk.

Og så fikk han ekstra perspektiv på de store avstandene vi nordlendinger gjerne forteller søringer om:

– Der var det 50 timers kjøring tur-retur til den ene av kundene, på Newfoundland – inkludert åtte timers fergetur.

Bok i bagasjen

På reise pakker han gjerne ei bok i bagasjen. Akkurat nå har han lest «Orientekspressen» av NRKs gamle verdensreporter Torbjørn Færøvik. Før det var det Erika Fatlands «Sovjetistan», om de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia.

Mikalsen holder seg ikke bare til nye utgivelser. Bjørneboe og Sandemose står høyt i kurs, og han samler blant annet på antikvariske reiseskildringer fra Nord-Norge og Arktis.

Luther og Dylan

– Godbiten i samlinga er kanskje Luthers lille katekismus i den første samiske utgaven – fra 1728. Den er litt spesiell, smiler han.

– Var du av dem som hadde ei høytidsstund da Bob Dylan fikk Nobels litteraturpris?

– Det var fantastisk. Jeg vokste opp med ham – på vinyl, sier Bjørnar, som har fått med seg den gamle helten live to ganger, seinest for to år siden i Oslo konserthus. Johnny Cash sammen med the Highwaymen er også blant konsertopplevelsene som sitter igjen.

– Hans American Recordings, som han laget på 1990-tallet er i særklasse. En sang som «Hurt» er til å få frysninger på ryggen av, innrømmer han og forteller om en av de ukjente perlene fra the Man in Black: albumet «Bitter Tears» fra 1964, som var tilegnet de nordamerikanske indianerne – og ble spilt inn på nytt med nye artister for tre år siden.

Vinyl

Så lenge han slipper å høre Sputnik, kan han høre mye. Det siste han kjøpte var Rolling Stones graving i egne røtter – albumet «Blue and Lonesome». På vinyl.

Han har lagt et soundtrack til livet siden før han fikk sin første LP-spiller i konfirmasjonsgave i 1963. Da fikk han singler med Cliff Richard og Jim Reeves.

– Hva var den første plata du kjøpte selv? –«You Really Got Me» med the Kinks i 1964.

Samme år oppdaget han Beatles, og de er han ikke ferdig med ennå. Mens han selger laksen noe å vokse på, har musikken vært både startfôr og vekstfôr for ham selv.

Ingen agurk i havet

– Hva tenker du når oppdrettslaks blir beskrevet som svømmende agurk?

– Det skal man ikke tru på. Laks trenger proteiner, aminosyrer og fettsyrer, og de kommer fra mange kilder. Men folk får jo ha sin mening. Laksen er kjempeviktig for Norge, mange vil ha den, og den er et kjempebra produkt. Vi spiser laks ofte heime. Det er sunt og godt, svarer han.

Da Mikalsen havnet hos fiskefôrprodusenten, var det ennå ingen fabrikk på Børøya. Mange gikk på kanten av merdene og kastet fiskefôret uti med auskaret. Dyrepasset er blitt industri. Merdene er forsåvidt de samme, bare mye, mye større. Utviklingen av fiskefôr er blitt vitenskap og store, store penger.

Forskningstungt

– Vi kunne aldri fått veksten i oppdrettsnæringa uten å ha alternativ til de marine råvarene. Vi var jo gått over til tørrfôr, men malte ennå opp lodde. Da besto proteinkilden i fôret mest av fiskemel, mens i dag er det veldig mange ingredienser, og masse forskning og utvikling. Vi legger ned masse penger i forskning på råvarer.

Store kunder

– Er det bare noen få, store kunder igjen i dag?

– Det er ei fantastisk næring, men vi har fått noen veldig store aktører, der de fleste hadde én og to konsesjoner hver. I dag finnes det nesten ingen igjen av de små. Det har vært ei fantastisk reise fra handverk til industri. Avstanden er lang mellom tre-merder og Havfarmen til Nordlaks, sier Bjørnar Mikalsen.

Han liker å besøke kunder, men er ikke så mye på merdkanten lenger.

– Jeg har jobbet lenge og kjenner veldig mange. Salg er relasjonsbygging. Troverdighet er et stikkord. Du må gjøre det du sier du skal gjøre, slår han fast.

Store penger

Med store kunder følger store kontrakter.

– Tusen tonn fôr er egentlig ikke så mye, men selv det er verd ti millioner kroner. Den siste kontrakten jeg var med og forhandlet fram, var verd omtrent en milliard kroner over to år. Da må du ha et greit forhold til det du gjør, og ha kontroll. Det gjelder å finne en løsning som gjør at begge parter kan gå videre med en god følelse.

Kontrakten beskriver hva begge partene skal gjøre og ikke gjøre. Det er avgjørende å følge ordentlig opp, og Bjørnar beskriver teamet på Børøya som utrolig bra.

Lytte

– Hva gjør dere etter at salget er skjedd? – Det handler om å lage en plan for fôrtyper og valg sammen med kunden og anbefale løsningene man tror skal gi best tilvekst på fisken. Og de er ikke ferdig så fort, for selgerne følger opp kundens resultater videre. Det gjelder jo å ikke være besserwisser. Vi må lytte til kunden, understreker han.

Nok flyplasser

– Blir det nye turer verden rundt når du blir pensjonist i april?

– Nei, jeg har sittet nok på flyplasser. Her heime er jeg fornøyd med å gå på Steiraheia. Så blir det nok en del turer til heimhuset på Senja. Det krever mer oppmerksomhet enn jeg har gitt det de siste årene, sier han, før han legger til at Canada sikkert vil kalle.

– Hva er meninga med livet? – Si det? Jeg har nok ikke noe dypsindig svar der. Det må være at man får erfare og utvikle seg, og være en del av samfunnet, sier Bjørnar Mikalsen – og antyder at meninga med livet kommer når man gir livet mening.