Sosiale medier er blitt et viktig verktøy for norske politikere. Partiets ideologi fremføres av folkevalgte politikere, i den hensikt å synliggjøre partiets politikk og gjøre sentrale saker tilgjengelige for befolkningen. Kommentarfeltene på Facebook tyder på at politikerne både blir sett og hørt. Men hvordan er det den andre vegen? Blir befolkningens meninger og synspunkter hørt, og gjenspeiler i så fall disse den politikken som føres?

I løpet av de siste månedene har vi sett flere eksempler på at Andøyas befolkning ikke blir hørt. Gjennom utallige avisinnlegg, brev til departementene, innlegg og kommentarer på sosiale medier har de aktivt ytret sin motstand mot regjeringens politikk og Stortingsvedtaket om å legge ned Andøya flystasjon. Så langt har de i liten grad blitt hørt.

Enkelte avisinnlegg er besvart, men når både lokale og sentrale politikere svarer med å reprodusere det som står i Langtidsplanen (LTP) så kan det knapt kalles et svar. Det som står i LTP har også Andøyas befolkning lest, det er ikke det de etterspør. Folk i Andøy ønsker svar på hvorfor regjering, Forsvarsdepartementet (FD) og Stortingspolitikere kan hevde at Evenes er billigere og bedre egnet enn Andøya som militær base når fakta tilsier det motsatte. En rekke dokumenter, tallfakta, beregninger og erfaringer er entydige på at Evenes verken blir billigere eller bedre.

Over tid har både Statsminister og Forsvarsminister avfeid avisinnlegg og ulik medieoppmerksomhet med overdreven forståelse av en vanskelig situasjon, men at folk nå må løfte blikket og se fremover - gjerne etterfulgt av en kommentar om at de fraråder en omkamp på avgjørelsen. Dette er en hersketeknikk, ikke et svar, og mer et uttrykk for makt og arroganse. Å fraråde omkamp kan være godt ment og ha de beste intensjoner, for det er ikke til å komme bort ifra at avgjørelsen er svært sår for mange og genererer stor usikkerhet. Men når betimelige og kritiske spørsmål avfeies og ikke besvares gjentatte ganger, og omkamp frarådes på det sterkeste så kan man også forstå det som en trussel. Det samme samfunnet skal på sikt omstilles, og vil være fullstendig avhengig av statlig bistand og velvilje.

Trusselen har vist seg å være reell. Fylkesleder i Nordland Høyre har oppfordret lokallaget i Andøy om å velge mellom omstilling og omkamp. Dersom Andøy Høyre velger omstilling vil Nordland Høyre bistå, mens utspill som kan tolkes som omkamp vil bli møtt med taushet. De politiske føringene er ikke til å misforstå; Dersom det politiske miljøet i Andøy Høyre fortsetter å stille kritiske spørsmål til beslutningsgrunnlaget så kan de ikke forvente støtte i omstillingsarbeidet.

Kritikken mot regjeringens LTP og Stortingsvedtaket har økt i omfang og ser ut til å fortsatt kunne eskalere kraftig. Kritikken kommer ikke bare fra Andøyas befolkning, men fra høytstående pensjonerte offiserer og stadig flere yrkesmilitære, forskere, og nå også Stortingets kontrollkomite og Riksrevisjonen. I det siste har vi sett en tendens til at den økende kritikken ikke tas til etterretning, men tvert imot tas til inntekt for regjeringens utmerkede arbeid for forsvarssektoren. Politisk rådgiver i FD, Audun Halvorsen hevder at mange debattinnlegg og redaksjonelle omtaler skyldes regjeringens gode arbeid med å legge til rette for åpne demokratiske drøftinger. Svaret vitner om manglende politisk vilje til å lytte til kritikken og fagmilitær kunnskap.

På sosiale medier har det norske folk vært vitne til at folk i Andøy i så liten grad har blitt hørt at selv ytringsfrihetseksperter har begynt å rope varsko. Varskoet kom etter at Statsminister Erna Solberg og Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide inviterte til folkets spørretime på Facebook, men unnlot å svare på alle spørsmål som kom om Andøya. Jurist og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf er tydelig på at arkivloven også gjelder på sosiale medier, og at Statsminister Erna Solberg ikke kan definere seg ut av statsministerrollen eller lage egne spilleregler på sosiale medier for å unngå å svare på kritiske spørsmål.

Forsvarsministeren proklamerte i 2015 større åpenhet i forsvarssaker, men man har vel knapt sett en sak med større hemmelighold. Ikke bare har regjeringen og FD hemmeligholdt grunnlagstallene, grunnlagsberegningene, arealberegninger, luftvern, rakettskjold, kostnadsoverslag på delprosjekter og enkeltinvesteringer for befolkningen, de har også hemmeligholdt det for Stortingspolitikerne. Det virker heller ikke å eksistere en dokumentoversikt over hva som er vurdert eller gradert, eller hva som er tilgjengelig informasjon for folk og Stortingspolitikere.

Riksrevisjonens granskning av objektsikring indikerer at hemmeligholdet ikke anvendes kun av sikkerhetsrisiko, men også som et nyttig politisk verktøy.

Gjennomgang av PwC-utredningen viser at grunnlagstallene for Andøya er overestimert, og konklusjonen bærer preg av å være forutbestemt og tilpasset Stortingsvedtaket i 2012 når Evenes ble valgt som fremskutt QRA-base. Analyser viser også at de samfunnsøkonomiske konsekvensene er under-kommunisert. Lik Andøya-saken har også kritikere før oss hevdet at FD kommer med et utspill, utreder sitt eget utspill og selv trekker konklusjonen. Nylige lekkasjer om HV tyder på at det er en etablert praksis og politisk initiert. I tillegg har siste tids høringer avslørt at FDs underestimering av kostnadsanslag for å få prosjekter vedtatt og gjennomført også kan anses som etablert praksis.

Det heter at dersom man skal delta politisk må man kjenne spillereglene. Er det ensbetydende med et politisk spill, hvor partipisk og politiske hestehandler har forrang, før landets forsvarsevne og befolkningens trygghet? Siste tids høringer kan tyde på det. Økonomi er det i alle fall ikke, for det har de samme høringene ettertrykkelig konstatert. Dersom den politiske løsningen er bestemt på forhånd, hva er da hensikten med en politisk behandling for å få et opplyst Storting? Hvis man ikke mener at politisk løsning er gitt på forhånd, er det da i realiteten mulig for Stortinget å ta en velinformert beslutning hvis grunnlagstallene ikke er reelle men konstruerte?

Andøya og Norges befolkning er i dag vitne til et politisk pengesløseri, legitimert gjennom politiske prosesser. Når befolkningen gjentatte ganger ikke blir hørt eller tatt på alvor, erstattes argumentasjon med sinne og avmakt. Reaksjonene er forståelige og et uttrykk for mangel på reell påvirkningsmulighet, men vi skal også være klar over at reaksjonene er forutsigbare og kan være formålstjenlige i et politisk spill. For i ytterste konsekvens må man kunne hevde at det vil tjene regjeringens sak at motstanderne opptrer uakseptabelt og mister troverdighet. Det er også sannsynlig at avmakt og sinne på sikt vil erstattes av likegyldighet, politisk handler det bare om å være tålmodig, opptre saklig, og eventuelt benytte strategier som hemmelighold og ignorering der det synes nødvendig – og skulle det være vanskelig så har man kommunikasjonsrådgivere som kan bistå.

Ytringsfriheten og demokratiske verdier står sterkt i Norge. Enkeltpersoners rettigheter, som retten til å bli hørt i saker som angår den enkelte gjenspeiles i og er regulert i lov. Eksempelvis har barn rett til å bli hørt i saker som angår dem, og den samiske befolkningen har rett til å bli hørt i saker som er av stor betydning for dem. Folkesuverenitetsprinsippet som innebærer at makten skal ligge hos folket er regulert gjennom Grunnloven. Det samme er borgerrettighetene som fastslår ytringsfriheten. Vårt politiske system er bygd på disse verdiene, og skal gjenspeiles i det politiske systemet og prosessene bak politiske avgjørelser.

Lokaldemokratiet skal ivaretas gjennom kommuner og fylkeskommuner, hvor befolkningen skal få innflytelse på saker som angår dem. Representantene som skal ivareta lokaldemokratiets interesser er valgt gjennom kommunestyre- og fylkestingsvalg, og de samme representantene kan igjen bli valgt som fylkenes representanter ved Stortingsvalg. Hvert politisk parti har sin ideologi og tanker om hvordan Norge skal styres og hvilke verdier som er viktige for samfunnet, så også for den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken. Uavhengig av politikk kan de likevel ikke velge å se bort fra at Forsvarets fremste oppgave er å beskytte landet og befolkningen.

Fremlagt og vedtatt LTP er en katastrofe for både Nord-Norge, Andøya og den generelle forsvarsevnen av land og folk. Til tross for at Forsvaret per i dag ikke er i stand til å ivareta sin primære oppgave, har Stortinget vedtatt et forslag som reduserer forsvarsevnen ytterligere. De politiske prosessene i forkant bærer preg av politiske kompromisser, uten at man er tilstrekkelig klar over hvilke konsekvenser det vil medføre, spesielt for Nord-Norge. Streng partidisiplin og sterkt press har fått lokale, regionale og sentrale representanter til å stemme i samsvar med partiet og partiledelsen, ikke lokaldemokratiet. Som om ikke det var nok har man også sett en tendens til at representanter fra Nord-Norge (mis)brukes for å legitimere vedtaket i egen region.

Andøya flystasjon ble vedtatt nedlagt etter at 76 mot 22 representanter stemte mot å videreføre MPA på Andøya. Hvem husker ikke Kåre Simensen fra Finnmark Ap, som nesten gråt på Stortingets talerstol, men som allikevel stemte i tråd med partiet.

I Andøya-saken fattet Stortinget sin beslutning på vegne av folket. Beslutningen gjenspeiler imidlertid i liten grad folkemeningen, verken sivilt eller militært. Har vårt politiske system fungert etter intensjonen i denne saken, eller kan det tenkes at det politiske systemet kun har ivaretatt seg selv og egne interesser? I så fall, har folket reell innflytelse ved Stortinget, eller er vi kun statister på vegne av noen få?