Saken er spektakulær. Dommen er helt som forventet.

Laila Bertheussen prøvde å fremstille seg som en enhjørning. Oslo tingrett gir et mye grellere bilde.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Vesken Laila Bertheussen hadde med seg i retten da dommen kom hadde bilde av en enhjørning på beige bakgrunn.

Sånn kan hun nok oppfattes: En kuriøs og oppsiktsvekkende skapning i en nokså fargeløs og kjedelig virkelighet.

Men selv om saken er uten sidestykke i norsk rettshistorie, er dommen egentlig helt som forventet:

Ett år og åtte måneder i fengsel. I praksis skyldig på alle punkt. Ingen formildende omstendigheter. Forklaringen hennes fremstår tilpasset, og retten tror ikke på noe av det hun har sagt.

Laila Bertheussen ga uttrykk for sjokk, og anket på stedet.

Hvis Bertheussen blir funnet skyldig, må dette anses som en uforståelig familietragedie, argumenterte forsvarer John Christian Elden under rettssaken. Det er Oslo tingrett absolutt ikke enig i.

«Denne saken har vært usedvanlig grundig etterforsket og det er ingen holdepunkter om at politiet/PST har hatt «tunnelsyn»», skriver dommerne.

Tingretten finner punkt etter punkt bevist utover rimelig tvil:

• Det var Bertheussen som sendte trusselbrev, skrev «RASISIT» på husveggen og «RASIST» på bilen og tente på bil og bossdunk.
• Retten er ikke i tvil om at Tor Mikkel Wara var målet for truslene, og at de påvirket ham i virket som justisminister.
• Bertheussen hadde både anledning og motiv, mener dommerne. Målet var å ramme folkene bak oppsetningen av «Ways of Seeing», og få det til å se ut som stykket førte til angrep fra antirasister.

Tingretten mener Bertheussen er skyldig i en av de mest alvorlige av trusselbestemmelsene i norsk rett. Straffelovens § 115 rammer angrep på de høyeste statsorganene – altså angrep på selveste demokratiet.

Slike saker er svært særegne, og ofte preget av en viss galskap. Rettspraksis gir derfor ganske skral veiledning for hva som er passende straff, men to saker er særlig relevante:

• En mann som sendte sprøyter til statsministeren og truet med å kidnappe kongebarna for å komme tilbake til en fritidsklubb. Han fikk ett år og tre måneders fengsel.
• Høyesterettsdommen mot islamisten Mohyeldeen Mohammad som fikk fengsel i to år og seks måneder for You tube-trusler mot Venstre-politiker Abid Raja.

I alvorlighetsgrad ligger Bertheussen-saken et sted midt imellom, og det var å forvente at straffnivået skulle gjøre det samme.

Straffen er også påvirket av to andre faktorer: Høyesterett har gitt signal om at §115-saker skal straffes strengt og at nivået skal opp. Dessuten finner Oslo tingrett en rekke skjerpende omstendigheter:

Det som skjedde fikk store konsekvenser for de involverte i teaterstykket. Selv om handlingene fremsto som «noe amatørmessig utført», var de godt planlagt, pågikk over flere måneder og eskalerte i alvorlighetsgrad.

Bertheussen lot seg verken stanse av sterke reaksjoner, økte sikkerhetstiltak, utrykning av politiets bombegruppe eller omfattende etterforskning, påpeker dommerne.

«Påfallende» er et ord som går igjen i dommen. Dommerne påpeker til stadighet Laila Bertheussens snodige reaksjonsmønster.

Enhver ville blitt skremt hvis ukjente gjerningspersoner snek seg rundt huset om natten, tagget på vegger, tente på biler og sendte truende brev i posten, poengterer retten.

Likevel var Bertheussen merkelig opptatt av å komme av gårde på lørdagshandel – eller mer presist Vinmonopolet – og ga klart uttrykk for at hun kjedet seg mens politiets bombegruppe gjorde seg ferdig.

Reaksjonen står i sterk kontrast til den voldsomme responsen på filmingen av husvegg i teaterstykket, mener retten.

Bertheussen-saken har alt som kjennetegner et intrikat rettssalsdrama: underlige trusler, mektige bakspillere, kjendisadvokater, toppolitikere og pikante, hjemmesydde vesker.

Disse oppsiktsvekkende detaljene gjør det lett å glemme hvor alvorlig dette sakskomplekset egentlig er, og hvor mange urovekkende ting som har skjedd.

• Statsminister Erna Solberg (H) kritiserte regissørene for å gjøre det tøffere å være politiker.
• Teatersjefen og tre kunstnere ble siktet for å krenke privatlivets fred, og Oslo-politiet ville ransake hjemmene deres.
• Kunstnerne mottok grove trusler, og ble beskyldt for å spre hat og sette liv i fare.
• Frp i Oslo ville frata teateret kommunal støtte, fordi «ingen burde få offentlig støtte for å spre hat, intoleranse og konspirasjonsteorier».
• Påtalemyndigheten gikk langt i å påstå at tidligere justisminister Tor Mikkel Wara løy i retten.

Sånt undergraver den kunstneriske ytringsfriheten og stiller maktpersoner i et grelt lys.

Poenget med «Ways of Seeing» var å belyse moralske gråsoner og «kartlegge nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn».

På et slags metavis oppnådde kunstnerne målet sitt.

Bertheussen-saken har avslørt hvordan folkene som sirkler rundt det norske maktapparatet opererer, og hvordan de påvirker norsk offentlighet og ytringsfrihet.

Laila Bertheussen kan gjerne fremstille seg som en enhjørning. Hun er nok minst like kuriøs, men ifølge dommen er hun ikke like uskyldsren.