«Jeg håper virkelig ikke at det er et liv etter døden. Jeg tror at etter døden er det ingenting. Egentlig synes jeg at det å være ingenting lyder ganske så vakkert», uttalte vår krimdronning Unni Lindell i forbindelse med sin nylige 60-årsfeiring. Damen som i hele sitt lange forfatterskap har befattet seg med mord og død, omsatt til spenning.

For å ha det sagt med en gang, kirkens tro og håp om et evig liv er konkurranseutsatt fra så vel medisinsk som teknisk og kommersielt hold. Stadig flere forskere ser nemlig på alderdom som en sykdom som kan og bør helbredes, og det hevdes at det første mennesket som vil kunne feire bursdagen sin med tusen lys på kaken, allerede er født.

I andre laboratorier jobber man med å lure døden. Lureriet, eller bakveien til et liv etter døden, innebærer såkalt kryogenisk nedfrysing, som i korte trekk forklares med at det døde legemet fryses ned til to hundre minusgrader i tanker, eller mega termoser fylt med flytende nitrogen, vel å merke etter at alt vannet i kroppen er erstattet med frostvæske. Og etter denne klareringsprosessen blir man så plassert på vent i fryserommet, tank ved tank, side om side i stigende rekkefølge etter når man har bestilt vekking, opptining, og tilbakevendelse til livet. Det er ukjent hvorvidt tankene er datomerket med «Best før» og «Siste oppstandelsesdag», og om forsikringen dekker eventuelle frostskader. Man vet heller ikke noe om mulighetene for ny nedfrysing om man etter en kort, jordisk transitt, vil se det hele an i et par hundre år til.

Men det kan da ikke være dette salig Ibsen hadde i tankene da han skrev «Når de døde våkner»? De hittil få firmaene som tilbyr slik fryse/tineteknikk er Alcor Life Extension Foundation og Cryonics Institute i USA, der prislisten viser at nedfrysing av hele legemet koster 1.7 millioner kroner, 625.000 kroner kun for hjernen. Og det må i denne sammenheng være lov å spørre seg i hvilket ledig hode den vil bli montert inn i, når den tid kommer. Man bør i alle fall være forberedt på at man ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde. Men forresten, pytt heller, etter et par, tre hundre års fravær har man uansett glemt hvordan man en gang så ut.

Og for ikke å bli skuffet under tilbakevendelsen til det jordiske liv – det vil med stor sikkerhet ikke være gamle kjente og kjære til stede under «høytideligheten». Derimot er sannsynligheten svært stor for at små metallroboter uten hjerte, med kunstig intelligens og blottet for empati og annet følelsesliv, kommer susende med mekaniske bevegelser, og som med en minst like mekanisk og stakkato stemme ber om pass, visum og gyldig tilbakevendelsesattest fra det fordums liv. Kan de nødvendige dokumentene ikke forevises via computeren, er det rett inn i nitrogentankmottaket for å friste en høyst uviss skjebne blant de papirløse, og med fare for å bli returnert til det evige dødsriket.

Det er i det hele tatt mange uavklarte spørsmål, ikke minst omkring selve gjenopplivningsprosessen. Men allerede nå vet man med sikkerhet at den vil bli komplisert og at den vil by på store utfordringer. Det er altså fortsatt et åpent spørsmål om hvem som til sist blir lurt – døden eller det nedfrosne mennesket.

Og rent personlig stiller undertegnede også spørsmålet om hva man vil og skal med et evig, jordisk liv. Det kan da ikke være særlig stas og våkne opp til en ukjent og fulldigitalisert verden. En verden man ikke forstår noe av, der robotene har overtatt, og der mennesket er en raritet som ingen har bruk for lenger.

En annen og vesentlig grunn til å foretrekke den evige hvile er følgende skrekkscenario: Å bli underlagt en flere hundre år gammel uforutsigbar og humørsyk president Donald Trump, en jevngammel, høyst tvilsom og høyst utagerende ex president Silvio Berlusconi, og den nådeløse diktatoren Kim Jong-un, samlet i en trepartis verdensregjering. I så tilfelle slutter vi oss til Unni Lindell og sier: «Det å være ingenting lyder ganske så vakkert».