Kamara (Rockefeller, kl. 00.30 natt til fredag)
Fatumata Kamara fra Bergen er blant Bylarm-artistene med kraftigst vind i ryggen: Hun har både Øya-booking, Sony-kontrakt og førsteplass på unge lovende 2020-lista til Musikknyheter på CV-en.
Likevel er det nesten faretruende tomt i lokalet i minuttene før 22-åringen entrer scenen på Rockefeller. Er alle på VIKING_DEATH_TRAP.EXE?
Den nærmest overjordiske selvtilliten hun utstråler røper i hvert fall ingen skuffelse over labert oppmøte. Hvis noen artistspirer skulle trenge kurs i hvordan «ta» scenen, er det bare å ringe denne dama.
Kamara åpner med «Don't Call My Name», en sassy pop-sak som setter tonen for resten av konserten. I et hav av artister med instrumenter «på boks» låter det organiske lydbildet til Kamara friskt.
Og akkurat idet man frykter at låtene kan bli for gladpoppete og friksjonsløse, kommer hun med et brøl eller «bitch»-utrop, som gir musikken nødvendig motstand.
Et par ting stikker imidlertid kjepper i konserthjulene. Lydbildet mangler tidvis mellomtone, noe som gjør at kompet låter litt spinkelt. Det gir ikke mening når det står fem musikere på scenen. Mer trøkk, takk!
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
