Kommentar

Har Kina skylda for demokratisk forvitring i Latin-Amerika?

To trender begynner å bli tydelige i Latin-Amerika: Kinas økende makt og demokratienes forvitring. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom dem. Svaret er sannsynligvis ja, men av andre grunner enn man skulle tro.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

De siste ukene har vært en oppvisning i ulike former for demokratisk forvitring i Latin-Amerika. Forrige søndag fikk ytre høyrekandidaten José Manuel Kast flest stemmer i presidentvalget i Chile. Nummer to var venstrekandidaten Gabriel Boric. Han representerer den brede sosiale bevegelsen som fylte gatene i 2019-2020, og støtter den pågående prosessen med erstatning av grunnloven fra Augusto Pinochets diktatur. Det gjør ikke Kast. På samme måte som Kast mener militærdiktaturet var nødvendig for å redde Chile fra sosialismen i 1973, mener han at Chile nå må reddes fra feminismen, antirasismen, miljøvernet, sosialismen og kaoset som grunnlovsprosessen representerer. Nyliberalisme og lov og orden er virkemidlene. Ingenting er sikkert, men Kast kan slå Boric i 2. valgomgang 19. desember, og Chile kan for første gang siden demokratiet ble gjeninnført i 1989 få en åpen beundrer av diktaturet som president.

I Venezuelas regionalvalg samme dag var det helt andre demokratiske utfordringer. Venezuela har konsolidert en autoritær kapitalisme få hadde forestilt seg for ti år siden. Den amerikanske dollaren har fortrengt den lokale valutaen, i tillegg har privatisering og handelsliberalisering vært kombinert med systematisk nedbygging av demokratiske kontrollfunksjoner og rettigheter. Det store flertallet støtter verken regjeringen eller opposisjonskandidatene, men har nok med å håndtere hverdagens fattigdom og vold. Resultatet ble at regjeringspartiet gikk av med seieren i 20 av 23 delstater. Valgobservatører fra EU påpekte uregelmessigheter, uten at det vil få konsekvenser.

Nå sist søndag gikk Honduras til urnene. Valget for fire år siden bar preg av valgfusk og vold, og støtten til demokratiet har stupt. I løpet av de 12 årene etter kuppet mot Manuel Zelaya i 2009 har Honduras beveget seg mot å bli en narkostat, og valgkampen bar preg av vold og trusler. Foreløpige resultater fra valget gir likevel en seier til Zelayas kone, venstreorienterte Xiomara Castro, i et overraskende ryddig valg. Men hva hun kan få til i et kriserammet land er usikkert.

Valgene i Honduras, Chile og Venezuela var svært ulike, men har alle skjedd i en kontekst av mistillit til valg, politiske partier og eliter.

70 prosent av latinamerikanerne er misfornøyde med demokratiet.

—  Benedicte Bull

Valgdeltakelsen var på under 50 prosent i Venezuela og Chile, og meningsmålinger viser at oppslutningen om demokratiet synker. 70 prosent av latinamerikanerne er misfornøyde med demokratiet.

Hva har så Kina eller internasjonale aktører generelt med det å gjøre? Som jeg diskuterer i min nye bok: «Latin-Amerika i dag: nye interesser og gamle bånd til USA, Kina, Russland, Midtøsten og Europa», har Kina bygget seg opp som en dominerende økonomisk makt i Latin-Amerika siden årtusenskiftet. I den perioden har også den internasjonale demokratistøtten endret seg.

USA har undergravd sin troverdighet ved å være mye krassere i kritikken mot politiske motstandere enn allierte, for manglende respekt for demokratiet. EU er kanskje blitt demokratiets fremste fanebærer, men sliter både med samhold og innflytelse. Og Kina bedyrer sin upartiskhet og respekt for statlig suverenitet. I tråd med det, oppfordret talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet Zhao Lijian til «respekt for Venezuelas demokrati» etter at USAs utenriksminister Anthony Blinken hadde kritisert valget.

Likevel kan Kinas inntog påvirke demokratiet. Det har fått USA til å stramme grepet for å konkurrere med sin nye rival. Da Xiomara Castro i Honduras annonserte at hun ville bryte Honduras sin tradisjonelle tilknytning til Taiwan og opprette diplomatiske forbindelser med Beijing, fikk Honduras umiddelbart offisielt besøk fra USA, og det er reell frykt for at USA kan blande seg i valgresultatet.

Men viktigere er det at Kina først og fremst er opptatt av politisk stabilitet for å sikre sine investeringer og handelsforbindelser. Det er ganske likt den linjen USA fulgte i tidligere tider, da det fremste kriteriet for regimestøtte var hvorvidt regimene beskyttet USAs interesser. Kina bryr seg ikke særlig om et regime er demokratisk eller autoritært så lenge det er i stand til å holde på makten. Aktivister og sosiale bevegelser som prøver å endre samfunnene nedenfra har ingen venn i Kina. Kina forholder seg til de som har makt. Og både politiske og økonomiske eliter har vist seg å sette kinesisk markedstilgang og investeringer høyere enn demokratiske prinsipper. I Chile har Kast annonsert at han vil kaste ut ambassadørene fra Venezuela og Cuba fordi de representerer autoritære regimer, men fortsette det tette samarbeidet med Kina.

At Kinas tilstedeværelse forsterker forvitringen av demokratiene handler derfor mindre om at det er et diktatur selv, og mer om at Kina er blitt en økonomisk stormakt med behov for stabilitet. I land etter land i Latin-Amerika ser vi derfor at Kina først og fremst er «den sterkestes venn». I mange tilfeller er det den minst demokratiske.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen