Et av Bob Dylans beste comeback

---

MUSIKK

Bob Dylan

Fragments – Time Out Of Mind Sessions (Bootleg Series vol. 17)

Legacy/Sony

---

Det var ikke gitt at «Time Out Of Mind» skulle bli en av de sentrale platene i Bob Dylan-katalogen. Man hadde kanskje begynt å tvile på om det var så mye mer å vente seg derfra i 1997. Sju magre år var gått siden forrige album med nye sanger på «Under The Red Sky». Dette ble etterfulgt av to album med gamle, tradisjonelle viser fra folkesangen, «Good As I Been To You» og «World Gone Wrong». Den evigvarende turneen fortsatte i stor stil, men hadde han nytt å melde? Så kom «Time Out Of Mind».

«Time Out Of Mind» er opprinnelig et uttrykk for en fjern fortid som ingen lenger kan huske. Heldigvis har jeg også tilgang til arkiver, som gjør det mulig å huske tilbake til 1997. Min opprinnelige anmeldelse av albumet var begeistret, men tok ironisk utgangspunkt i nye spekulasjoner om Dylan kunne komme til å få Nobels Litteraturpris, med nye tekstlinjer som «I’m strumming on a gay guitar/smoking a cheap cigar». Den som ler sist, og alt det der, det ble ikke meg denne gangen. Men forventningene var ikke til å ta og føle på. Det var kanskje derfor anmeldelsen her i avisa ble lagt inn som undersak til omtalen av The Rolling Stones’ nye «Bridges Of Babylon». Det må være lov å si at dette Stones-albumet ikke har blitt stående igjen med den samme nødvendigheten, selv om det ikke høres så verst ut. Men det var Stones som gikk rett inn på topp på VG-lista uka etter, mens Dylan måtte nøye seg med andreplassen.

Flere av utgivelsene i Bootleg-serien til Bob Dylan har vist fram de opprinnelige albumene hans i et nytt lys. Dette er også hovedpoenget med den nye utgivelsen, som mikser om igjen den opprinnelige produksjonen til Daniel Lanois. Dylan hadde gode erfaringer med Lanois fra innspillingen av «Oh Mercy» i 1989, og gjenopptok samarbeidet åtte år senere. Det ble litt mer konfliktfylt denne gangen. Lanois har sin egen estetikk med atmosfæriske virkemidler, kunstige klanger og fiffig perkusjon. Dette er tonet ned i den nye miksen av «Time Out Of Mind» . Dylan mente lyden kom i veien for innholdet i sangene hans. Spesielt gjelder dette stemmen. I gamle intervjuer om samarbeidet med Dylan har Lanois snakket om effekter som «Elvis-ekkoet» og en «flanger»-effekt som fikk det til å høres ut som sangen ble overført fra satellitt. Selv synes jeg det er bedre å få følelsen av at Dylan er i samme rom enn å ha følelsen at han kommer fra et sted i det ytre rommet. Vi får stemmen hans mer midt i fleisen her, det er veldig effektivt, men det høres ikke radikalt annerledes ut enn før.

[ Bob Dylans nye bok er høstens mest komplette kulturopplevelse ]

Siden Dylan nå har fått «Time Out Of Mind» mikset om igjen for anledningen tillater jeg meg en remiks av min egen anmeldelse fra 1997: Åpningssangen «Love Sick» ender med «I’d give anything to be with you», og derved er tonen for resten av plata satt. Det er en lengtende ensom, nesten desperat Dylan vi møter i alle sangene her. «Time Out Of Mind» inneholder en rekke gripende sanger om tapt kjærlighet, ikke så velformulerte som på «Blood On The Tracks», men desto mer dramatiske. Dette er tankene til en mann i dyp krise, en som synger «Don’t know if i saw you/I would kiss you or kill you» i «Standing In The Doorway», eller «When you think you’ve lost everything/you find out you can alway lose a little bit more» i «Trying to Get To Heaven».

Albumet var preget av gamle musikalske tradisjoner, og sånn en logisk oppfølger til hans to forrige utgivelser «Good As I Been To You» og «World Gone Wrong» med deres tolkinger av gammelt standardrepertoar. Musikerne til Dylan og Lanois holdt en naken, mørk og tung tone som passet de oppgitte tekstene. Her skrev jeg at «mens altfor mange på Dylans alder henfaller til intetsigende lydtapet, er det en utrolig nerve i dette spillet, det høres ut som alt er godt så direkte og rett-på-sak som mulig for å komme nærmere en usminket sannhet. Produsenten Daniel Lanois setter heller ikke sitt sedvanlige «flinke» preg på lyden, dette er Dylan på hans egne premisser». Så veldig jålete var altså ikke den opprinnelige produksjonen, og det var heller ikke nødvendig å gå drastisk til verks med den nye miksen.

[ David Crosby: Enda en legende fra pophistorien er borte ]

Den gangen mente jeg at «Time Out Of Mind» var en av historiens dystreste plater. Men den slutter med en slags optimisme i «Highlands», et 17 minutter langt monumentalt epos, med en innlagt bisarr fortelling om møtet med ei serveringsdame som vil bli tegnet av den store kunstneren og vite hva Dylan har lest av kvinnelige forfattere attpåtil. Dylan ville bort, og det skotske høylandet brukes som et bilde på et sted der han kan finne fred og ro i sinnet og spille Neil Young så høyt som han vil. «I’m already there in my mind/And that’s good enough for now» sang han til slutt, som om hele plata har vært en lang renselsesprosess.

«Det må være nærmere 20 år siden Bob Dylan var like fengslende», avsluttet jeg i 1997. Nærmere 20 år, hvis vi da sier 19 er vi helt tilbake til «Street Legal», og det kan være en grei målestokk for dette albumet. Det kan hende han måtte 24 år framover til «Love And Theft» for å nå den samme høyden igjen, kanskje bare ni år fram til «Modern Times», men jeg merker også at jeg i årene som har gått har begynt å bli litt lei av å vurdere gamle, gode album som om de var sportsresultater.

En sang som ikke er nevnt i anmeldelsen min fra 1997, men som er blitt lagt merke til siden, er «Make You Feel My Love». Tenkte jeg at den var litt lettsindig, for enkel og romantisk i forhold til de andre sangene? Den hadde også vært gitt ut av Billy Joel en måned i forveien, som en singel fra hans tredje «Greatest Hits»-samling. Hvis vi googler tittelen kommer den opp som en sang av Adele. Den fikk etter hvert sine norske versjoner, først Eigil Bergs gjendiktning i New Jordal Swingers i «Min kjærlighet til deg». Bjarte Hjelmelands oversettelse «Fordi jeg elsker deg» er framført av Wenche Myhre, Ingebjørg Bratland og senest Bjørn Eidsvåg i «Hver gang vi møtes» for tre uker siden. Anne Grete Preus kom med sin «Fylt av min kjærlighet». Marja Mortensson framførte den på samisk , «Mov gieriesvoetine». Intet mindre enn Bob Dylans aller mest kjente sang i dag.

[ Pop i 1973: 50-årsjubileum for mange av de største ]

Som vanlig inneholder nyutgivelsen rikelig med ekstra materiale. Her er to plater med såkalte alternative opptak, tre plater hvis vi regner med en med spor som tidligere er utgitt i «Bootleg-serien», på volum 8. Det viktigste innslaget her er «Mississippi», en sang som ble vraket den gangen, og spilt inn om igjen etter hans egne anvisninger til «Love And Theft» i 2001. Her er også en nydelig versjon av den skotske folkevisa «The Water is Wide».

Boksen inneholder også en CD der sangene på «Time Out Of Mind» er satt sammen av konsertopptak, klippet sammen fra forskjellige opptredener de nærmeste årene etterpå, som viser hvordan Dylan alltid vrir og vrenger på sitt eget råmateriale. To av opptaktene er fra Oslo Spektrum i mai 2000, «Can’t Wait» og «Cold Irons Bound». Sistnevnte trukket fram i anmeldelsen min her i avisa som dylansk «hard, hard rock». Fortsatt høres den nærmest heavy ut i sin tilnærming til originalen.

[ Nyladd "Revolver": Nå høres The Beatles enda bedre ut ]

«Time Out Of Mind» fikk Grammy-prisen som årets album. En indikasjon på at man ikke lenger tok Bob Dylan for gitt. Han hadde fått prisen for beste folkesangplate for «Word Gone Wrong», for beste sangprestasjon for «Gotta Serve Somebody» i 1979, og en spesialpris for sitt livsverk, men ingen av hans mange klassiske album fra 60- og 70-tallet hadde blitt anerkjent i denne sammenhengen da de kom. Da var det sannelig på tide!