Røyk og skummende øl

Hvem: Ivar A. Johnsen (58)

Hva: Forfatter og siviløkonom.

Hvorfor: Ga nylig ut bok om Jordal.

Hvorfor bok om Jordal?

– Det startet med min interesse for idrettsanlegg. Allerede tidlig i researchen pekte Jordal seg ut. Jordal må være det idrettsområdet i Norge som er desidert mest omstridt. De borgerlige partiene var fornøyd med Frogner og Bislet på vestkanten og mente østkanten fikk klare seg med Dælenenga. I 100 år har politikerne kranglet om hva Jordal skal brukes til. Det har nærmest haglet med planer, men alltid manglet penger. Jeg har valgt å la Jordal fortelle historien helt fra teglverket, den første idrettsplassen, store-Jordal, Amfi’n og idrettshallen. Boka omtaler mange store begivenheter i Jordal Amfi, men er mest av alt er den en hyllest til breddeidretten som fant sitt hjem på Jordal.

Les også: Historien stopper aldri på nye Jordal Amfi

Vi har alle, i hvert fall de fleste av oss hørt om Jordal Amfi og Jordal Idrettsplass. Jeg har selv scoret på Amfi’n, og spilte fotball på koksen på store Jordal, som vi kalte det, og harket koks i flere uker etter hver kamp. Hvilken betydning har Jordal for Oslo og lokalmiljøet?

– Folk blir rørt når vi snakker om Jordal. Jordal var den store møteplassen for mange, et sted hvor det var lys om vinteren og musikk fra høyttalere. Det skjedde alltid noe på Jordal, og mange idretter var samlet på området.

Les også: Da jeg scoret på Jordal Amfi

Hva var det på Jordal før det ble idrettsplass?

– Før det ble etablert teglverk der i 1847, var det et åpent område. Det var Sverre Iversen, leder av arbeidskontoret i Kristiania (han med en vei på Romsås oppkalt etter seg) som drev fram Jordal som idrettsplass. Da teglverket gikk konkurs, kjøpte kommunen området i 1917. De første årene var det bare en sand- og leirebane der. Først i 1929 ble en skikkelig idrettsplass med garderobebygg og koksgrusbane. Den store analysen er hvordan idretten vokste fram i hovedstaden. På slutten av 30-årene gikk Rolf Hofmo i spissen for et sentralidrettsanlegg på Jordal med plass til 18.000 tilskuere. Han hadde vært i Tyskland og fått inspirasjon av OL-anleggene der. Planen var å bygge stort på Jordal, men andre verdenskrig satte en stopper for planene Hadde planene blitt realisert, hadde nok Idrettshøgskolen ligget på Jordal i dag og Vålerengas stadion ligget der.

Les også: Siste isdans for Jordal Amfi

Jordal er mer enn bare hockey. Du beskriver andre store øyeblikk i boka. Hva er det største, sett i internasjonal sammenheng?

– Må være kunstløpdronningen Sonja Henie i 1953. Hun var en stor stjerne i Hollywood på den tida og fylte 30 strake forestillinger med 10.000 tilskuere i Jordal Amfi. Forestillingen hennes var vel på en måte å få tilgivelse fra det norske folk på hennes nazisympatier under krigen. LO prøvde å få The Beatles til Jordal i 1964, men de valgte å dra til USA i stedet.

Jordal har også betydd mye for den uorganiserte idretten. De siste årene har det vært mye anleggsarbeid der, som har satt en stopper for dette. Hva skal til for å få Jordal dit igjen?

– Dette er en sak som fortsatt pågår, og nå ser det ut som om kunstgress med undervarme på Store-Jordal kommer på plass. men egenorganisert idrett er viktig, og anlegg som klatrevegger og skateboardramper er viktig å få på plass.

Les også: Vemodig teppefall for Jordal Amfi

Jordal er og blir synonymt med Vålerenga. Hva er ditt forhold til klubben?

– For meg er Vålerenga er folkebevegelse du ikke kan stille deg likegyldig til. For kameratgjengen fra Oppsal startet det med Bislett, der vi den første tida så kamper fra oppgangsvinduet i Sofies gate. Om vinteren fra det hockeykamper i Amfi’n. Der kom vi inn gratis i 3. perioden. Mine sønner startet begge med fotball i Vålerenga som 4-åringer og jeg fikk seks fine år som pappatrener der. I arbeidet med boka har interessen for Vålerenga blitt forsterket når jeg har sett hvor viktig klubben er for så mange. Jeg tenker mye på hvorfor det ikke ble slik at hele klubben ble samlet på Jordal. Alt lå egentlig til rette, men da måtte planene vært lagt mye tidligere.

Hva er ditt beste minne fra Jordal Amfi?

– Som 16-åring i Oppsal IF fikk vi spille vinterserie på kunstgresset i 1977–78. Det var stort. Og ikke minst som tilskuer i Amfi’n. Det var en «gal» verden fylt av røyk og skummende ølflasker.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg har stor sans for Jon Michelet, og spesielt Thygesen-bøkene.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å få være på fotballkamper med mine to sønner. Og ikke minst være med i det sosiale rundt idrettsbanen.

Hvem var din barndomshelt?

– Det var mitt favorittlag Leicesters nummer ni, bohemen Frank Worthington.

Les også: Slutten har startet for Jordal Amfi

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Er ikke det et litt skummelt spørsmål? Jeg var nok litt for ambisiøs på fotballbanen, og det selv om jeg spilte på lavere nivå. Alle kamper og treninger skulle vinnes, nesten for enhver pris.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det er det dårlig med.

Hva er du villig til å gå i

demonstrasjonstog for?

– Det er mange ting. Ikke minst et ordnet arbeidsliv. Og selvfølgelig før økte bevilgninger til Osloidretten.

Er det noe du angrer på?

– Holdt på å si at jeg ble Leicester-fan. Men så vant de jo ligaen. Idrettsmessig at jeg ikke forvaltet fotballivet mitt bedre, men mest at jeg ikke begynte å jobbe for idretten før sent i livet.

Les også: Nå har Jordal amfi offisielt åpnet

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– En som det er interessant å snakke med, og som treffer meg verdimessig. Da blir det Sven Mollekleiv. Vi jobbet sammen i Røde Kors, og han var spillende trener i Sørli IF året før meg.