Skadefryd er helt ok

Det finnes mange ordtak om suksess og skadefryd, og nesten alle kan brukes når man snakker om fotball. Spesielt i øynene på en fotballsupporter.

Underveis i kampen mellom Vålerenga og Tromsø kom det et lite gledesrop da speaker annonserte at Lillestrøm lå under i sin kamp. Totalt uviktig for Vålerengas del, i hvert fall der og da, men så lenge kanarifuglene lå under ble kvelden litt lysere. Bodø/Glimt seiler mot seriegull for andre år på rad, men får i beste fall et skuldertrekk fra folk flest i Oslo. «Så lenge Molde ikke vinner», er gjengangsmelodien for mange, ikke bare i Oslo, men sikkert i Trondheim og Kristiansund også.

Grunnregelen for enhver supporter er at man støtter sitt eget lag – selv når det går dårlig. Men i perioder når vårt eget lag sliter, er det lett å falle for fristelsen å i alle fall kose seg litt over andres ulykke.

Litt sånn som det var i 2019 da Vålerenga møtte Mjøndalen borte i siste serierunde. Vålerenga ville ende på tiendeplass uansett resultat, men dersom Mjøndalen vant, måtte Lillestrøm ut i kvalik. Vålerenga tapte den kampen, Lillestrøm rykka ned, og en ellers nitrist høstsesong ble avslutta på en oppadgående kurve tross elendige resultater for eget lag.

I våre venners ulykke finner vi alltid noe vi ikke direkte misliker.

Litt av den samme følelsen har nok flere denne høsten. Vålerenga kan riktignok ta fjerdeplassen som kan gi europacup dersom cupvinneren ender på en av de tre øverste plassene, men da må Vålerenga passere tre lag når det er to kamper igjen. Laget er tre poeng unna 4.-plassen. Mulig, men lite sannsynlig. Dessverre.

Så kommer denne skadefryden inn da. Skadefryden over at erkerival Brann ligger på sisteplass uten reell sjanse til å klatre opp på trygg grunn. Skadefryden over at Norges største tettsted kan miste heltene sine ned i samme divisjon som KFUM, Grorud og Skeid. Skadefryden over året som har vært et annus horribilis for alle i og rundt sportsklubben der borte i byen som ikke vet forskjell på trikk og T-bane.

Skulle Vålerenga ende utenfor europacupplassene vil det være en gedigen skuffelse etter fjorårets bronsemedalje. For første gang siden 2011 fikk Vålerenga spille europacup i år, men det ble «one and done» mot belgiske Gent i et år ingen supportere kunne reise på kamp. Det er nettopp på sesonger som dette man kan finne litt trøst i skadefryden.

Det kan riktignok vippe over for mye. Som da Lyn spilte siste serierunde i 2004 borte mot Rosenborg, som kjempet mot Vålerenga om å bli seriemestere. På hvert av de fire målene Lyn slapp inn, var det Lyn-fans på Lerkendal som jublet. For hvert mål Lyn slapp inn, jo større sjanse var det for at Vålerenga ikke ble seriemestere.

Da har man misforstått.

Jeg håper alltid at Vålerenga vinner, uansett motstand, uansett hvilke konsekvenser det har for andre lag. I neste runde kan Vålerenga sende Mjøndalen ned i OBOS-ligaen. Men kan de da samtidig hjelpe Brann?

Av Frank Ove Hansen

Sup­por­ter­kol­lek­ti­vet Ape­ro­pet skri­ver i Dags­avi­sen hver fredag