DRAMMEN: Thomas Dybdahl er ute med sitt 7. album – The Great Plains – et album som har fått overstrømmende anmeldelser i norsk musikkpresse.

Torsdag kveld står han på Union Scene, og innleder med det en turné som så langt omfatter nesten 40 konserter de neste ukene. Først her hjemme, før turen går ut i Europa og videre til USA over sommeren.

Fortsatt nervøs

Men selv om han har en lang karriere bak seg, er han fortsatt nervøs.

– Ja, heldigvis. Jeg håper at jeg alltid vil være spent og nervøs når jeg slipper nye album og når jeg står på scenen. Det viser at jeg fortsatt brenner for det jeg holder på med, sier Dybdahl til Drammens Tidende.

Når Dybdahl og bandet står på scenen torsdag kveld, så betyr det slutten på en intensiv øvingsperiode. Nå gleder han seg stort til å slippe løs musikken på publikum.

LES OGSÅ: Dronning Sonja og Magne Furuholmen stiller ut på Steinberg
LES OGSÅ:
Gir ut singel med stjerne-låtskrivere

– Jeg vil ikke ødelegge overraskelsen for publikum, men vi kommer til å spille de sangene vi spiller best for tiden. Det blir en god blanding av «gamle slagere» og materiale fra den nye plata. Jeg liker ikke å spille for mye nytt materiale på konsertene – det tar tid før nye sanger etablerer seg hos publikum. Derfor er det naturlig at det blir en del velkjente sanger på konsertene.

– I det siste har vi jobbet med å tilpasse lydbildet på scenen til det vi har på plata, og det synes jeg vi har fått godt til. Vi gleder oss til å komme i gang nå, ier Dybdahl.

God mottakelse

Men selv om Dybdahl gleder seg til å komme ut på scenen igjen, er ikke de omfattende turneene bare fryd og gammen.

– Reisingen kan være et slit. Jeg ser for meg at jeg en dag kommer til å avslutte karrieren min på en eller annen fjern flyplass klokken fem om morgenen, der jeg står og krangler med betjeningen om å få ta med en gitar inn på flyet.

Thomas Dybdahls siste album, The Great Plains, har fått en flott mottakelse, og er det 7. albumet fra hans hånd. Mens Dybdahl i starten kom med nye album nesten årlig, har det de siste årene tatt lengre tid mellom hver utgivelse.

Denne gangen har det tatt fire år, men Dybdahl avviser at han begynner å gå tom.

– Nei, men livet har fått et annet fokus med årene. I starten jobbet jeg døgnet rundt, og spyttet ut nye låter og nye album i høyt tempo. Nå har jeg andre ting i livet som er viktig, og da tar ting litt mer til. Samtidig så er det jo en kjensgjerning at jeg stadig oftere opplever at jeg må forkaste låter fordi jeg får følelsen av at «dette har jeg skrevet før».

Tenkt i albumformat

Det nye albumet er en helstøpt samling låter som står godt til hverandre.

– Jeg har tenkt i albumformatet når jeg har skrevet sanger. Lyttervanene til folk endrer seg, og vi ser jo at mange nå setter pris på vinylplater igjen. Det nye albumet har en tydelig A- og B-side, der lydbildet endrer seg. Jeg liker å tenke på albumet som et stort monumentalt prosjekt – et prosjekt som fort tar halvannet år å sette sammen.

– Når man finner albumets identitet får man en deilig «Eureka-følelse». Selve skriveprosessen begynner med at jeg skriver en masse musikk uten egentlig å ha noe endelig mål. Så må jeg sette foten og oppsummere og finne en rød tråd for albumet. Deretter er det bare å spisse skrivingen og finne lydbildet i studio.

LES OGSÅ: Avlyste konsert for ungdommer – postet bilder fra bassengkanten på Ibiza

Når man hører The Great Plains kan man spørre seg hva som kom først – tittelen på albumet eller låtene. For hele plata er som en vandring over de åpne, stille sletter.

– Denne gangen kom albumtittelen først. The Great Plains er egentlig tittelen på en låt jeg skrev til mitt forrige album, men jeg fik aldri helt dreis på den sangen. Men jeg var så fornøyd med tittelen at jeg bestemte meg for å ta den med videre, sier Dybdahl.

Thomas Dybdahl og bandet hans går på scenen på Union torsdag kveld, og det er fortsatt billetter tilgjengelig.

Thomas Dybdahl

Norsk sanger, musiker (gitar, keyboards) og komponist i en til dels intim, melankolsk, minimalistisk popstil; først kjent som gitarist i Stavanger-bandet Quadraphonics.

Han debuterte som soloartist med albumet That Great October Sound (2002), som innbrakte ham Spellemannprisen for beste popsolist.

Oppfølgeren Stray Dogs (2003) høstet også ros fra kritikerne, og med One Day You'll Dance for Me, New York City (2004) fullførte han sin såkalte oktobertrilogi.

I likhet med forgjengeren gikk Science (2006; Spellemannprisen) og Waiting For That One Clear Moment (2010) til topps på VG-lista. I 2013 kom What's Left Is Forever.

Kilde: Store Norske leksikon