Tøff i badedrakt

Det finnes så mange forventninger til oss der ute. Noen ganger kan man få dårlig samvittighet fordi man ikke lever opp til de forventningene verden har av oss. I tillegg er det skapt en mal for hvordan vi skal se ut, du skal være talentfull og ha flott kjæreste. Hvem er det som lager disse forventningene og hva skal vi gjøre med de?

Jeg er opptatt av at vi bryte disse, og jeg prøver å finne løsninger i monologforestillingen min Tøff i badedrakt. Her skal dere få lese noen av tekstene jeg selv har skrevet fra mitt liv og som jeg bruker i forestillingen.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Jeg ligger i fosterstilling på sofaen og ser på bordet som er fullt av vinflasker og ølbokser. Potetgull, snus og søl. Jeg hører lydene av parene på hvert sitt soverom. Festen har dabbet av. Jeg hadde holdt ut like lenge som jeg pleier, men hadde sovnet litt på slutten. Da hadde alle parene trodd jeg virkelig sov tungt også hadde de sett mulighetene til å forsvinne på soverommene. Noe som er helt lov. Selvfølgelig, jeg hadde ikke noe rett til å si noe på det. Forventningene hadde vært der hele kvelden, for jeg skal være den morsomme. Klovnen blant parene.

Det store spørsmålet er: kan man være fornøyd med seg selv når man ikke har hatt kjæreste og er 23 år?

Det er denne kjærligheten som vi er så glad i. Igjen så må jeg kaste vekk tankene, fordi det er sikkert bare jeg som er misunnelig. En dag kommer min mulighet også, da vil jeg treffe en gutt. Da skal ikke lenger jeg være den ene som ligger på sofaen. Da blir jeg en av parene på soverommene.

Facebook-status 26 juni 2015
Uansett om man slår på tv, setter på en film eller blar i et magasin der er det. Kvinner som skal være en mal for alle andre kvinner. Hvis vi ikke passer til det så kan vi bare gi opp, fordi vi vil aldri få det bra i verden. Jeg tror ikke jeg har sett et eneste menneske hele mitt liv som kan passe perfekt til den malen, fordi det er alltid noe som gjør at man er utenfor. Folk lever etter prinsessedrømmen. Dette gjelder ikke bare kvinner men også menn, for er du ikke en stereotypisk mann så kan du også blir utenfor.

LES OGSÅ: Når likestillingsdebatten forvitrer

Dette er det konstant debatt om og vi hører om det hele tiden, men det blir ikke gjort noe med. Jeg synes det er skummelt å vokse opp i en verden som tar dette forgitt. Jeg selv har vært kraftig hele livet, og har alltid opplevd kommentarer og blikk. Det har gitt seg med tiden siden jeg har blitt sterkere. Jeg er fornøyd med meg selv, men det virker ikke som om verden vil tillate meg det. Det hadde vært ille å være fornøyd.

Jeg har fantastiske foreldre, som har lært meg hvor viktig det er å være seg selv. Man kan tulle litt med det «å værra sæ sjæl», men jeg tror det er viktigere enn noen gang.

For det handler ikke bare om det med overvekt men undervekt; kropp, legning, religion og i det hele tatt å være annerledes. Hva er egentlig annerledes? Alle er annerledes, men så grupperer vi oss og prøver å forsvinne i mengden med de andre så blir det unike borte. Er det ikke det som er flott? Mamma sa til meg da jeg var liten: «Hvis ikke du var du, så ville jeg ikke sett deg da jeg kom og hentet deg i barnehagen. Det ville vært trist å ta med en annen hjem enn deg».

Jeg husker da jeg var åtte år, så spurte jeg mamma hvorfor alle de andre jentene på dansinga var så mye tynnere enn meg. Det var først da jeg ble klar over at jeg var kraftig. Jeg tror kanskje det var fordi hun ene på dansinga slengte en kommentar. Jeg synes en åtteåring skal slippe å forholde seg til disse temaene.

LES OGSÅ: Hvor går grensa?

På barneskolen var det de populære og de upopulære. Hva gikk populariteten ut på? Det gikk ikke på raushet eller å være mest morsom. Det var utseendet. Jeg ble problemet, men jeg ville bare gå i den blomstrete tightsen min. Heldigvis fulgte jeg drømmen min videre om å bli skuespiller og fikk det bedre på ungdomsskolen og på dramalinja.

Jeg har alltid hatt lyst til å bli skuespiller. Det har jeg visst siden jeg var tre år gammel. Jeg har sett i skoledagbøkene jeg hadde hvert år på barneskolen, der står det skuespiller uten noe annet alternativ. Det er skummelt å være i et yrke hvor du blir vurdert ut ifra utseende hele tiden.

Jeg mener at skuespillere må speile samfunnet, og det gjør det ikke i Norge i dag. Det er skummelt å være i et yrke hvor jeg blir satt i gruppen: Kvinnelig overvektig skuespiller. Med typecast som: Mobbeoffer eller den morsomme feite venninna som driter seg ut. Dette er så rart for meg, for jeg kan spille hva som helst. Jeg vet jeg kan spille som alle de andre norske kvinnelige skuespillerne.

Verden må snu alt presset, men dette kommer til å ta tid. Vi kan ikke vente på det for å bli fornøyd. Vi må lære å gi mer faen.