30 år. 10.000 elever. Noen av dem har tilbrakt hele barndommen og ungdomstiden sin i Attic. De har danset med kranene på havna. De danset inn lokalene på Union før kulturen tok bolig i veggene der. Attic var med å legge grunnlaget for det vi i dag kaller Elvefestivalen. Attic er en av Norges største danseskoler. Og Buskeruds aller største.

Det er verdt å merke seg at alt dette har skjedd i Drammen uten offentlig støtte. I alle fall hvis du ser bort fra de 50.000 kronene Attic fikk i støtte til en forestilling i 1994 da teatret var ødelagt av brann.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

I 30 år har Wenche Brun og hennes kolleger i Attic innviet små og store innbyggere lang Drammenselva i dansens mangfoldige verden. Hos Wenche har de lært klassisk ballett, jazz, moderne, street dance, hip hop, girlystyle og ladystyle hip hop, flamenco, musikaldans og trent yoga og pilates.

I 30 år har Wenche Brun og Attic lagt til rette for både massiv amatørglede og sendt dansere videre til profesjonelle scener og gitt noen av elevene sine dans og drama som levebrød i ulike varianter. Det er neppe tilfeldig at to fremtredende roller i SKAM er besatt av unge menn som har utfoldet seg på Attic.

 

Noen ganger har Wenche Brun truet med å gi seg. I 2010 hadde hun nesten gitt opp. Hun fikk ikke fornyet husleieavtalen sin, hun var sliten og motløs. Men hun lot seg overtale til å gå videre og endte med å øke på. Attic ble et AS og flyttet inn på Sundland med ROM Eiendom i ryggen. Med egen scene og greier.

Det med scenen er et sårt punkt. Som så ofte før skulle gjerne Attic feiret seg selv, Drammen og dansen i byens storstue: Drammens Teater.

Men dagens priser og betingelser fra Drammen Scener gjorde at Wenche Brun og kompaniet ikke hadde økonomi til å feire der. De holder derfor fest i eget hus denne gang. For små og store dansere blir festen sikkert like bra. For publikum også. Men for Drammen er det et nederlag at byens storstue ikke skal være arena for de aller største og bredeste lokale begivenhetene.

Drammens Teater danner en historisk, høytidelig ramme. Det å stå på scenen der er en storhet som så mange drammensere som mulig burde få kjenne på. Det har i årevis vært mange drammenseres introduksjon til teatret. 

Det med danseskoler og økonomi er et tema som ikke bare er lokalt. Dansen i Drammen, og i Norge, er en både en fysisk aktivitet og en kunstform som faller litt mellom flere budsjett-stoler. Et sted mellom kulturskole og idrett et sted. Kulturminister Linda Hofstad Helleland har i det siste vist at hun er opptatt av den uorganiserte idrettens kår i Norge.

I det perspektivet kan det være på sin plass å se på dansens rolle når det gjelder barn og unges muligheter for fysisk utfoldelse. Og ikke minst dansens fremtidige potensial som en viktig arena for fysisk fostring.

 

Idretten i Norge er godt organisert både nasjonalt, regionalt og lokalt. Både over statsbudsjett, fylkesbudsjett og kommunale budsjetter henter organisert idrett ut store midler hvert år. Til glede og nytte for mange. Men som ministeren sier: Organisert langrenn er ikke for alle. Ikke fotball heller.

Noen barn danser. Noen barn blir scenekunstnere når de blir store. Noen blir instruktører.

De gir stafettpinnen videre til nye generasjoner. Drammen har lenge vært en danseby. Vi har vært begunstiget med innsatsen til flotte forbilder og pedagoger som Karen Halls, Berit Rogne  – og ikke minst Wenche Brun.

Dans har vært levebrødet deres, men det har også vært deres fag, deres stolthet og deres helt private innsats. Og det har vært tøft.

Ingen av dem er blitt rike av det. Hvis vi hadde fjernet det 30 år lange private bidraget fra Wenche Brun og Attic fra drammensdistriktet, hadde kultur-Drammen stått fattig tilbake. Det er verdt en refleksjon i denne festuken for Drammens store dansesenter at alt dette har utspring i en enkeltpersons engasjement og innsats.

Takk for dansen, Wenche! Vi tar gjerne en til.

NOEN AKTUELLE NYHETSSAKER FRA DT. NO: