Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
La det være sagt med en gang: Jeg er ikke som standup-ere flest, hva nå det måtte være.
Ikke er jeg mann, ikke er jeg 28 år, ikke har jeg bukse med prefabrikkerte hull på knærne, ikke står jeg elegant lent til et bord med en øl i den ene hånda og en mikrofon i den andre.
I selskapslivet, som vi godt voksne kaller det, blir man ofte spurt hva man arbeider med og hva man gjør på fritiden, hvis man har noen. Jeg skulle ofte ønske at jeg kunne overraske noen med å si asfaltarbeider eller langtransportsjåfør.
Skuespiller og dramalærer overrasker nok ingen. Jeg går kledd i fargerike klær og bruker ofte hatt.
VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER
Dramalærer. Noe mer undrende stiller man seg kanskje til at en seriøs middelaldrende førstelektor på en høgskole holder på med barneteater og standup. Heldigvis er reaksjonen oftest positiv, «Gjør du virkelig? Så morsomt! Er det ikke fryktelig skummelt?» Akkurat da er det jeg skjønner at jeg er litt merkelig skrudd sammen. Jeg synes ikke det er skummelt. Gjennom alle årene med teater og revy og standup kjenner jeg på en barnlig glede ved å gå fram foran publikum og underholde. Jeg gleder meg som et lite barn på julaften når det snart er min tur til å entre scenen.
Det kribler som like før julenissen kommer med den radiostyrte bilen du har ønsket det hele året og ikke klart å spare til selv. Hvorfor er det slik? Hva er det med det der å få andre til å le?
Jeg pleier å si at hvis jeg gjennom livet klarer å få flere folk til å le av noe jeg sier enn å gråte over noe jeg sier, har jeg ikke levd forgjeves. Jeg har nok ofte vært ufrivillig morsom. På skolen var jeg stille og sjenert helt til jeg fylte 17, men etter det har det boblet over av kommentarer i de merkeligste situasjoner.
Spontan som jeg er, har jeg av og til latt ord fosse ut uten å la dem ta de nødvendige rundene innom hjernen først. Slikt blir det latter av.
Da kan man jo like gjerne inngå det som på teaterspråket kalles «fiksjonskontrakten»: Publikum vet at du later som noe, og de går med på det. For ikke alt jeg sier fra scenekanten er sant, det skulle tatt seg ut. Men ideen er sann, tanken er der, og noe har faktisk virkelig hendt. Som at man er for forfengelig til å ta på brillene i butikken og tror man kjøper tyggegummi, 12 stk. med jordbærsmak og kommer hjem med kondomer. Ajajajaj, Flaut? Ja visst. Noe å bruke i neste standup-nummer? Så absolutt. På den måten kan mine egne tabber blir til glede og latter for andre, FOR en god byttehandel!
Det handler om å dele. Det handler om å ha selvironi og by på seg selv.
For noen uker siden var jeg New York, av grunner jeg ikke skal komme inn på her. Jeg har besøkt den byen flere ganger før, og også slengt innom en og annen Comedy Club, både Caoline `s på Broadway og Broadway Comedy Club. Denne gangen oppdaget jeg en ny: New York Comedy Club. Jeg tuslet innom, kjøpte en kaffe og spurte etter manageren. Jo da, manageren kom, og jeg la fram mitt ærend: Om de hadde noen «Open Mic»-kveld slik at jeg kunne få prøve meg? Nei, ikke før noen dager etter min hjemreise. Men hva ville jeg i tilfelle snakket om? Etter en liten testvisning for kunstnerisk leder og manager var jeg godtatt. Samme kvelden gikk jeg på «Late night-show» på New York Comedy Club. Det var en utrolig opplevelse for meg å høre latter og trampeklapp og dele backstage med kjente navn i bransjen. Jeg trengte ikke taxi tilbake til hotellet, jeg formelig svevde gjennom den sovende byen. Lykkelig og alene.
Min mor var fra Rødtangen og Tangen (i Drammen), og min far var fra Leira i Valdres. Jeg ble en miks av havbrus og høye fjell. Ikke rart at jeg ble litt merkelig, da.
LES OGSÅ: Nytt klipp fra KLAM-gjengen