Jeg har mistet førerkortet før - to ganger - og nå er jeg bare en fartskontroll unna min tredje.

For jeg har samlet prikker de siste ukene i nesten samme tempo som vi har plukket poeng. Først etter et ublidt møte med en observant fartsboks i Kristiansand, for så å passere radaren til en overivrig konstabel som lå og lusket i en 50-sone rett før midnatt, rett før Åmot.

Bilturen fra Vikersund til Mjøndalen har vært mitt daglige friminutt. Jeg har spilt høy musikk i høy fart og latt tankene flyte - fra laguttak og taktikk til spillermøter og treningsopplegg.

No more.

Nå kjører jeg med hjertet i halsen og øynene nervøst flakkende mellom speedometer, speil og veikant - livredd for å innkassere en siste prikk som vil gjøre Brakars busstabell til interessant lektyre.

Jeg lever på randen. I bil og på bane.

For det er ikke akkurat rekreasjon å se Mjøndalen spille fotballkamper. Det har stort sett vært tett som faen så langt, omtrent som mellom vom og linning på buksene Karlsen kjøpte i fjor.

Vi var bedre enn Arendal i serieåpningen og vant fortjent. Vi var litt bedre enn Fredrikstad også, men klarte bare uavgjort. Mot Jerv på hjemmebane i 3. runde forventet vi å ha ballen. Vi forventet å styre, så vi tok ut et lag med innleggsføtter på kant og trøkk i boks.

Vi tok feil.

Vi klarte ikke å styre, vi hadde ikke ballen. Men vi hadde flaks. Og godt forsvarsspill og effektivitet - med tre mål på fire sjanser.

Jerv var best til å holde ballen i laget. Vi var best til å skyte den i mål.

Det første kom ved Pontus, etter en håpløs keepertabbe - av motstanders keeper! Men man scorer ikke hvis man ikke skyter. Og Pontus skyter - for han har selvtillit og en høyre deng som best kan beskrives som en krysning av et godstog og en flakkende nyttårsrakett.

Det var ikke mye vi skapte, men det lille som kom var det Mads som stod bak. Han tar fart helt bak fra backen og innen motstanderne får summet seg har han opparbeidet et turtall som gjør ham fullstendig ustoppelig for en vanlig mann.

Og på bakre venter Pelle med sin høyre fot, høyre fot, høyre fot. Han nikker og han smiler og han er så glad - for sånne baller vil han gjerne ha.

Pelle har den giftigste høyra siden Mike Tysons glansdager - når han kommer inn fra venstre. Jerv lot ham gjøre det en gang i fjor og to ganger i år. Og som Pelle sier: - da blir det mål da.

Jeg må innrømme at det var litt ekstra deilig å slå Jerv og selvgode Sandstø. Han latterliggjorde meg før kampen for at vi forandret litt på stilen i fjor vår. Sandstø tror 4-3-3 er den eneste veien til himmelen, men akkurat nå er de på full fart i stikk motsatt retning. Kanskje det hadde vært en idé å gjort en liten kursendring for dem også.

Siden vi la om 16. mai i fjor har vi for øvrig tatt åtte poeng mer enn Jerv.

Kampen etter møtte vi laget med den eneste treneren i norsk fotball som er mer hjulbeint enn undertegnede. Magnus Powells gutter var ikke så farlige, bortsett fra når vi ga dem ballen. Problemet var bare at det gjorde vi 33 ganger i løpet av 90 minutter.

Det er for mye, gutter. Mye for mye!

Vi gjorde dristige valg i farlig sone. Valg som førte til feil som igjen sendte kollektivet inn i en bratt motbakke - med overganger, returløp og baklengs. Og Levanger scoret først - etter balltap på egen halvdel. Selvfølgelig.

Heldigvis scoret vi seks minutter senere og gikk til pause med 1-1. Takk Gud, Mads, Pelle og linjemannen for det - ellers er jeg redd pausepraten ville brutt med en del pedagogiske retningslinjer.

Det er vanskelig å prate rolig og fornuftig med knyttede never og sammenbitte tenner.

Til tross for en forholdsvis reflektert pauseprat, fortsatte vi å miste ballen. Med den mistet vi initiativet, presset og strukturen, og hang tungt i tauene utover i omgangen. Av de siste 45 minuttene var vi egentlig bare gode i ti. Sekunder.

Men vi kom unna med ett poeng - først og fremst takket være en god keeper, to solide stoppere og en god porsjon flaks.

Kampen mot Vestfossen skulle være lett match og hvile av spillere. Den skulle være et friminutt fra angst, hjerteflimmer og kniving om poeng.

I stedet ble det den verste lidelsen i grå manns minne.

Det var en latrine av en fotballkamp - et fordervet helvete på brunt, ujevnt gress.

Vi ledet riktig nok 1-0 til pause, men i stedet for å rykke fra og cruise inn, slapp vi til Vestfossen.

Og slapp inn mål.

Det andre er det fineste skuddet jeg har sett live på mange år, men det var velkomment som en tjukk dobbeltdyne på en varm sommerkveld. Da Endre Arntzen banket læret i krysset til 2-1 seks minutter før slutt var det som om det gikk et ras inne i hodet mitt. Et stort ett. Et sånt som tar med seg hele fjellsider, med jord, stein og stusselige skur. Kanskje en hel landsby ryker med nede i et dypt dalføre. Med svært få overlevende.

Apropos det. Røde Kors var plassert rett bak vår benk og jeg vurderte å forhøre meg om de hadde direkte kontakt med Norsk Luftambulanse. For der og da stupte jeg mot et voldsomt, ydmykende og eksistensielt fall. Ut av cupen. I første runde. Med tap av hundretusener og påfølgende innstramminger, nedskjæringer og svinnende opprykkshåp.

Heldigvis ble en hånd strukket ut til meg, der jeg raste ned mot avgrunnens bunn. Vi hadde satt Mads og Jonathan på banen - som to kanarifugler i en bekmørk gruve. Den ene skaffet corner, den andre headet ballen i mål. Til 2-2 og ekstraomganger. På overtid. På høy tid.

Og til enorm lettelse.

Spør hvem som helst som har vært døden nær; fint lite er deiligere enn å overleve.

Men det var ikke over. Ikke før Quint vakkert flikket inn 3-2 i første ekstraomgang. Tenkte jeg.

- Nå må de vel for faen meg gi seg?!

Men nei da. Vestfossen kjørte på, slo langt, duellerte godt, og var millimetere fra utlikning nok en gang. Gang på gang.

Utrolig nok.

Vi klarte ikke en gang å kontrollere inn seieren i 2. ekstraomgang.

Etter 105 minutters fotball.

Mot et lag to divisjoner under.

Med flere førstelagsspillere på banen.

Da Eirik Anfinsen la an og skjøt i retning vårt mål i det 120. minutt følte jeg angsten som en jernklo om strupen. Det var som å se blålysene i bakspeilet og i løpet av et tiendels sekund forstå at nå går det galt - nå ryker lappen.

Men så raser politibilen forbi.

Ballen stryker utenfor.

Og vi var videre.

Kongsvinger hadde ikke vunnet. Vi hadde ikke tapt. Det var en statistikk Kongsvinger ikke hadde til hensikt å ødelegge. De spilte så naivt at det var en fryd, med stor risiko og lite fremdrift. Vi tok fra dem ballen når det passet seg sånn og sparket den inn i mål ved anledning. Jibril og Boye var ustoppelige. De er sterke som torden og raske som lyn og Kongsvingers unge forsvar hadde samme kontroll på dem som søndagsskolepiker ville hatt på to løver med ferten av rått kjøtt. De drev med rampestreker inne i Kongsvingers 16-meter og la røde forsvarere til ro i det ene hjørnet og fire baller i det andre. Det femte banket Pelle i krysset - som ballen over i-en.

Kongsvinger var kraftig svekket - det må sies. Det må også sies at det er en del av gamet.

Vi hvilte spillere mot Vestfossen, Kongsvinger hvilte spillere mot oss.

Vi gamblet høyt. Og vant stort.

Når motstanders sportssjef og trener står i dype, alvorlige samtaler etter kampen vet jeg at vi har gjort noe riktig.

Vi tok et nytt bortepoeng i Bergen og har startet sesongen bra.

Det er bare det at det er bare det det er: en start.

Etter starten kommer fortsettelsen. Den er lengre, gutter - og enda viktigere. Og den begynner nå. Mot Elverum. Et bunnlag.

En type kamp som ofte endte uavgjort i fjor - da vi ikke var så gode som i år.

Ikke sant, gutter?

Ikke sant!?!