Ingen vet foreløpig hvorfor norsk hjortevilt som det første i Europa har fått påvist sykdommen CWD. Men løsningen er neppe å utrydde viltbestandene.

Norske myndigheter vurderer å avlive en flokk på ca. 2400 villrein i Nordfjella etter at sykdommen «Chronic Wasting Disease» (CWD) ble funnet på tre reinsdyr i 2016/2017. Det er ennå uvisst når en eventuell avliving, som av media omtales som «den største masseslakt av ville dyr i Norge», vil skje og hvordan den er tenkt gjennomført.

Det vil være høyst uetisk å slakte ned en hel reinsdyrstamme, i verste fall i tida omkring kalving eller når simlene er i følge med små kalver - slik noen har tatt til orde for. Når dyrene tar vare på ungene sine må de respekteres, og i denne perioden har de også lovfestet beskyttelse i Norge. Man bør i det hele tatt unngå massenedslakting av dyr slik det er varslet i media.

En annen variant av CWD er blitt funnet på to elger i Sør-Trøndelag. Vil en nedslakting av Nordfjella-flokken ha den tilsiktede effekt? Erfaringer fra USA viser at gjentatte nedslaktinger ikke har hindret smitte. Overvåking av dyrene, patruljering av området og oppsetting av ulike former for stengsler for å hindre kontakt mellom dyreflokker er foreslått tiltak som bør prøves ut.

Det er nødvendig å vurdere andre metoder enn nedslakting når sykdommer oppstår hos ville dyr.

Jenny Rolness, NOAH

 

I USA har noen stater gått bort fra metoden med massenedslakting og i stedet gått over til å overvåke, blant annet som følge av sterk motstand i befolkningen mot nedslakting og den usikre effekten. Forskere har også funnet at enkelte individer genetisk sett har mer motstandskraft enn andre, og forventer at på sikt vil evolusjonspresset mot denne type gener være det som redder de tyngst rammede flokkene. Ved å slakte ned alle dyr, fjerner man imidlertid også muligheten for utvikling mot mer resistente gener.

CWD ble første gang påvist på hjort i et villmarkforskningssenter i Colorado i USA i 1967. I 1978 ble sykdommen igjen påvist blant hjort i fangenskap, og i de følgende årene på hjort og elg i zoologiske hager. Først i 1981 ble sykdommen påvist på viltlevende elg. Nå er sykdommen utbredt i Nord-Amerika, både i intensiv hjortefarming, i «game farm» industrien der hjortedyr oppdrettes for jakt og blant viltlevende hjortedyr. Selv om det er uvisst hvordan CWD opprinnelig oppstod, vet man at hjortedyr i intensiv farming er utsatt for sykdommer og har dårligere motstandskraft - på samme vis som andre intensivt oppdrettede dyr.

Hjortedyr under naturlige forhold vil vanligvis ha en bedre helsetilstand. Slik industrielt fjørfehold har gitt grobunn for fugleinfluensa som fører til nedslakting av fugler, må man spørre seg om intensiv farming av hjortedyr kan ha skapt en prionsykdom som nå sprer seg blant ville hjortedyr og dessverre også fører til nedslakting. Flere stater i USA ser det som viktig å forby farmer med hjortedyr i fangenskap for å unngå økt smittepress. Slikt forbud bør også være en viktig del av strategien mot CWD i Norge.

Det er nødvendig å vurdere andre metoder enn nedslakting når sykdommer oppstår hos ville dyr. Når vi mennesker skaper forhold for smitte ved intensivt dyrehold i fangenskap, så må vi takle konsekvensene på annet vis enn å redusere de hardt pressede ville dyrebestandene ytterligere. En massenedslakting av reinsdyr vil kunne gi en falsk trygghet, utsette ville dyr for store lidelser og være en kortsiktig løsning. Vi bør se etter mer langsiktige løsninger som kan ha effekt uten å kompromittere dyrevelferden, og også se på hvilken rolle våre intensive systemer med masseproduksjon av dyr kan ha på utvikling og spredning av sykdommer.