Nordland fylkeskommune har hatt en strategi om å for all del forhindre etableringen av en nordnorsk region, og satse på at fylkesgrensene skulle bli som før. Når Stortinget nå ser ut til å gå for en mellomløsning med Troms og Finnmark som en ny region, kan Nordlands strategi vise seg å bli kostbart for Nordland.

Den jevne innbyggers interesse for fylkeskommunal politikk er i seg selv ganske begrenset. I motsetning til lokalvalg som kan avgjøres av lokale saker og lokale kandidater, er valgene til fylkesting preget av svært liten interesse for politikken som skal gjennomføres der, og det beste som kan sies om fylkestingsvalg er at de fungerer som en svært god meningsmåling for stortingsvalget.

Mens det kan være en velgergevinst å hente på motstand mot kommunereform, er det lite som tyder på at endring av regionreform/fylkesgrenser kommer til å bety mye for hvilket parti folk stemmer på ved stortingsvalget.

Ledelsen i Nordland fylkeskommune hadde kanskje trodd at Nord-Norge skulle utsettes et år eller to, og at et nytt flertall ledet av Arbeiderpartiet deretter skulle legge regionreformen i en skuff. Et slikt utfall ville beholdt dagens struktur, og Nordland ville ha fått det som de ville. Når det nå blir vedtatt en ny struktur med Troms + Finnmark, så ser dette vanskeligere ut. Nordland kan ikke gå høyt på banen å være mot at Troms og Finnmark skal slå seg sammen. Denne sammenslåingen angår ikke dem direkte.

Samtidig har Jonas Gahr Støre en utfordring med å ikke skulle reversere for mye. Han har rett og slett en begrenset «reverseringkapital», den vil nok både han og Senterpartiet heller bruke på å reversere noen tvangssammenslåtte kommuner, liberaliseringer i arbeidsmiljøloven eller endringer i forsvarspolitikken. Spesielt når Troms Ap nå har sagt at dette er en reform (Troms + Finnmark) som de lever godt med.

Selv om den fylkeskommunale politikken i seg selv ikke er det mest interessante, så betyr det ikke at fylkesgrensene er uviktige. Snarere tvert i mot. For 10 år siden bodde det 10 000 flere mennesker i Nordland enn i Troms og Finnmark til sammen. Nå er forskjellen kun på 1000 personer. Dersom den positive utviklingen fortsetter i Tromsø, Alta og Hammerfest, så vil nye Troms og Finnmark bli den største (mest folkerike) regionen i nord, allerede før 2020.

Fylkesgrensene (de nye regiongrensene) betyr også mye for den regionale stat. Staten har også en regional inndeling i alt fra Skattetaten, politiet, sykehustjenester, Statens Vegvesen osv. En av målsetningene med regionreformen er at statens organisering i større grad skal samsvare med fylkesgrensene. Dette vil ikke skje over natten, men gradvis vil den nye strukturen påvirke endringer. Det er kanskje urealistisk å snakke om å splitte opp funksjonelle regioner som Helse Nord eller Skatt Nord, men det er ingen tvil om at samarbeidet mellom Troms og Finnmark kan komme til å styrke seg. Ikke bare gjennom staten, men ikke minst gjennom organisasjoner og partiene. De aller fleste organisasjoner er organisert gjennom fylkeslag.

Disse vil gradvis bli tilpasset de nye fylkesgrensene. Folk vil møte hverandre på fylkesårsmøter, landsmøter og konferanser osv noe som igjen vil føre til bedre forståelse for hverandres problemstillinger og samarbeid for å løse disse.

Fylkesgrensene har til nå også vært grunnkretser for fordeling av mandater til Stortinget. Dersom valgkretsene justeres til de nye fylkeskretsene vil det være flere stortingsrepresentanter på benken til Troms og Finnmark, på grunn av ordningen med arealtillegg, enn på Nordlandsbenken. Den nye regionen i nord blir en region med en mye sterkere kjøttvekt inn i nasjonal politikk.

Vel så viktig som fylkesgrensene er den strategiske rollen som den nye regionen Troms og Finnmark vil få. Hvordan sentralmakten i alt fra regjering, media og embedsverket, ser på Nord-Norge, kan nå komme til å endre seg. Regionale aktører må finne en balansegang mellom å hevde regionale behov og samtidig ta på seg oppgaver som er viktige for AS Norge.

Gjennom sin geografiske plassering har Finnmark i seg selv en utrolig viktig oppgave for hele Norge. Det er strategisk viktig for Norge at det bor folk langt nord og trygge sikkerhet og naboskap ved grensen til Russland. Det er store naturressurser i alt fra olje, gass og fisk utenfor kysten. Finnmark er også hjemfylket til Norges urbefolkning som Norge har internasjonalt ansvar for å ivareta både språk og kultur til.

Tromsø er vertskap for en rekke av de aller viktigste oppgavene for staten i nord gjennom universitetet som utdanner helt avgjørende kompetanse for næringsliv og for velferdsstaten, samt gjennom et sykehus av svært høy standard, som gjør at staten sikrer høyspesielt helsekompetanse i en svært langstrakt landsdel. Samarbeidet mellom Tromsø på den ene siden, og spesielt Harstad og Alta de siste årene har vært til gjensidig nytte og styrket båndene mellom Tromsø og de nest største byene.

Det er ikke gitt at Troms og Finnmark klarer å få til et lykkelig ekteskap. Det vil kreve mye raushet spesielt fra Tromsø. Et godt sted å starte vil være at den nye regionen bør hete Finnmark. På sitt beste kan Nye Finnmark bli en region som tar på seg en rekke strategisk viktige oppgaver for AS Norge. Ikke gjennom klientmidler fra sør, men som en strategisk viktig aktør for Norge i nordområdene.

I dette scenarioet risikerer Nordland å bli satt på sidelinjen i den strategiske utviklingen i nord, i stedet for at spesielt Bodø gjennom sin størrelse, ville fått en betydelig rolle i en nordnorsk region. Alt vil selvsagt ikke havne i Nye Finnmark på autopilot, men store og små endringer vil over tid sakte men sikkert skyve tyngdepunktet lengre nord i landet.