Hvilken rolle har stedet i kunstneriske prosesser? Tekst, dokumentasjon, arkivmateriale og bidrag i den nye antologien Over alle hauger. Stedskunst og steder i kunsten tegner et bilde av et ”desentralisert” kunstlandskap, et begrep som lånes fra kurator og forlegger Per Bj. Boym. Det samme kan sies om kunstnerisk virksomhet som ikke primært pågår i eller gjennom de etablerte kunstsentraene, men i vekselvirkning mellom kunsten som skapes og stedet. Kritikken i dette er både enkel å gjenkjenne og sofistikert nok til å unngå kategorisering. Den er også interessant for å forstå dynamikken, eller mangelen på sådan mellom kunst og samfunn.

Tenk Jonas Dahlbergs monumentforslag til Utøya eller Bjarne Melgårds dødshusplaner på Ekely, og du befinner deg i et ekkokammer av diskusjoner rundt kunst, demokrati og fellesskap. I denne kryssilden av verdier og interesser (som selvsagt er en sosial og politisk dimensjon ved kunst) er det vanskelig å tenke seg hva kunst er uten å bli fanget i en malstrøm av konvensjonelle ideer om stedets identitet, hvem det tilhører, hvilke fortellinger det representerer. Både kunstverket og den kunstneriske ideen mister sitt opprinnelige potensial og ligner en vassjuk plante i armmodig jordsmonn av forutsigbare og steile fronter.

I møtet med offentligheten spiller det liten rolle om utgangspunktet er godt eller dårlig, de kunstneriske intensjonene eser ut i noe oppblåst og kraftløst. Dette er forestillingen mange møter kunst med, som en sensasjonsdrevet og spekulativ måte å oppnå oppmerksomhet på, selv om det fra kunstnerens side ikke er det. Kunstaktørenes svar blir å dyrke sine ytringer i institusjonelle klosterhager heller enn i direkte møte med motforestillinger, samtidig som mange tar avstand fra eller mistror spørsmål, erfaringer og synspunkt som måtte komme fra annet hold.

Kunstneriske prosesser er tett vevd sammen med kunstens sted, tilhørighet og uavhengighet, å være innenfor og utenfor. Kunstneriske prosesser er vanligvis knyttet til dimensjonen tid, i scenekunst og som kronologisk ramme for fortellerkunst. Kontrakten mellom kunstner og publikum oppstår i kraft av et midlertidig nærvær i et slags universelt kunstrom. Rommet representerer noe annet enn ”stedet”, noe som er belemret med konvensjoner knyttet til ”omgivelser”, ”miljø”, ”historie”.

Dynamikken som preger urbanisering, globalisering og sentralisering kommer også til uttrykk i kunst som former av universalisering og utskiftbare identiteter. Kunst er for mange sterkt preget av verdier som individualitet og frihet, mens det for andre innebærer eksperimentering i det sosiale og relasjonelle. Denne siste orienteringen er nyttig for å forstå hvordan ”sted” fortsatt spiller en viktig rolle for de fleste mennesker, og hvorfor kunst så ofte taper i møte med offentligheten når nettopp stedet tas i bruk, dvs. utenfor kunstinstitusjonen.

Kunst kan verken målbart forandre på eller unngå å virke i verden. Den befinner seg et sted som både er utenfor (autonomt, avsondret) og på innsiden av (delaktig, engasjert i) verden, og representerer et rom for både uante muligheter og feilslutninger. Hva er det da med kunsten som fremstår som fatal i diskusjoner om for eksempel offentlig kunst, ikke i betydning av å ikke få oppmerksomhet men ved å fremstå som opportun og malplassert?

Kunsten gjøres i mange tilfeller viktigere enn seg selv og settes opp mot lokal og spesifikk motstand, som også har en egenverdi. En annen vending er å fokusere på mulighetene kunst tilbyr som tilblivelsesprosess og samtale. I dette trengs en grundigere refleksjon over forholdet mellom stedet, som resultat av samfunnsmessige endringer og historiske prosesser, og kunstrommet som en eksperimentell og virksom erfaring av omgivelsene. Innimellom må det også være tid for å bevege seg over grensene av egne begreper, slik at verdien av kunst i samfunnet utdypes på andre måter enn kommersielt og symboloffentlig.