(Fredriksstad Blad)

Jeg elsker idrett generelt, og ungdomsidrett spesielt. Jeg elsker å se våre yngste utfolde seg på idrettsarenaen, og se hvordan de vokser på å bryte nye barriere, opplever mestring og fellesskap. Samtidig begynner jeg å bli lei av å lese alle kommentarer og artikler om at barn- og ungdom ikke skal trene eller øve for mye. Og de må for all del ikke spesialisere seg i tidlig alder. I hvert fall ikke om det gjelder idrett. Spiller du fiolin eller trekkspill, må du gjerne øve i flere timer hver eneste dag. Du kan dessuten få opptre på riksdekkende TV, og delta i talentkonkurranser med andre barn i jakten på store pengepremier, heder og ære. Unge barn hedres og hylles, mens andre blir stående igjen gråtende på scenen. Det går under kategorien «underholdning» på tv, og vi elsker det. I hvert fall om vi skal legge seertallene til grunn.

Hva om vi hadde gjort det samme innen idretten? Lansert et tv-program med unge idrettsutøvere, hvor de skulle vise frem sine ferdigheter på riksdekkende tv, bli vurdert og evaluert av fire dommere – for så å få beskjed om at man ikke er god nok. Da hadde det blitt ramaskrik. For i barneidretten er det ikke lov å være god. Du må i hvert fall ikke fortelle det til noen - og vi må for all del ikke kåre en vinner. Det er ikke lov.

I regelverket til Norges Idrettsforbund og Den Olympiske Komité står det at barn overhodet ikke skal konkurrere før de fyller åtte år, mens barn mellom åtte og ti år kan konkurrere - men det skal ikke premieres eller publiseres resultater. Reglene er til for å sette barna i sentrum, og ambisjonen er at barneidretten skal ha annet fokus enn resultat. Utvikling, glede og mestringsfokus for alle er målet. Noe som er bra! Derfor har fotballen tilpasset kampene for de minste med femmer-fotball og sjuer-fotball på mindre baner. Tennisforbundet har lagt opp til at barna spiller tennis på tvers av banen. Hockeyforbundet lar barna spille hockey i én sone - og med regulert spilletid gjennom hele kampen. Alle spiller like mye, og alle skal behandles likt. Det er heldigvis ikke lov til å toppe lag, og alle skal få like premier – uansett om de har vunnet eller tapt. De skal bli verdsatt for den prestasjonen de har gjort - uansett resultat. Og det er fint!

Men, hvorfor skal ikke de beste få lov til å vinne? De elsker å konkurrere, og de vil gjerne premieres. Hvorfor kan ikke vinnerlaget få vite at de faktisk vant - og være stolte av det? De som ikke vinner føler seg ikke mislykket av den grunn. Det gjør de først når noen voksne, med større ambisjoner enn dem selv, forteller dem det fremfor å anerkjenne innsatsen og motivere til ytterligere aktivitet og trening. Der ligger det et voksenansvar. Barn har godt av å oppleve følelsen av både det å vinne og å tape – både som lag og som individer. Kjenne på medgang og motgang. Jeg tror de takler det fint. Kanskje bedre enn både foreldre og enkelte trenere. Det er i hvert fall min mening.

Mange mener også at barna skal drive med så mange idretter som mulig mens de er små, og gjerne helt opp til de er 14-15 år før de skal spesialisere seg innen en idrett eller idrettsgren. Dette for at de skal oppleve et mangfold, og få en allsidig idrettsbakgrunn. Noe som sikkert er vel og bra for mange, men ikke for alle. Hvorfor skal man trene bordtennis kun to ganger i uken, hvis det er det man virkelig elsker? Eller hvorfor skal man ikke få lov til å spille og trene fotball hver eneste dag gjennom uka hvis det er der man finner gleden og mestringsfølelsen som barn? Det kan da ikke være slik at alle barn skal behandles likt all den tid de er unike og ulike individer. Men de skal selvfølgelig behandles med likeverd.

Finn Aamodt er en av dem som har turt å slå et slag for tidlig spesialisering, og sa følgende i et intervju til VG for noen år tilbake; «Jeg mener at barn bør drive allsidig og grundig innføring i trening innen én eller to idretter, i stedet for å stresse med fire-fem, og bare få litt av alt. Hvis barn trives, må de bli gode i noe. Da må de mestre. Og for å mestre, må de trene. Mye…»

Et utsagn det er lett å være enig i. Det gjelder uansett om du spiller et instrument, elsker matematikk eller spiller fotball. Jo yngre du er, jo lettere er det å legge grunnlaget for å lære mer når du blir eldre. Tenk om Finn Aamodt hadde ment at sønnen hans, Kjetil André - med sine 20 mesterskapsmedaljer, hadde tilbragt for mye tid i alpinbakken og tatt ham med på volleyballtrening i stedet? Da hadde (trolig) både vi som idrettselskende nasjon og gutten selv gått glipp av mange opplevelser, mestringsfølelser og magiske øyeblikk.

Det er heller ikke slik at tidlig spesialisering innen en spesiell idrett bør bety ensidig trening. Jeg har selv en sønn som kun har spilt ishockey og fotball siden han var en neve stor. Han kuttet ut fotballen etter eget ønske da han var ti år. Siden den gang har han konsentrert seg om hockey og målvaktsspill, men det betyr ikke at han har drevet med ensidig trening. I tillegg til trening på isen, så er bryting, yoga, innebandy, løping, styrketrening, boksing, svømming og fotball en naturlig del av treningen. Så det skorter på ingen måte på allsidigheten. Men han får gjøre det han elsker aller mest her i livet - dyrke sin idrett og han får muligheten til å bli god på det. Om han lykkes er det ingen som vet, men det som er helt sikkert er at han har det fantastisk gøy i et sunt miljø hvor han får gode opplevelser og knytter vennskapsbånd som varer livet ut.

Det kan da ikke være feil?