Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi snakker konfirmasjon igjen. Det er mange grunner til å konfirmere seg: Venner gjør det, familien synes det er flott, det er en fin feiring; og gaver.
Hva var mest spennende; humanistisk eller kirkelig? Svaret er delt. Jeg kan uttale meg om kirkelig konfirmasjon. Den handler om å være sammen med jevnaldrende og bli bedre til å tenke mer kritisk. Den handler om å ta egne valg. Når det gjelder tro, er det rimelig fornuftig også å lære mest om religionen for vite hva du skal velge. En viktig grunn for kirkelig konfirmasjon.
Det har aldri vært sånn, i min tid, at jeg eller andre konfirmantlærere står som voksen foran konfirmantene med alle svarene om rett og galt. De som antyder slikt, tenker muligens på mine forgjengere fra 1800-tallet? De var mer skråsikre.
Kirkelig konfirmasjon går ut på å snakke åpent sammen. Prester, kateketer og menighetspedagoger blir konfrontert med alt fra ytringsfrihet, menneskeverd, nestekjærlighet, sorg, etikk, forvalting av naturen og til det å være ung og seksualmoral – og selvfølgelig Gud og sånn. Hva er verdiforankring? Ingen sitter på fasiten og ingen dømmes for sine meninger. Bibelen er veiledning, ikke fasit. Veien videre er din.
Medlemskap i kristne kirker skjer gjerne ved dåp. Enkelte udøpte konfirmanter velger av fri vilje selve konfirmasjonsdagen for sin dåp! Noen velger andre tider. Uansett blir det en uforglemmelig flott opplevelse. Livet handler også om store opplevelser. Akkurat det er Kirken god på.
Jeg har konfirmert udøpte konfirmanter. Første gang i 1988. Konfirmanten ga ultimatum: MÅ jeg døpes, slutter jeg! Skulle Kirken da si adjø og nekte dem velsignelsen ved gudstjenesten? Det er 40 år siden konfirmasjon i Alterboka fikk nøktern overskrift «Gudstjeneste med forbønn for den enkelte». Konfirmere betyr bekreftelse, men det er ikke min fromhet eller «dåpspakt» som bekreftes, men Guds trofasthet.
Konfirmanttiden gir ikke svar på livets store spørsmål, men den viser hvor man også kan lete. Livet handler ikke om rett eller galt, moral og etikk; livet handler om å leve! Kirkelig konfirmasjon er ord om livet. De aller største ordene er tro, håp og kjærlighet. Hvor er stedet for noe å tro på, fylle lengselen for håp og se kjærlighetens gjerninger? Når det er på plass, er man mer åpen for den lære, etikk og refleksjon som følger med.
Jesus er ikke «svaret». Men Han er absolutt stedet for spørsmål som aldri får svar. Kirkelig konfirmasjon er sted for undring over livet; sted å oppdage livet. Livets store spørsmål: Vi peker på stedet der spørsmålene skal lyde og hvor de svarløse finner hvile. Noen spørsmål er slik. Livet går ikke opp. Gud er ikke svaret på intellektuelle tankebygninger; han er stedet livet leves i glede og sorg, medgang og motgang.
Derfor er kirkelig konfirmasjon åpent for alle; de som fornekter guder, de som setter mennesket høyest på den intellektuelle næringskjeden, de som undrer seg over tro, de med annet livssyn eller de som kaller seg kristne. Kanskje mest for dem som tviler? Det er viktig å lære mest om det jeg velger bort; særlig når det er basis for kristen kulturarv, vestlig demokrati og friheten til å ikke å tro på noe.
Akkurat friheten til ateisme er ikke like stor i land der andre religioner preger styringen. Og der ateismen råder, har menneskerettigheter og trosfrihet trange kår. Hva er det med kristendommen som gir frihet til å fornekte eller tro hva jeg vil? Også en grunn til å lære mer om dens vesen.
Vi kaller oss med mange betegnelser. Vår Herre kaller alle ved navn. Det er imidlertid en fordel at man har lyst til å bruke konfirmanttiden på en smart måte, reflektere, bli kjent med seg selv, andre unge og lyst til oppleve læring annerledes. Noe å tenke på? Fyll tanken!