Tonen i debatten i Finnmark er mørk. På Facebook yngler stygge angrep mot de få som våger å ytre seg i en annen retning enn majoriteten. Protest har medvind i Finnmark. Men også hets, hån og mobbing er en del av tidens ånd.

Ytringsrommet har blitt trangt. Det finnes få forsonende stemmer i midten. De fleste har gitt opp å forsøke å nyansere en sak som er kompleks. Og mange potensielt dramatiske konsekvenser av alenegang for Finnmark blir dermed ikke belyst. 

De langsiktige skadevirkningene av det polariserte universet som er skapt, kommer trolig til å bli store, uansett utfall av saken.

Det gjelder både det politiske ordskiftet og debattklimaet  i Finnmark, og forholdet til landet for øvrig.

Mange snakker om skadevirkningene for Høyre nasjonalt. Og det er åpenbart at støyen har en pris for Erna Solberg. Hvor høy den er, kan derimot diskuteres.

Finnmark utgjør under to prosent av landets befolkning. Dette er ikke Akershus eller Hordaland.  Det er ikke noe stort velgermarked som går tapt i Vadsø og Porsanger.

Derimot må det det være en fryd for Høyre å se hvordan det gamle styringspartiet Ap lider i Troms og Finnmark. Partiet er stygt skadeskutt etter å ha glidd over i sivil ulydighet, og dialogen mellom to fylkespartier har brutt totalt sammen. Og verst av alt; meningsmålingene tyder på at det er Senterpartiet, partiet Ap desperat forsøker å demme opp for, som henter ut gevinsten.

I nord står myndighetene nå overfor et dilemma. Regionreformens premiss er nemlig at de statlige oppgavene som skal fordeles til de 11 nye regionene, defineres av det minste fylket.

Finnmark, med 75.000 innbyggere, kan bli for lite til å håndtere disse oppgavene. I tillegg er det en høyst reell mulighet for at Alta vil søke sørover mot Troms. Kanskje slår også Loppa følge. Dersom det skjer, vil rest-Finnmark bestå av kun 50.000 mennesker, på størrelse med Tønsberg eller Bodø.

I kunnskaps- og universitetsbyen Alta, som også har et sterkt privat næringsliv, er mitt inntrykk at mange er opptatte av at store muligheter nå kan bli skuslet vekk.

I Alta har man sett hvordan trønderne leder an med å gripe mulighetene som byr seg. Det finnes hele 68 direktorater i Norge, og svært mye av dette kan jo flyttes ut av Oslo-gryta. Å stille seg på siden av dette, kan bli et fatalt feilgrep.

I et regionalisert Norge kan et alternativ være å gi Finnmark en spesialstatus, direkte underlagt Staten som en administrativ enhet, men uten overføring av de oppgaver Stortinget nå overfører til de andre norske regionene.

Da vil man i sum overfor en situasjon som kan bli til stor skade for befolkningen i Finnmark. Et fylkes som har nedkjempet en reform med alle tenkelige midler, står neppe først i køen når makt og ansvar skal flyttes til nye regioner.

Det verst tenkelige nå er uansett at Monica Mæland tar sammenslåingen i mål helt uten lokal medvirkning. I løpet av to måneder får vi svaret på om Regjeringen vil tvinge Finnmark på plass.

Det vil i så fall bli ankret opp i den kollektive hukommelsen i Finnmark. Og lagret på en harddisk som allerede er full av forakt for sentralmakten.

Stillingskrigen mellom Mæland og Finnmark er fastlåst akkurat nå. Men kan den løses med incentiver? Regjeringen har desperat behov for en vinnersak i Finnmark.

Kan man for eksempel gi trygghet for at Finnmark sin representasjon til Stortinget styrkes? Og kan regjeringen garantere medvirkning til Finlands ønske om jernbane til Kirkenes? At man dropper planene om å desimere den minste kystfiskeflåten?

Det Norge trenger nå, er en klok regjering som gjør mer enn å snakke uforpliktende om at Finnmark er viktig for Norge. Det trengs strategiske grep og en aktiv og medvirkende Stat, for å gjenoppbygge tillit.